Farsdag. En dag som tidligere ble markert nokså moderat i vårt hjem. Joda, vi gratulerte pappa med dagen og hadde litt ekstra god dessert og som regel kake. Og oftere enn ikke, i det minste når jeg var liten, så vanket det også en gave. Men det er en dag som etter min mening er litt unødvendig. Det burde ikke være slik at man trenger en spesiell dag for å sette pris på sin far, eller mor for den saks skyld, for det kan man gjøre hver dag hele året. Og når den tiden kommer at man ikke lenger har sin far til stede, så blir det mest av alt en vond dag…

De siste ukene har innboksen flommet over av reklame som gjelder farsdag og i alle kanaler møter man det kommersielle som minner om alle de fine gavene som kan kjøpes til far. For ett år siden ble det nokså tydelig at vi måtte forberede oss på en tid hvor alle merkedager ble den siste. Og nå er det kommet dit at alle merkedager er den første. Den første farsdagen er heldigvis snart over, men om ikke så lenge skal den første julen gjennomføres med alt av tradisjoner hvor pappas fravær blir så altfor tydelig…

Jeg har selvfølgelig ingen planer om å kjøre agenda mot handelsstanden, som i 2020 trenger at folk handler mer enn noensinne. Men jeg ønsker å bidra til at man kanskje setter litt mer pris på familie og venner i det daglige, spesielt nå som ulike restriksjoner setter store begrensinger på hvordan vi lever livene våre. Alle er mer enn det vi ser og det er ikke alltid så lett å vite hva som skjuler seg på innsiden. Det hadde vært fint om dette forferdelige året kunne bidra til at vi blir flinkere til å se hverandre, selv om vi muligens må gjøre det på andre måter enn vi pleier. Kanskje kan vi også bli flinkere til å ikke sette på masken når andre spør hvordan vi har det, men åpne litt opp og vise de mer sårbare sidene vi alle bærer på…

Du er savnet, pappa!

Noe av det jeg setter aller mest pris på ved jobben min, er at den er variert og gir meg anledning til å jobbe på mange ulike plan. Det ligger i jobbens natur som frivilligleder at jeg treffer en del mennesker, noe som bidrar til at jeg også har mange gode og interessante samtaler. I en slik samtale forrige uke, kom vi inn på temaet livssorg – hva det er og hvordan det er en del av de fleste menneskers liv, kanskje ofte uten at man er helt klar over det…

Livsglede er et ord de fleste kan forholde seg til og gjerne på flere ulike måter. Vi kan snakke om at mennesker har en livsglede i all sin optimisme for livet, det fins organisasjoner med livsglede i navnet og livsglede kan enkelt formidles gjennom både vokale og kroppslige uttrykk. Livssorg er vi derimot kanskje ikke like vant med å høre om eller forholde oss til, og likevel er det sannsynligvis noe som berører de fleste mennesker på en eller annen måte. Men hvordan skal man forholde seg til noe man ikke er klar over at fins eller har så mye forståelse for?

Livssorg kan best forklares med når livet ikke ble helt slik man hadde tenkt. Så er det nokså enkelt å tenke at vi alle har vært i situasjoner hvor livet ikke ble helt slik vi planla, uten at det nødvendigvis kan betegnes som en sorg… Og ja, det har vi selvfølgelig! Men kanskje har ganske mange av oss også opplevd at livet ble annerledes på grunn av sykdom, samlivsbrudd, ufrivillig barnløshet, legning og så videre. En type sorg som ikke har et konkret utløp gjennom en minnestund, men som bare ligger under huden og bidrar til at vi ikke har det bra verken fysisk eller psykisk…

Hvordan skal vi fikse dette med livssorg, lurer du kanskje på? Det fins ingen lettvinte svar på akkurat det spørsmålet og svaret er nok også litt avhengig av hvem og hvilken problematikk det gjelder. Min erfaring er at det er viktig å være ærlig med seg selv, for det er umulig å gjøre noe med det som ikke eksisterer. En viktig del av det å være ærlig, kan for noen bety at man oppsøker profesjonell hjelp med det som er vanskelig. Når man anerkjenner at noe er vanskelig, åpner man opp for å kunne gjøre noe med det.

Verdensdagen for psykisk helse markeres 10 oktober, i år med fokus på #spør. Det kan være mange årsaker til at man opplever psykisk ubalanse og livssorg kan være en del av det. Vi kan alle bidra til åpenhet rundt psykisk helse og noe av det viktigste vi kan gjøre er å spør!

Han ønsket bare å leve et godt liv. Nøyaktig hva det gode livet var, det visste han ikke lenger. Det ble stadig vanskeligere å sette fingeren på hva som skulle til, for at han kunne si han levde et godt liv. Han visste bare at det livet han levde nå, ikke var så godt…

Fortiden svevde forbi det indre øyet hans og han søkte å finne tilbake til drømmene sine, de han hadde med seg i oppveksten. De som alltid var så sterke og fulle av lys, som fylte ham med håp og en optimisme som manglet sidestykke. Han pleide å kalle seg evig optimist, men nå klarte han ikke lenger å sette bokstavene i akkurat den rekkefølgen. Ordet var forsvunnet ut av bevisstheten hans…

Timer, dager og uker kom og gikk, mens han sakte mistet alle ord som uttrykte gode ting. Snart var det bare et tomt skall igjen og han hørte en fjern røst som sang en stille klagesang om alt som ikke lenger var. Han klamret seg til de små fragmentene av knapt gjenkjennelige ord. Han var i ferd med å opphøre.

Dersom han mistet håpet, ville han miste alt…