En annerledes dag…

Farsdag. En dag som tidligere ble markert nokså moderat i vårt hjem. Joda, vi gratulerte pappa med dagen og hadde litt ekstra god dessert og som regel kake. Og oftere enn ikke, i det minste når jeg var liten, så vanket det også en gave. Men det er en dag som etter min mening er litt unødvendig. Det burde ikke være slik at man trenger en spesiell dag for å sette pris på sin far, eller mor for den saks skyld, for det kan man gjøre hver dag hele året. Og når den tiden kommer at man ikke lenger har sin far til stede, så blir det mest av alt en vond dag…

De siste ukene har innboksen flommet over av reklame som gjelder farsdag og i alle kanaler møter man det kommersielle som minner om alle de fine gavene som kan kjøpes til far. For ett år siden ble det nokså tydelig at vi måtte forberede oss på en tid hvor alle merkedager ble den siste. Og nå er det kommet dit at alle merkedager er den første. Den første farsdagen er heldigvis snart over, men om ikke så lenge skal den første julen gjennomføres med alt av tradisjoner hvor pappas fravær blir så altfor tydelig…

Jeg har selvfølgelig ingen planer om å kjøre agenda mot handelsstanden, som i 2020 trenger at folk handler mer enn noensinne. Men jeg ønsker å bidra til at man kanskje setter litt mer pris på familie og venner i det daglige, spesielt nå som ulike restriksjoner setter store begrensinger på hvordan vi lever livene våre. Alle er mer enn det vi ser og det er ikke alltid så lett å vite hva som skjuler seg på innsiden. Det hadde vært fint om dette forferdelige året kunne bidra til at vi blir flinkere til å se hverandre, selv om vi muligens må gjøre det på andre måter enn vi pleier. Kanskje kan vi også bli flinkere til å ikke sette på masken når andre spør hvordan vi har det, men åpne litt opp og vise de mer sårbare sidene vi alle bærer på…

Du er savnet, pappa!

#SPØR!

Noe av det jeg setter aller mest pris på ved jobben min, er at den er variert og gir meg anledning til å jobbe på mange ulike plan. Det ligger i jobbens natur som frivilligleder at jeg treffer en del mennesker, noe som bidrar til at jeg også har mange gode og interessante samtaler. I en slik samtale forrige uke, kom vi inn på temaet livssorg – hva det er og hvordan det er en del av de fleste menneskers liv, kanskje ofte uten at man er helt klar over det…

Livsglede er et ord de fleste kan forholde seg til og gjerne på flere ulike måter. Vi kan snakke om at mennesker har en livsglede i all sin optimisme for livet, det fins organisasjoner med livsglede i navnet og livsglede kan enkelt formidles gjennom både vokale og kroppslige uttrykk. Livssorg er vi derimot kanskje ikke like vant med å høre om eller forholde oss til, og likevel er det sannsynligvis noe som berører de fleste mennesker på en eller annen måte. Men hvordan skal man forholde seg til noe man ikke er klar over at fins eller har så mye forståelse for?

Livssorg kan best forklares med når livet ikke ble helt slik man hadde tenkt. Så er det nokså enkelt å tenke at vi alle har vært i situasjoner hvor livet ikke ble helt slik vi planla, uten at det nødvendigvis kan betegnes som en sorg… Og ja, det har vi selvfølgelig! Men kanskje har ganske mange av oss også opplevd at livet ble annerledes på grunn av sykdom, samlivsbrudd, ufrivillig barnløshet, legning og så videre. En type sorg som ikke har et konkret utløp gjennom en minnestund, men som bare ligger under huden og bidrar til at vi ikke har det bra verken fysisk eller psykisk…

Hvordan skal vi fikse dette med livssorg, lurer du kanskje på? Det fins ingen lettvinte svar på akkurat det spørsmålet og svaret er nok også litt avhengig av hvem og hvilken problematikk det gjelder. Min erfaring er at det er viktig å være ærlig med seg selv, for det er umulig å gjøre noe med det som ikke eksisterer. En viktig del av det å være ærlig, kan for noen bety at man oppsøker profesjonell hjelp med det som er vanskelig. Når man anerkjenner at noe er vanskelig, åpner man opp for å kunne gjøre noe med det.

Verdensdagen for psykisk helse markeres 10 oktober, i år med fokus på #spør. Det kan være mange årsaker til at man opplever psykisk ubalanse og livssorg kan være en del av det. Vi kan alle bidra til åpenhet rundt psykisk helse og noe av det viktigste vi kan gjøre er å spør!

Til minne…

Hvordan tar man egentlig farvel med et menneske som har vært en del av ens eget liv så lenge man kan huske og faktisk er en avgjørende del av hvorfor man er til? Det er sikkert mange svar på akkurat det spørsmålet, ettersom vi håndterer ulike ting forskjellig og ikke minst meget individuelt. For min del må nok svaret bli, at å skulle ta farvel er helt umulig. Min far har vært en av de mest sentrale personene i livet mitt og vil fortsette å være en person som setter dype fotavtrykk, selv etter at han har gått bort. Han kjente tidlig på hva det vil si å møte utfordringer, når han som syv år gammel gutt mistet sin far i en arbeidsulykke. Til sammenligning fikk jeg lov til å ha pappa i livet mitt til jeg var 46, men det føles likevel som altfor tidlig å skulle gå våre separate veier…

Jeg var nok ikke den mest sportslig interesserte i min oppvekst, i motsetning til både min far og begge mine eldre brødre. Men det jeg mistet av kontakt gjennom den berømte lærkula, tok jeg så til de grader igjen på andre måter. Jeg og pappa har begge hatt en sterk interesse for kristendom, både gjennom vår personlige tro og i en mer akademisk kontekst. Vi har vært sosiale vesener, med en stor kontaktflate og en naturlig evne til å formidle på ulike måter. Og ikke minst fikk vi i voksen alder en dyp og god relasjon, hvor det var mulig å snakke ut om det meste som rørte seg i et til tider urolig sinn…

Det ville være løgn, dersom jeg sa at det var problemfritt å vokse opp i frikirka på 1980 og 90-tallet… Med en far i eldsterådet og en gjennomgående konservativ tolkning av bibelen som rettesnor for menigheten, så var det tidvis utfordrende å kjenne på annerledeshet i møte med et lite forståelsesfullt heteronormativt kirkesamfunn. Det var i det hele tatt vanskelig å finne meg selv, når jeg var omringet av så tydelige føringer for hvordan et kristent liv skulle leves og med hvem man skulle leve det… Men der det offisielle synet stod i veien for mitt videre engasjement i frikirka, stod min far som en mann som elsket sin sønn og bare ville gjøre det beste han kunne for det kjæreste han hadde. Konsekvensen av å oppdage at den yngste sønnen var homofil, var at han gikk til skriften, og sikkert noen runder med Vår Herre, for så å endre sin tolkning av hvordan bibelen snakker om homofili. Der legning for mange er en utfordring og noe som gjør familiære forhold vanskelig, opplevde jeg at mitt forhold til pappa ble styrket og hans kjærlighet til meg kom enda tydeligere til syne…

Gjennom hele mitt liv, har foreldrene mine vært gode støtter i ulike situasjoner og en trygg havn hvor jeg kan hente hjelp når det trengs. De siste årene var det pappa som trengte den styrken som fins i kjærligheten mellom en far og hans sønn. Han ble kreftsyk og de siste 5 årene skulle bære preg av mange nedturer på grunn av sykdom, men det ble heldigvis også plass til oppturer og fine opplevelser. Han har vært et eksempel for meg når det gjelder menneskets ukrenkelige verdighet, både gjennom det han sa og det han gjorde. Han har lært meg at alle fortjener den samme sjansen, uavhengig av hvem de er og hvor de kommer fra. Jeg er dypt takknemlig for alt jeg fikk lære og oppleve sammen med pappa, det har bidratt til å gjøre meg til en bedre person.

Det vil alltid være noe som mangler nå som han ikke lenger er blant oss her på jorden, men vi forenes i troen på at vi skal møtes igjen et annet sted når den tid kommer…

På gjensyn, pappa!

Håpet…

Han ønsket bare å leve et godt liv. Nøyaktig hva det gode livet var, det visste han ikke lenger. Det ble stadig vanskeligere å sette fingeren på hva som skulle til, for at han kunne si han levde et godt liv. Han visste bare at det livet han levde nå, ikke var så godt…

Fortiden svevde forbi det indre øyet hans og han søkte å finne tilbake til drømmene sine, de han hadde med seg i oppveksten. De som alltid var så sterke og fulle av lys, som fylte ham med håp og en optimisme som manglet sidestykke. Han pleide å kalle seg evig optimist, men nå klarte han ikke lenger å sette bokstavene i akkurat den rekkefølgen. Ordet var forsvunnet ut av bevisstheten hans…

Timer, dager og uker kom og gikk, mens han sakte mistet alle ord som uttrykte gode ting. Snart var det bare et tomt skall igjen og han hørte en fjern røst som sang en stille klagesang om alt som ikke lenger var. Han klamret seg til de små fragmentene av knapt gjenkjennelige ord. Han var i ferd med å opphøre.

Dersom han mistet håpet, ville han miste alt…