Er det du eller jeg som eier min historie?

Det høres sikkert ut som et veldig rart spørsmål å stille og helt utenfor en normal kontekst i 2026. Men hvis man tilhører en minoritet, uavhengig av hvilken, så tror jeg dessverre det er et veldig kurant spørsmål… Det er stor forskjell på å tilhøre majoriteten kontra minoriteten og hvor stor plass man har på vektskålen, gjenspeiles av akkurat det. Hvis man er en del av majoriteten, så har man generelt mye mer kred i det man sier og mener, sammenlignet med når man tilhører en eller flere minoriteter. Hva skjer så når man som minoritet velger å dele sin historie og majoriteten bestemmer at den ikke har livets rett, men tvert imot er skyld i at majoriteten har det vanskelig?

De fleste minoriteter er nok vant til å møte motstand og vet at livet ikke er like rett frem for dem, som det er for andre. Den erfaringen er dyrekjøpt, både i kraft av eget levd liv og det man ser at andre må gjennom på grunn av tilhørighet som man ikke har valgt selv, men likevel er en del av. En naturlig konsekvens blir ofte at man lever livet sitt på sparebluss eller sørger for de riktige tilpasningene i alle sammenhenger hvor det betyr noe, slik at majoriteten ikke blir berørt av de problemstillingene man bringer med seg. Det viser en beundringsverdig tilpasnings- og overlevelsesevne, men sier samtidig mye om hva mange forsaker for å tilpasse seg det normative samfunnet. Og det forklarer dessverre også hvorfor skam og psykisk uhelse i større grad er en dagligdags del av livet for mange som tilhører minoriteter.

For egen del er tilhørigheten til den skeive minoriteten og det har vært vanskelig å forholde seg til i store deler av livet. Det var komplisert i unge år når jeg ikke forstod hva som skjedde i meg og hvorfor. Men kanskje ble det enda mer komplisert når jeg fikk et bevisst forhold til hvem jeg er og hva det innebærer for livet mitt. Det ville nok på mange måter vært enklere for meg å vokse opp nå, fordi samfunnet har beveget seg i riktig retning de siste årene. Men når man i tillegg tilhører et religiøst miljø, så viser det seg at mye forblir uforandret. Nylige undersøkelse viser også helt konkret, at skeive er overrepresentert i gruppen psykisk uhelse og spesielt er dette gjeldende for mennesker i det såkalte bibelbeltet.

Men hva har dette egentlig å gjøre med at man eier sin egen historie eller ikke? Vi kan sikkert være enige om at de fleste ville si at alle eier sin egen historie, alt annet er tull og tøys i et moderne samfunn…. Men fullt så enkelt er det ikke, i alle fall ikke for de av oss som tilhører en eller flere minoriteter. For når vi velger å kle oss helt nakne og fortelle vår historie helt uten agenda, så opplever mange av oss at vår egen historie blir en forklaring på hvorfor majoriteten fortsetter å ha det vanskelig. Ikke fordi vi har gjort eller sagt noe galt, men fordi vi har har valgt å ytre oss i det offentlige ordskiftet med noe som er ubehagelig eller ikke oppleves relevant og da blir det vanskelig å opprettholde den støtten som tidligere har vært så stor og tidvis overbærende. Eller som noen sa til meg i en slik sammenheng, det bare passer litt dårlig for oss at det kommer i media

Vennskap vs Integritet

Hvordan måler man et godt vennskap? Ligger det en skjult forventning om at gode venner alltid er enige, på samme måte som man ofte ikke blir bestevenner med de man er konstant uenig med? Og hvordan blir det, når man kommer til det punktet hvor vennskap og integritet står mot hverandre. Hva er det da som går seirende ut?

Det er selvfølgelig ikke slik at man alltid er enige med vennene sine, men man er kanskje mer tilbøyelig til å ha likere meninger og interesser når man kaller noen for venner fremfor bekjente. Derav nettopp vennskapet, som må bygge på noe mer utover at man går i samme klasse eller vokser opp i samme miljø. Så er det også grader av vennskap, hvor noen er mer perifere og andre er del av den innerste sirkelen, hvor man kanskje ikke har så mange hemmeligheter og derfor større grad av gjensidig tillit. Enten man snakker om vennskap eller andre tilsvarende forhold, så er sannheten at fallhøyden øker proporsjonalt med graden av tillit. Et vennskap som er i den innerste sirkelen, vil i de fleste tilfeller overleve alt og har samtidig den høyeste fallhøyden av alle vennskap. Og som en naturlig konsekvens, så blir ringvirkningene så mye større når det dype vennskapet blir konfrontert med behovet for ivaretakelse av egen integritet…

Jeg lever stort sett et godt liv, med de opp- og nedturer som de fleste mennesker opplever i løpet av livet. Men som homofil og en del av det skeive miljøet, må jeg samtidig forholde meg til å være en sak som andre har mange, og relativt sterke, meninger om. Når jeg i tillegg er kristen, skal jeg også tåle at troen min blir debattert i like stor grad som legningen min. Det som gjør at jeg overlever alle de perifere meningene ukjente mennesker har om meg og mitt liv, er at jeg har et godt nettverk bestående av familie og nære venner. Verdien av å få være seg selv som et helt menneske i trygge rammer, får ekstra stor betydning når man møter regelmessig frykt og mangel på kunnskap ute i samfunnet. Likeledes blir sjokket tilsvarende stort og sorgen vanskelig å håndtere, når et vennskap i den innerste kretsen må ofres for at egen integritet skal bestå og jeg skal kunne fortsette å leve som et helt menneske. Det hadde vært mye enklere å ikke konfrontere det jeg opplever som sterkt urettferdig, spesielt når jeg ikke helt skjønner hva jeg har gjort galt, og ikke minst fordi vennskap i den innerste sirkelen har stor verdi og er verdt å kjempe for. Men når problemstillingen oppstår på grunn av legning, som jeg aldri kan endre og som alltid vil være et sårbart punkt, blir det vanskelig å ikke skulle stå opp for seg selv…

Hvis konsekvensen av å opprettholde et vennskap, er at man må kompromisse på egen ivaretakelse og selvrespekt, blir kostnaden høyere enn nytteverdien og man blir tvungen til å ta et aktivt valg for eller imot. Det er nok mange som velger å bite i det sure eplet og tillate andre å «styre» showet, for de gode vennskapene er så viktige og kanskje ikke alltid de man har flest av. Så kan man også velge å prioritere annerledes, ved å stå opp for seg selv og gå en langt vanskeligere vei, men hvor resultatet er at man ivaretar egen integritet og på sikt lever bedre med seg selv…

Refleksjoner om endring…

Noen ganger må man ha mange nok kjipe opplevelser eller bare bli gammel nok, for å finne gullkornene som gir en ny og bedre retning for livet. Som så mange andre, er jeg både gammel nok og har kjent på et levd liv, med alt hva det innebærer av vanskelige situasjoner og opplevelser. Og når man har kjent på noe lenge nok, skjer det av og til at man klarer å gjøre positive endringer…

Helt fra jeg var liten, har livet mitt vært styrt av frykt. Frykt for å ikke passe inn. Frykt for å ikke være like flink som alle de andre. Frykt for å ikke være god nok, fordi jeg var annerledes. Dette til tross for at jeg ikke visste helt hva som var annerledes, utover å være en utypisk gutt som ikke lekte med biler og hadde flere venninner enn kamerater. I ungdomsårene og langt opp i voksen alder, har frykten tatt fra meg handlingsrommet jeg trengte for å ta gode avgjørelser og bidratt til å opprettholde skam over hvem jeg er.

Frykten er fortsatt tilstede i meg, spesielt når det kommer til situasjoner eller diskusjoner som gjelder legning, for det er slitsomt når jeg reduseres til å være en sak. Men et eller annet sted på veien, fant jeg kraften jeg trengte for å gjøre endringer. Det har skjedd gjennom mange og verdifulle samtaler med gode venner, i tillegg til at jeg har reflektert mye over mangt som resultat av regelmessig terapi. Det skjer noe når man ikke lenger ser i speilet, men klarer å se ut av vinduet. Mens andre alltid har vært kaptein i eget liv og styrt på en god måte, måtte jeg bli nærmere 50 for å snu skuta og seile i det farvannet som gjør meg godt…

En av de viktigste endringene jeg har klart å gjøre, er å innse hva som er en god og hensiktsmessig ansvarsfordeling. Vi må eie våre egne problemer og jobbe konstruktivt med løsninger, framfor å legge ansvaret over til dem som representerer problemstillingen. Derfor kan jeg ikke lenger bære ansvaret for at andre mennesker får et vanskelig trosliv eller kjenner på frykt, som en konsekvens av at jeg eksisterer og ønsker å høre til. Jeg kan bare bære ansvaret for eget liv og leve det så godt jeg kan, med alt hva det innebærer.

Jeg må være på plass i meg selv, for å være tilstede hos andre på en god måte!

Når livet møter det som er annerledes…

Tidligere i vinter ble jeg spurt om å delta på et kveldsarrangement på Hamresanden, i regi av Tveit menighet og i forbindelse med årets menighetsuke. Han som spurte er en jeg kjenner og som jeg vet vil meg vel, så derfor var det nokså lettvint å svare ja. Ett par uker etter at jeg hadde svart ja, møttes vi til en kaffe og pratet litt om hva som skulle skje i løpet av kvelden omkring temaet når livet møter det som er annerledes.

Jeg visste på forhånd at mitt bidrag var å fortelle litt om hvordan mitt liv som homofil har vært, spesielt med tanke på en kristen oppvekst og en aktiv gudstro den dag i dag. Det er ingen hemmelighet at jeg er homofil, men det er likevel ikke noe jeg roper fra barrikadene og etter hvert som denne kvelden nærmet seg, kjente jeg nok litt ekstra på det – hvem kommer til å sitte i publikum, hvordan vil de reagere på det jeg forteller, osv. Kvelden var i går og det som følger under er manuskriptet jeg hadde med som en slags livbøye, for å ikke synke helt til bunns i noe som er tøft å dele med vilt fremmede.

Jeg har kjent på en annerledeshet helt fra jeg var veldig liten, men det tok mange år før jeg klarte å identifisere hva det handlet om – faktisk måtte jeg bli over 20 før jeg skjønte og klarte å ta innover meg at jeg var homofil. Når jeg kikker i retrospekt, burde jeg egentlig skjønt det innen jeg ble 10.

Min oppvekst var på mange måter veldig god, men samtidig også preget av usikkerhet og til dels frykt for en del ting – udefinerbare ting som sådan. Jeg vokste opp som yngste gutt av 3, i en familie som hadde tilhørighet i frikirka og var over gjennomsnittet engasjert. I ungdomstida begynte jeg i juniorkoret og hadde stor glede av det, samtidig som jeg ikke fant meg til rette i ungdomsmiljøet i Krsand Frikirke – jeg hadde noen utfordringer på det som gjaldt ulike koder og hadde alltid hatt mye lettere for å bli kjent med jenter. Som barn var det like naturlig for meg å leke med dukker som med biler, eller kanskje jeg egentlig ikke lekte så mye med biler. Tenårene mine brukte jeg i Vågsbygd Frikirke, hvor jeg fant tilhørighet i en fin ungdomsgjeng tilknyttet juniorgruppen.

I oppveksten var det aldri snakk om homofili, verken hjemme eller ute, og det var sannsynligvis ikke med overlegg på noen som helst måte – det bare var ikke et tema på 70/80-tallet i spesielt stor grad. Det var med andre ord ikke så veldig godt tilrettelagt i det hele tatt, når det gjaldt å finne ut av seg selv i det som gikk på andre legninger enn hetero. Som oppvokst i kirka, var det også tydelig forkynt eller snakket om, alt det som var synd. Når jeg i ungdomsskole- og gymnasalder fikk en nysgjerrighet eller interesse for gutter som ikke akkurat var platonsk, var det vanskelig å skulle forholde seg til dette – gitt alt det man var fortalt og opplært til. Det ble både utført syndige handlinger og bedt om tilgivelse i løpet av 10 min, og ikke minst bedt om at man kunne våkne neste dag og være normal. Denne annerledesheten har hele oppveksten også bidratt til at jeg hadde store utfordringer med egen kropp, noe som resulterte i at jeg var fritatt gym gjennom hele ungdomskolen og videregående. 

I begynnelsen av 20-årene var jeg først et år i Walt Disney World, som nordmann i den norske paviljongen -som var et friår og det beste jeg noen gang har hatt helt isolert sett – og deretter hadde jeg 3 kontrakter for Disney Cruise Line i tidsrommet 1998-2000. Mens jeg jobbet om bord, fikk jeg en dag et spørsmål fra en kamerat som jobbet i Entertainment og det var ca som følgende… «Noen av de andre guttene som jobber i Entertainment, ser at vi går sammen og lurer på om du er homo eller hetero? Javel, hva svarte du til det? Da sa jeg at de må spørre deg selv, men når vi først snakker om det – liker du gutter eller jenter?» Jeg var 24, hadde hatt noen få erfaringer ett par år tidligere, både med jenter og gutter, og endelig kunne jeg si at jeg nok likte gutter bedre enn jenter. «Bjørnar, da er du nok homo» var hans respons. Det var både en lettelse og samtidig en forbannelse, for det gav meg en ny frihet som menneske og la en bør på skuldrene mine i forhold til Gud og tro. Jeg hadde nesten et år hvor jeg var sinna på Gud! Hvorfor ble jeg skapt som homofil, hvis det var så veldig synd. Hva var den greia med kjærlighetens høysang og størst av alt er kjærligheten? Det gav ingen mening og alle drømmer om å skulle stifte familie var plutselig nulla helt ut. 

Etter hvert som jeg kom hjem, så skulle jeg fortelle andre at jeg var homofil. Ikke fordi det var et krav, men noe jeg hadde behov for – det var viktig for meg å leve et så ærlig liv som mulig. Det var fint å begynne med mennesker som var mer perifere og deretter nærme seg de man kjente bedre – med en fallhøyde som økte proporsjonalt med hvor mye jeg brydde meg om den enkelte, eller hva det ville bety hvis de ikke lenger ville ha noe med meg å gjøre. Den siste personen jeg fortalte, var min mor – en helg hun var i Oslo sammen med min far, som var på et synodestyremøte – og det var vanskelig, men jeg ble møtt på en utrolig fin måte. Mamma sa: det er jo ikke det at jeg har tenkt på dette hele livet ditt, men når du sier det så blir jeg ikke så overrasket. Dette går helt fint, Bjørnar! Som ung, lettere nervøs og passe fortvila over en del følelser jeg ikke hadde kontroll på eller visste hvordan skulle gå, så var det den beste måten å bli møtt på. Ubetinget kjærlighet! 

Nå er jeg noen måneder inn i livet som 50-åring og jeg syns fortsatt det kan være utfordrende av og til. Jeg har ingen problemer med å være ærlig om hvem jeg er og hva det betyr på alle måter, men det er noen ganger veldig krevende å hele tiden måtte komme ut av skapet. I alle nye sammenhenger blir det spørsmål om kjæreste, barn osv og da må jeg på et eller annet tidspunkt svare at jeg er homofil – vel vitende om at jeg ikke vet hva som tenkes om det, av de som mottar informasjonen. Den usikkerheten tror jeg nok heterofile slipper i veldig stor grad, for de passer inn i den normen samfunnet har satt og er tilsynelatende ikke annerledes på noen som helst måte.  

Så sa jeg mer enn det som står i selve manuset du nettopp leste og kanskje på litt andre måter, men hovedpoengene er de samme og bunnlinja er denne: 

Ingen er bare det du ser, og man vet ikke hvilken historie de man møter bærer på. Derfor er min oppfordring at vi møter hverandre med respekt – som betyr å se om igjen – og når du treffer mennesker som lever et annet liv enn deg selv, så er det ikke nødvendig å alltid ytre sine meninger. Det er ikke slik at den som kan mest om noe, alltid har rett og når det gjelder andres liv er det faktisk de som lever det som er ekspertene. 

Jeg ble født i 1973, året etter at homofili ble avkriminalisert. I 1982, når jeg var 9 år, ble homofili fjernet som psykisk diagnose. Vi har kommet langt, men det gjenstår fremdeles endel før vi slutter å beskrive mennesker som annerledes når det ikke er grunnlag for det.