Stikkord: Refleksjon

Er det du eller jeg som eier min historie?

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Det høres sikkert ut som et veldig rart spørsmål å stille og helt utenfor en normal kontekst i 2026. Men hvis man tilhører en minoritet, uavhengig av hvilken, så tror jeg dessverre det er et veldig kurant spørsmål… Det er stor forskjell på å tilhøre majoriteten kontra minoriteten og hvor stor plass man har på vektskålen, gjenspeiles av akkurat det. Hvis man er en del av majoriteten, så har man generelt mye mer kred i det man sier og mener, sammenlignet med når man tilhører en eller flere minoriteter. Hva skjer så når man som minoritet velger å dele sin historie og majoriteten bestemmer at den ikke har livets rett, men tvert imot er skyld i at majoriteten har det vanskelig?

De fleste minoriteter er nok vant til å møte motstand og vet at livet ikke er like rett frem for dem, som det er for andre. Den erfaringen er dyrekjøpt, både i kraft av eget levd liv og det man ser at andre må gjennom på grunn av tilhørighet som man ikke har valgt selv, men likevel er en del av. En naturlig konsekvens blir ofte at man lever livet sitt på sparebluss eller sørger for de riktige tilpasningene i alle sammenhenger hvor det betyr noe, slik at majoriteten ikke blir berørt av de problemstillingene man bringer med seg. Det viser en beundringsverdig tilpasnings- og overlevelsesevne, men sier samtidig mye om hva mange forsaker for å tilpasse seg det normative samfunnet. Og det forklarer dessverre også hvorfor skam og psykisk uhelse i større grad er en dagligdags del av livet for mange som tilhører minoriteter.

For egen del er tilhørigheten til den skeive minoriteten og det har vært vanskelig å forholde seg til i store deler av livet. Det var komplisert i unge år når jeg ikke forstod hva som skjedde i meg og hvorfor. Men kanskje ble det enda mer komplisert når jeg fikk et bevisst forhold til hvem jeg er og hva det innebærer for livet mitt. Det ville nok på mange måter vært enklere for meg å vokse opp nå, fordi samfunnet har beveget seg i riktig retning de siste årene. Men når man i tillegg tilhører et religiøst miljø, så viser det seg at mye forblir uforandret. Nylige undersøkelse viser også helt konkret, at skeive er overrepresentert i gruppen psykisk uhelse og spesielt er dette gjeldende for mennesker i det såkalte bibelbeltet.

Men hva har dette egentlig å gjøre med at man eier sin egen historie eller ikke? Vi kan sikkert være enige om at de fleste ville si at alle eier sin egen historie, alt annet er tull og tøys i et moderne samfunn…. Men fullt så enkelt er det ikke, i alle fall ikke for de av oss som tilhører en eller flere minoriteter. For når vi velger å kle oss helt nakne og fortelle vår historie helt uten agenda, så opplever mange av oss at vår egen historie blir en forklaring på hvorfor majoriteten fortsetter å ha det vanskelig. Ikke fordi vi har gjort eller sagt noe galt, men fordi vi har har valgt å ytre oss i det offentlige ordskiftet med noe som er ubehagelig eller ikke oppleves relevant og da blir det vanskelig å opprettholde den støtten som tidligere har vært så stor og tidvis overbærende. Eller som noen sa til meg i en slik sammenheng, det bare passer litt dårlig for oss at det kommer i media…

Vennskap vs Integritet

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Hvordan måler man et godt vennskap? Ligger det en skjult forventning om at gode venner alltid er enige, på samme måte som man ofte ikke blir bestevenner med de man er konstant uenig med? Og hvordan blir det, når man kommer til det punktet hvor vennskap og integritet står mot hverandre. Hva er det da som går seirende ut?

Det er selvfølgelig ikke slik at man alltid er enige med vennene sine, men man er kanskje mer tilbøyelig til å ha likere meninger og interesser når man kaller noen for venner fremfor bekjente. Derav nettopp vennskapet, som må bygge på noe mer utover at man går i samme klasse eller vokser opp i samme miljø. Så er det også grader av vennskap, hvor noen er mer perifere og andre er del av den innerste sirkelen, hvor man kanskje ikke har så mange hemmeligheter og derfor større grad av gjensidig tillit. Enten man snakker om vennskap eller andre tilsvarende forhold, så er sannheten at fallhøyden øker proporsjonalt med graden av tillit. Et vennskap som er i den innerste sirkelen, vil i de fleste tilfeller overleve alt og har samtidig den høyeste fallhøyden av alle vennskap. Og som en naturlig konsekvens, så blir ringvirkningene så mye større når det dype vennskapet blir konfrontert med behovet for ivaretakelse av egen integritet…

Jeg lever stort sett et godt liv, med de opp- og nedturer som de fleste mennesker opplever i løpet av livet. Men som homofil og en del av det skeive miljøet, må jeg samtidig forholde meg til å være en sak som andre har mange, og relativt sterke, meninger om. Når jeg i tillegg er kristen, skal jeg også tåle at troen min blir debattert i like stor grad som legningen min. Det som gjør at jeg overlever alle de perifere meningene ukjente mennesker har om meg og mitt liv, er at jeg har et godt nettverk bestående av familie og nære venner. Verdien av å få være seg selv som et helt menneske i trygge rammer, får ekstra stor betydning når man møter regelmessig frykt og mangel på kunnskap ute i samfunnet. Likeledes blir sjokket tilsvarende stort og sorgen vanskelig å håndtere, når et vennskap i den innerste kretsen må ofres for at egen integritet skal bestå og jeg skal kunne fortsette å leve som et helt menneske. Det hadde vært mye enklere å ikke konfrontere det jeg opplever som sterkt urettferdig, spesielt når jeg ikke helt skjønner hva jeg har gjort galt, og ikke minst fordi vennskap i den innerste sirkelen har stor verdi og er verdt å kjempe for. Men når problemstillingen oppstår på grunn av legning, som jeg aldri kan endre og som alltid vil være et sårbart punkt, blir det vanskelig å ikke skulle stå opp for seg selv…

Hvis konsekvensen av å opprettholde et vennskap, er at man må kompromisse på egen ivaretakelse og selvrespekt, blir kostnaden høyere enn nytteverdien og man blir tvungen til å ta et aktivt valg for eller imot. Det er nok mange som velger å bite i det sure eplet og tillate andre å «styre» showet, for de gode vennskapene er så viktige og kanskje ikke alltid de man har flest av. Så kan man også velge å prioritere annerledes, ved å stå opp for seg selv og gå en langt vanskeligere vei, men hvor resultatet er at man ivaretar egen integritet og på sikt lever bedre med seg selv…

Valg og ordbruk…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Vi er alle nokså sammensatte mennesker, som er så mye mer enn det som er synlig eller det vi lar andre se, og likevel er det noen ganger så vanskelig å se forbi det umiddelbare i seg selv eller andre. Alle erfaringer vi bærer på, enten de er gode eller mindre gode, bidrar til å forme oss og legger en viss føring for veien videre. Som en direkte konsekvens blir det noen ganger så veldig vanskelig å få ut det man føler på innsiden, fordi det ofte har en negativ klangbunn i oss selv og i tillegg indirekte impliserer andre mennesker. Hvordan skal vi klare å sortere det som er vanskelig og komplisert, men på en måte som ikke bare sender byrden videre eller gjør det vanskeligere for de som er på andre siden av en problemstilling? 

Det er ingen hemmelighet at jeg vet hva det vil si å gå i motbakke, ettersom jeg har vært forholdsvis åpen om mye i tidligere blogginnlegg og det til en viss grad også har blitt snakket om i offentlige rom. Noen kjenner kanskje best til at jeg har vært åpen om legning og at det har vært utfordrende opp mot en personlig tro, mens andre kjenner familien min godt og vet litt om de erfaringene som følger egne eller kollektive traumer. Og som en nokså direkte konsekvens av mange vanskelige erfaringer, så har jeg også kjent på kroppen hva det vil si å være midt i en depresjon. Og for å svare enkelt på spørsmålet som kanskje dukker opp, så har jeg det bra i dag. Ikke fordi alle utfordringer er svart ut og ikke lenger utgjør en problemstilling, men fordi jeg har valgt å bruke tid på å håndtere det vanskelige og fortsatt velger å gjøre det. 

Jeg har skrevet både om det å ta aktive valg kontra de passive, som fortsatt er valg vi tar, og det som gjelder hvordan vi bruker ordene våre. Begge deler er noe jeg har jobbet hardt med for egen del de siste årene og som har vært viktig for å komme meg videre fra vanskelige erfaringer og situasjoner. Min erfaring er at de ordene vi velger å bruke, blir en katalysator for veien videre… Det er ikke alltid så enkelt å svare på en god eller grasiøs måte, når man møter det stikk motsatte fra andre. Eller hvordan kan vi forvente at et svar på tiltale blir godt eller i det minste nøytralt, hvis vi selv legger an til drittkasting i første setning. Og ikke minst er det viktig å huske på at vi kan velge å ikke svare med samme mynt eller legge opp til at det blir en uverdig dialog – når ordene først er sagt, så er det vanskelig å ta de tilbake. 

Mitt liv i dag bærer fortsatt preg av den oppveksten jeg har hatt, med direkte konsekvenser for hvordan jeg lever livet eller hva jeg tenker om meg selv. Ikke minst har ord som ble sagt i ulike sammenhenger, og i noen tilfeller ikke direkte til meg en gang, satt seg fast og farget innsiden min rød av skam. Når jeg har det slik, så er det helt sikkert noe mange andre også kjenner på og det sier litt om hvor vanskelig det er å manøvrere i dette landskapet. Hva skal man tåle i kraft av å være menneske kontra å ta seg nær av alt og når skal man få lov til å ha en berettiget reaksjon? Og ikke minst, hvordan skal vi snakke sammen om de vanskelige tingene som angår flere og kanskje begynne en helingsprosess på innsiden…

Jeg har ikke så gode svar på dette, men håper vi kan bli bedre til å skille sak og person når vi omtaler hverandre, og huske på at ordene vi velger å bruke har ulike utfall…

Ingen vei tilbake…(og godt er det!)

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Hvis du var innom Facebook-profilen min tidligere i dag, så leste du sannsynligvis også det som ble mitt siste innlegg på Facebook noensinne. For nå er profilen helt slettet og det er ingen vei tilbake, men det lever jeg veldig godt med. Det kjennes faktisk som om en bør har blitt fjernet og jeg kan puste enda litt lettere…

Allerede for 10 år siden, mens jeg studerte kommunikasjon på UiA, skrev jeg et blogginnlegg om Facebook og sosiale medier generelt. Jeg var blitt utfordret av en kamerat til å holde meg borte fra Facebook i 48 timer og deretter skrive om hvordan det gikk. Han trodde neppe jeg kom til å klare det og hvordan det endte, kan du lese om her. Men i og med at jeg nå annonserer sletting av Facebook, så skjønner nok de fleste at jeg uansett gjenopptok et liv med sosiale medier til en viss grad…

Det som startet med å være en måte å ha kontakt med venner på og i tillegg holde seg informert om gøye arrangement, har etter hvert blitt en plass for falske nyheter, hatytringer og unødvendig reklame. Facebook styres med aggressive algoritmer og bidrar strengt tatt ikke med så mye positivt lenger… Sosiale medier generelt skaper en avhengighet, ved at man stadig sjekker egne innlegg for å se antall likes og blir fort noe som også skaper mer ensomhet og utenforskap, siden man ser i sanntid det man ikke er en del av. Senest i går ble jeg fortalt om en undersøkelse blant unge, hvor de i stor grad ikke ville la seg betale for å forlate sosiale medier i ren frykt for å gå glipp av noe. Men hvis alle forlot sosiale medier samtidig, så var det noe de gjerne hadde betalt for å gjøre…

Så er det selvfølgelig opp til hver enkelt å vurdere hva som passer i eget liv til enhver tid og de erfaringene vi har, bidrar også til at vi konkluderer forskjellig på mangt og meget, inklusive sosiale medier. Jeg tror det kommer en tid hvor sosiale medier blir regulert i mye større grad enn i dag og hvor det også blir in å ikke være så tilgjengelig i alle kanaler hele tiden. For meg var tiden inne for å gi slipp på Facebook og det kjennes allerede som en av de bedre avgjørelser jeg har tatt for meg selv.

Tør du å tenke den samme tanken eller er du redd for hva du kanskje går glipp av?