Til minne…

Hvordan tar man egentlig farvel med et menneske som har vært en del av ens eget liv så lenge man kan huske og faktisk er en avgjørende del av hvorfor man er til? Det er sikkert mange svar på akkurat det spørsmålet, ettersom vi håndterer ulike ting forskjellig og ikke minst meget individuelt. For min del må nok svaret bli, at å skulle ta farvel er helt umulig. Min far har vært en av de mest sentrale personene i livet mitt og vil fortsette å være en person som setter dype fotavtrykk, selv etter at han har gått bort. Han kjente tidlig på hva det vil si å møte utfordringer, når han som syv år gammel gutt mistet sin far i en arbeidsulykke. Til sammenligning fikk jeg lov til å ha pappa i livet mitt til jeg var 46, men det føles likevel som altfor tidlig å skulle gå våre separate veier…

Jeg var nok ikke den mest sportslig interesserte i min oppvekst, i motsetning til både min far og begge mine eldre brødre. Men det jeg mistet av kontakt gjennom den berømte lærkula, tok jeg så til de grader igjen på andre måter. Jeg og pappa har begge hatt en sterk interesse for kristendom, både gjennom vår personlige tro og i en mer akademisk kontekst. Vi har vært sosiale vesener, med en stor kontaktflate og en naturlig evne til å formidle på ulike måter. Og ikke minst fikk vi i voksen alder en dyp og god relasjon, hvor det var mulig å snakke ut om det meste som rørte seg i et til tider urolig sinn…

Det ville være løgn, dersom jeg sa at det var problemfritt å vokse opp i frikirka på 1980 og 90-tallet… Med en far i eldsterådet og en gjennomgående konservativ tolkning av bibelen som rettesnor for menigheten, så var det tidvis utfordrende å kjenne på annerledeshet i møte med et lite forståelsesfullt heteronormativt kirkesamfunn. Det var i det hele tatt vanskelig å finne meg selv, når jeg var omringet av så tydelige føringer for hvordan et kristent liv skulle leves og med hvem man skulle leve det… Men der det offisielle synet stod i veien for mitt videre engasjement i frikirka, stod min far som en mann som elsket sin sønn og bare ville gjøre det beste han kunne for det kjæreste han hadde. Konsekvensen av å oppdage at den yngste sønnen var homofil, var at han gikk til skriften, og sikkert noen runder med Vår Herre, for så å endre sin tolkning av hvordan bibelen snakker om homofili. Der legning for mange er en utfordring og noe som gjør familiære forhold vanskelig, opplevde jeg at mitt forhold til pappa ble styrket og hans kjærlighet til meg kom enda tydeligere til syne…

Gjennom hele mitt liv, har foreldrene mine vært gode støtter i ulike situasjoner og en trygg havn hvor jeg kan hente hjelp når det trengs. De siste årene var det pappa som trengte den styrken som fins i kjærligheten mellom en far og hans sønn. Han ble kreftsyk og de siste 5 årene skulle bære preg av mange nedturer på grunn av sykdom, men det ble heldigvis også plass til oppturer og fine opplevelser. Han har vært et eksempel for meg når det gjelder menneskets ukrenkelige verdighet, både gjennom det han sa og det han gjorde. Han har lært meg at alle fortjener den samme sjansen, uavhengig av hvem de er og hvor de kommer fra. Jeg er dypt takknemlig for alt jeg fikk lære og oppleve sammen med pappa, det har bidratt til å gjøre meg til en bedre person.

Det vil alltid være noe som mangler nå som han ikke lenger er blant oss her på jorden, men vi forenes i troen på at vi skal møtes igjen et annet sted når den tid kommer…

På gjensyn, pappa!

Håpet…

Han ønsket bare å leve et godt liv. Nøyaktig hva det gode livet var, det visste han ikke lenger. Det ble stadig vanskeligere å sette fingeren på hva som skulle til, for at han kunne si han levde et godt liv. Han visste bare at det livet han levde nå, ikke var så godt…

Fortiden svevde forbi det indre øyet hans og han søkte å finne tilbake til drømmene sine, de han hadde med seg i oppveksten. De som alltid var så sterke og fulle av lys, som fylte ham med håp og en optimisme som manglet sidestykke. Han pleide å kalle seg evig optimist, men nå klarte han ikke lenger å sette bokstavene i akkurat den rekkefølgen. Ordet var forsvunnet ut av bevisstheten hans…

Timer, dager og uker kom og gikk, mens han sakte mistet alle ord som uttrykte gode ting. Snart var det bare et tomt skall igjen og han hørte en fjern røst som sang en stille klagesang om alt som ikke lenger var. Han klamret seg til de små fragmentene av knapt gjenkjennelige ord. Han var i ferd med å opphøre.

Dersom han mistet håpet, ville han miste alt…

Sorg…

Noen ganger tar ordene slutt.

Vi lever i en spesiell tid, hvor landet vårt er utsatt for de mest ekstreme tiltak vi har opplevd i fredstid. Konsekvensen av coronaviruset er fortsatt ikke helt kjent, men det har fått uante konsekvenser for de fleste. Dersom man har vært i utlandet de siste to ukene, er det automatisk karantene. Har man vært i kontakt med noen som er smittet, må man også forholde seg til en ensom tilværelse de neste ukene. Og nå som landet er stengt og nasjonale myndigheter har satt inn ekstreme virkemidler, så er det viktig at flest mulig holder seg hjemme i solidaritet med prosessen for å hindre for mye smitte på en gang…

Så er det mange mennesker over det ganske land som allerede er pårørende… Ikke nødvendigvis på grunn av corona, men fordi noen man er glad i allerede lider under eksisterende sykdom og dermed automatisk tilhører en utsatt risikogruppe. Sånn sett er det bra med alle de gode rådene om håndhygiene og andre virkemidler som kan hindre spredning av smitte. Men corona bidrar også til at man må holde avstand, kanskje til og med holde seg helt borte…

Når livet ebber ut er det aldri enkelt å være til stede, for man vil så gjerne endre det som er vondt og vet at det er umulig. Men når man ikke kan være til stede slik man ønsker, så er det bare vondt. Den tiden man kunne vært sammen, blir i stedet brukt hver for seg for å hindre unødvendig smitte og man går glipp av de små øyeblikkene som kunne bidratt på en god måte midt i en vanskelig prosess…

Til slutt mister man ordene, for det er ikke noe mer å si… Men sorgen trenger ingen ord, den bare er der!

Hvorfor skal man bry seg…?

Det enkleste er helt klart å ikke bry seg…. Uansett hva det gjelder, så blir man som regel satt i en oppmerket bås, hvis man har mot nok til å uttale seg om noe. I 2010 tok kronprinsen et oppgjør med baksnakking og framsnakket sin søster, som opplevde mye motbør i mediene på grunn av evner hun sa hun hadde. Det gjorde at man skiftet fokus i det offentlige ordskiftet, i alle fall en liten stund…

I det vi er i ferd med å avslutte 2019, har vi gått mange skritt bakover i det offentlige ordskiftet og framsnakk er igjen blitt et fremmedord vi ikke kjenner meningen av. Lokalvalget i Kristiansand høsten 2019 dukker opp som et naturlig eksempel, det samme gjør NAV-skandalen som har rystet landet og ødelagt så uendelig mye for mange. I disse dager er det også en stor debatt omkring forbud mot homokonvertering i religiøse sammenhenger, hvor mye blir sagt som ikke akkurat bidrar positivt…

Jeg mener ikke å si at disse debattene er uviktige eller ikke har livets rett, for det har de absolutt. Men jeg syns det er trist å se hvordan vi glemmer å snakke sak, framfor person. På Facebook finnes det utallige grupper som blir opprettet i kampen for et bedre samfunn, som for eksempel at man skal slippe å bli utsatt for homokonvertering hvis man vokser opp som kristen og skeiv. Går man nærmere inn i debattene i de ulike gruppene, ser man en ordbruk og karakterisering av mennesker med ulik oppfatning som skremmer meg. Målet helliger midlene er det noe som heter og det får man så det monner i disse gruppene… Ut av et ønske om endring til det bedre, vokser det en ukultur i beskrivelsen av andre mennesker som i beste fall kan sies å være særdeles uverdig.

Det er utrolig fint når offentlige personer som kronprinsen tar tak i utfordringer og snur det til noe positivt. De har en rekkevidde som er mye større enn Kari og Ola Nordmann, og får selvfølgelig lettere innpass i de store mediene uten videre. Men når det kommer til stykket, er det oss vanlige nordmenn det er flest av og vi må begynne å være mer bevisst det ansvaret vi faktisk har! Dersom vi skal klare å endre holdninger til hvordan vi omtaler andre mennesker, så må det begynne med oss selv. Hvordan vi omtaler mennesker som har andre oppfatninger enn oss, betyr noe. Å ta til motmæle når noen blir utsatt for usaklig karakterdrap på grunn av ulike meninger i saker, er viktig. Dersom vi ønsker en endring i det offentlige ordskiftet, må det begynne med oss selv og at vi faktisk bryr oss…