Er det du eller jeg som eier min historie?

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Det høres sikkert ut som et veldig rart spørsmål å stille og helt utenfor en normal kontekst i 2026. Men hvis man tilhører en minoritet, uavhengig av hvilken, så tror jeg dessverre det er et veldig kurant spørsmål… Det er stor forskjell på å tilhøre majoriteten kontra minoriteten og hvor stor plass man har på vektskålen, gjenspeiles av akkurat det. Hvis man er en del av majoriteten, så har man generelt mye mer kred i det man sier og mener, sammenlignet med når man tilhører en eller flere minoriteter. Hva skjer så når man som minoritet velger å dele sin historie og majoriteten bestemmer at den ikke har livets rett, men tvert imot er skyld i at majoriteten har det vanskelig?

De fleste minoriteter er nok vant til å møte motstand og vet at livet ikke er like rett frem for dem, som det er for andre. Den erfaringen er dyrekjøpt, både i kraft av eget levd liv og det man ser at andre må gjennom på grunn av tilhørighet som man ikke har valgt selv, men likevel er en del av. En naturlig konsekvens blir ofte at man lever livet sitt på sparebluss eller sørger for de riktige tilpasningene i alle sammenhenger hvor det betyr noe, slik at majoriteten ikke blir berørt av de problemstillingene man bringer med seg. Det viser en beundringsverdig tilpasnings- og overlevelsesevne, men sier samtidig mye om hva mange forsaker for å tilpasse seg det normative samfunnet. Og det forklarer dessverre også hvorfor skam og psykisk uhelse i større grad er en dagligdags del av livet for mange som tilhører minoriteter.

For egen del er tilhørigheten til den skeive minoriteten og det har vært vanskelig å forholde seg til i store deler av livet. Det var komplisert i unge år når jeg ikke forstod hva som skjedde i meg og hvorfor. Men kanskje ble det enda mer komplisert når jeg fikk et bevisst forhold til hvem jeg er og hva det innebærer for livet mitt. Det ville nok på mange måter vært enklere for meg å vokse opp nå, fordi samfunnet har beveget seg i riktig retning de siste årene. Men når man i tillegg tilhører et religiøst miljø, så viser det seg at mye forblir uforandret. Nylige undersøkelse viser også helt konkret, at skeive er overrepresentert i gruppen psykisk uhelse og spesielt er dette gjeldende for mennesker i det såkalte bibelbeltet.

Men hva har dette egentlig å gjøre med at man eier sin egen historie eller ikke? Vi kan sikkert være enige om at de fleste ville si at alle eier sin egen historie, alt annet er tull og tøys i et moderne samfunn…. Men fullt så enkelt er det ikke, i alle fall ikke for de av oss som tilhører en eller flere minoriteter. For når vi velger å kle oss helt nakne og fortelle vår historie helt uten agenda, så opplever mange av oss at vår egen historie blir en forklaring på hvorfor majoriteten fortsetter å ha det vanskelig. Ikke fordi vi har gjort eller sagt noe galt, men fordi vi har har valgt å ytre oss i det offentlige ordskiftet med noe som er ubehagelig eller ikke oppleves relevant og da blir det vanskelig å opprettholde den støtten som tidligere har vært så stor og tidvis overbærende. Eller som noen sa til meg i en slik sammenheng, det bare passer litt dårlig for oss at det kommer i media…

Vennskap vs Integritet

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Hvordan måler man et godt vennskap? Ligger det en skjult forventning om at gode venner alltid er enige, på samme måte som man ofte ikke blir bestevenner med de man er konstant uenig med? Og hvordan blir det, når man kommer til det punktet hvor vennskap og integritet står mot hverandre. Hva er det da som går seirende ut?

Det er selvfølgelig ikke slik at man alltid er enige med vennene sine, men man er kanskje mer tilbøyelig til å ha likere meninger og interesser når man kaller noen for venner fremfor bekjente. Derav nettopp vennskapet, som må bygge på noe mer utover at man går i samme klasse eller vokser opp i samme miljø. Så er det også grader av vennskap, hvor noen er mer perifere og andre er del av den innerste sirkelen, hvor man kanskje ikke har så mange hemmeligheter og derfor større grad av gjensidig tillit. Enten man snakker om vennskap eller andre tilsvarende forhold, så er sannheten at fallhøyden øker proporsjonalt med graden av tillit. Et vennskap som er i den innerste sirkelen, vil i de fleste tilfeller overleve alt og har samtidig den høyeste fallhøyden av alle vennskap. Og som en naturlig konsekvens, så blir ringvirkningene så mye større når det dype vennskapet blir konfrontert med behovet for ivaretakelse av egen integritet…

Jeg lever stort sett et godt liv, med de opp- og nedturer som de fleste mennesker opplever i løpet av livet. Men som homofil og en del av det skeive miljøet, må jeg samtidig forholde meg til å være en sak som andre har mange, og relativt sterke, meninger om. Når jeg i tillegg er kristen, skal jeg også tåle at troen min blir debattert i like stor grad som legningen min. Det som gjør at jeg overlever alle de perifere meningene ukjente mennesker har om meg og mitt liv, er at jeg har et godt nettverk bestående av familie og nære venner. Verdien av å få være seg selv som et helt menneske i trygge rammer, får ekstra stor betydning når man møter regelmessig frykt og mangel på kunnskap ute i samfunnet. Likeledes blir sjokket tilsvarende stort og sorgen vanskelig å håndtere, når et vennskap i den innerste kretsen må ofres for at egen integritet skal bestå og jeg skal kunne fortsette å leve som et helt menneske. Det hadde vært mye enklere å ikke konfrontere det jeg opplever som sterkt urettferdig, spesielt når jeg ikke helt skjønner hva jeg har gjort galt, og ikke minst fordi vennskap i den innerste sirkelen har stor verdi og er verdt å kjempe for. Men når problemstillingen oppstår på grunn av legning, som jeg aldri kan endre og som alltid vil være et sårbart punkt, blir det vanskelig å ikke skulle stå opp for seg selv…

Hvis konsekvensen av å opprettholde et vennskap, er at man må kompromisse på egen ivaretakelse og selvrespekt, blir kostnaden høyere enn nytteverdien og man blir tvungen til å ta et aktivt valg for eller imot. Det er nok mange som velger å bite i det sure eplet og tillate andre å «styre» showet, for de gode vennskapene er så viktige og kanskje ikke alltid de man har flest av. Så kan man også velge å prioritere annerledes, ved å stå opp for seg selv og gå en langt vanskeligere vei, men hvor resultatet er at man ivaretar egen integritet og på sikt lever bedre med seg selv…

Fargerikt kaos

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

For noen uker siden fikk jeg en notatbok med blanke sider og tilhørende fargeblyanter av en kamerat, med oppdrag om å uttrykke meg gjennom bilder heller enn ord. Det er en spennende oppgave og samtidig litt skremmende… Hva om jeg ikke evner å uttrykke det jeg kjenner på innsiden, når jeg må bruke farger og ikke kan si det med ord?

Det tok noen dager før jeg åpnet boka og det er fremdeles ikke så mange sider som er brukt, kun 3 originale «kunstverk» av den hittil ukjente Abusdal. Forhåpentligvis blir flere av sidene snart fylt med diverse bilder, som uttrykker noe av det som bor på innsiden, men det viktigste er kanskje prosessen det bidrar til å gi…

De siste årene har vært utfordrende på mange måter, både når det gjelder egen helse og eksterne faktorer, og det har jeg skrevet litt om i andre blogginnlegg. Det er fortsatt noen ting og situasjoner som er såkalt work in progress, alt annet ville vært en utopi, men det er kanskje ikke så farlig så lenge man er i prosess og har en forholdsvis klar kurs. Som sikkert flere enn jeg kjenner på, er det mange dager hvor alt synes å fungere veldig bra og tidvis opplever man at det meste går i svart. For meg har lærdommen blitt at det er ok å gå i svart eller kjenne på avmakt enkelte dager, når man har tatt et langsiktig valg som fortsetter å sette kursen fremover. Et vendepunkt ble å male den ene neglen sort, mens de andre 9 fingerneglene forble hvite – en konkret påminnelse om at det er ok å ha en dårlig dag, når man tenker at det kommer en ny dag med nye muligheter i morgen. Det er halvannet år siden den ene neglen var sort i 2 uker, men påminnelsen tar jeg vare på hver dag.

Hva så med fargerikt kaos? Kanskje er det blitt slik at jeg nå ser i flere farger og at kaos ikke nødvendigvis er negativt hele tiden. Mangel på kaos betyr ikke automatisk at alt er i orden… Jeg har fortsatt mye som ikke er helt i orden og hvis man skal være realistisk, så er det sikkert ting jeg aldri får kontroll på. Men jeg har lært at det finnes ulike valg og nå velger jeg i mye større grad å ta gode valg for meg selv, slik at jeg øker bærekraften i eget liv.

Når man omfavner kaoset, heller enn å kjempe mot det, finner man ofte ro…

Valg og ordbruk…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Vi er alle nokså sammensatte mennesker, som er så mye mer enn det som er synlig eller det vi lar andre se, og likevel er det noen ganger så vanskelig å se forbi det umiddelbare i seg selv eller andre. Alle erfaringer vi bærer på, enten de er gode eller mindre gode, bidrar til å forme oss og legger en viss føring for veien videre. Som en direkte konsekvens blir det noen ganger så veldig vanskelig å få ut det man føler på innsiden, fordi det ofte har en negativ klangbunn i oss selv og i tillegg indirekte impliserer andre mennesker. Hvordan skal vi klare å sortere det som er vanskelig og komplisert, men på en måte som ikke bare sender byrden videre eller gjør det vanskeligere for de som er på andre siden av en problemstilling? 

Det er ingen hemmelighet at jeg vet hva det vil si å gå i motbakke, ettersom jeg har vært forholdsvis åpen om mye i tidligere blogginnlegg og det til en viss grad også har blitt snakket om i offentlige rom. Noen kjenner kanskje best til at jeg har vært åpen om legning og at det har vært utfordrende opp mot en personlig tro, mens andre kjenner familien min godt og vet litt om de erfaringene som følger egne eller kollektive traumer. Og som en nokså direkte konsekvens av mange vanskelige erfaringer, så har jeg også kjent på kroppen hva det vil si å være midt i en depresjon. Og for å svare enkelt på spørsmålet som kanskje dukker opp, så har jeg det bra i dag. Ikke fordi alle utfordringer er svart ut og ikke lenger utgjør en problemstilling, men fordi jeg har valgt å bruke tid på å håndtere det vanskelige og fortsatt velger å gjøre det. 

Jeg har skrevet både om det å ta aktive valg kontra de passive, som fortsatt er valg vi tar, og det som gjelder hvordan vi bruker ordene våre. Begge deler er noe jeg har jobbet hardt med for egen del de siste årene og som har vært viktig for å komme meg videre fra vanskelige erfaringer og situasjoner. Min erfaring er at de ordene vi velger å bruke, blir en katalysator for veien videre… Det er ikke alltid så enkelt å svare på en god eller grasiøs måte, når man møter det stikk motsatte fra andre. Eller hvordan kan vi forvente at et svar på tiltale blir godt eller i det minste nøytralt, hvis vi selv legger an til drittkasting i første setning. Og ikke minst er det viktig å huske på at vi kan velge å ikke svare med samme mynt eller legge opp til at det blir en uverdig dialog – når ordene først er sagt, så er det vanskelig å ta de tilbake. 

Mitt liv i dag bærer fortsatt preg av den oppveksten jeg har hatt, med direkte konsekvenser for hvordan jeg lever livet eller hva jeg tenker om meg selv. Ikke minst har ord som ble sagt i ulike sammenhenger, og i noen tilfeller ikke direkte til meg en gang, satt seg fast og farget innsiden min rød av skam. Når jeg har det slik, så er det helt sikkert noe mange andre også kjenner på og det sier litt om hvor vanskelig det er å manøvrere i dette landskapet. Hva skal man tåle i kraft av å være menneske kontra å ta seg nær av alt og når skal man få lov til å ha en berettiget reaksjon? Og ikke minst, hvordan skal vi snakke sammen om de vanskelige tingene som angår flere og kanskje begynne en helingsprosess på innsiden…

Jeg har ikke så gode svar på dette, men håper vi kan bli bedre til å skille sak og person når vi omtaler hverandre, og huske på at ordene vi velger å bruke har ulike utfall…