Stikkord: Psykisk helse

Er det du eller jeg som eier min historie?

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Det høres sikkert ut som et veldig rart spørsmål å stille og helt utenfor en normal kontekst i 2026. Men hvis man tilhører en minoritet, uavhengig av hvilken, så tror jeg dessverre det er et veldig kurant spørsmål… Det er stor forskjell på å tilhøre majoriteten kontra minoriteten og hvor stor plass man har på vektskålen, gjenspeiles av akkurat det. Hvis man er en del av majoriteten, så har man generelt mye mer kred i det man sier og mener, sammenlignet med når man tilhører en eller flere minoriteter. Hva skjer så når man som minoritet velger å dele sin historie og majoriteten bestemmer at den ikke har livets rett, men tvert imot er skyld i at majoriteten har det vanskelig?

De fleste minoriteter er nok vant til å møte motstand og vet at livet ikke er like rett frem for dem, som det er for andre. Den erfaringen er dyrekjøpt, både i kraft av eget levd liv og det man ser at andre må gjennom på grunn av tilhørighet som man ikke har valgt selv, men likevel er en del av. En naturlig konsekvens blir ofte at man lever livet sitt på sparebluss eller sørger for de riktige tilpasningene i alle sammenhenger hvor det betyr noe, slik at majoriteten ikke blir berørt av de problemstillingene man bringer med seg. Det viser en beundringsverdig tilpasnings- og overlevelsesevne, men sier samtidig mye om hva mange forsaker for å tilpasse seg det normative samfunnet. Og det forklarer dessverre også hvorfor skam og psykisk uhelse i større grad er en dagligdags del av livet for mange som tilhører minoriteter.

For egen del er tilhørigheten til den skeive minoriteten og det har vært vanskelig å forholde seg til i store deler av livet. Det var komplisert i unge år når jeg ikke forstod hva som skjedde i meg og hvorfor. Men kanskje ble det enda mer komplisert når jeg fikk et bevisst forhold til hvem jeg er og hva det innebærer for livet mitt. Det ville nok på mange måter vært enklere for meg å vokse opp nå, fordi samfunnet har beveget seg i riktig retning de siste årene. Men når man i tillegg tilhører et religiøst miljø, så viser det seg at mye forblir uforandret. Nylige undersøkelse viser også helt konkret, at skeive er overrepresentert i gruppen psykisk uhelse og spesielt er dette gjeldende for mennesker i det såkalte bibelbeltet.

Men hva har dette egentlig å gjøre med at man eier sin egen historie eller ikke? Vi kan sikkert være enige om at de fleste ville si at alle eier sin egen historie, alt annet er tull og tøys i et moderne samfunn…. Men fullt så enkelt er det ikke, i alle fall ikke for de av oss som tilhører en eller flere minoriteter. For når vi velger å kle oss helt nakne og fortelle vår historie helt uten agenda, så opplever mange av oss at vår egen historie blir en forklaring på hvorfor majoriteten fortsetter å ha det vanskelig. Ikke fordi vi har gjort eller sagt noe galt, men fordi vi har har valgt å ytre oss i det offentlige ordskiftet med noe som er ubehagelig eller ikke oppleves relevant og da blir det vanskelig å opprettholde den støtten som tidligere har vært så stor og tidvis overbærende. Eller som noen sa til meg i en slik sammenheng, det bare passer litt dårlig for oss at det kommer i media…

Helse i Koronaens tid…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Dager blir til uker, som igjen blir til måneder og plutselig er det nesten fem måneder siden forrige innlegg. Det er jo i seg selv helt forståelig, for vi er jo alle travle mennesker og har nok å fylle hverdagen med… Eller har vi det?

Vi har fått en helt annen livsstil det siste året, stort sett på grunn av Covid19 og alt hva det har ført med seg. Hjemmekontor i de fleste sektorer, nedstengning etter nedstengning i flere bransjer og et evig virvar av ulike farger i skolene. Det har i det hele tatt fått konsekvenser for de fleste og for en gangs skyld er det ingen særskilt gruppe som rammes, Covid19 har innvirkning på alle mennesker over hele kloden. Det har kanskje også blitt en av utfordringene, for det er liksom ingen som kan fikse de som ikke funker… Vi har lært nye betydninger av uttrykk som kohort, blitt nærkontakt for et fåtall av våre nærmeste familiemedlem eller venner og har i stor grad levd livene våre, i alle fall i jobbsammenheng, på nye plattformer som Teams og Zoom. Og ettersom de fleste aktiviteter er stengt ned, restaurantene kun har take-away og man oppfordres til å omgås mennesker i så liten grad som mulig, så er det nok mange som har mer dødtid i hverdagen enn hva de er vant med.

Det er akkurat litt over ett år siden Norge stengte ned og alt endret seg over natta, men vi er fortsatt ikke tilbake til normalen. Faktisk er det slik at smitten er mer utbredt nå, enn hva den har vært i hele 2020 og man frykter for hva det innebærer i forhold til å gjenåpne samfunnet vårt. Men det er ikke den faktiske smitten som er det store problemet slik jeg ser det, det er alle de langsiktige konsekvensene den har for så mange mennesker. Per i dag er en av ti nordmenn vaksinert og det er en god begynnelse for å åpne opp igjen. Men selv når hele befolkningen er vaksinert, vil man fortsatt slite med mange problemstillinger som følge av Covid19. Før vi i det hele tatt snakket om denne pandemien, var det et fokus på psykisk helse i ulike grupperinger og hva som må gjøres for å bedre livskvaliteten for de det gjelder. Det har også vært diskusjoner om hvordan sykehusene skal organiseres bedre, for å være mer effektive og ikke minst oppnå en bedre inntjening. Gjennom et helt år med Covid19 har vi sett at de systemene vi har, som vi stort sett er godt fornøyde med, faktisk kunne trenge litt fornyelse.

Helse er noe vi alle er opptatt av og på et eller flere tidspunkt i livet kommer vi til å benytte de ulike tilbudene. Og når det skjer, så ønsker vi selvfølgelig at de skal fungere på best mulig måte. Den fysiske helsen har hos de fleste vært ganske god i løpet av det siste året, på grunn av håndvask og alle andre anbefalinger for å hindre smittespredning. Likevel er det prioriteringer som må gjøres, slik at vi har flere intensivplasser tilgjengelige når lignende situasjoner oppstår. Det er også et problem at de ansatte på sykehusene bruker enda mer tid på rapporter og søknader, kontra mer tid med pasienter og den jobben de faktisk har utdannet seg til. Kanskje det var noen ting som fungerte bedre før, når ikke alt skulle måles i penger og effektivitet…

Ser man på psykisk helse i befolkningen, så har Covid 19 fått store konsekvenser for mange og det blir veldig tydelig at Norge ikke har et godt nok tilbud for oppfølging og behandling av dette. Allerede før mars 2020 var det vanskelig å få god forebyggende hjelp når man opplevde livet litt utfordrende og nå er det enda vanskeligere å få time gjennom det offentlige systemet, fordi behovene er enda flere og kapasiteten er like dårlig. Kanskje det er på tide å innse at psykisk helse er like viktig som den fysiske og at samfunnet ville være bedre tjent med å ha en større andel psykologer/psykiatere som var tilknyttet offentlig tilskuddsordning. Ikke bare er det god helse for den enkelte å få hjelp med de utfordringene man har på et tidlig tidspunkt, slik at man unngår at det blir alvorlig og får store konsekvenser for eget liv og livskvalitet. Det er også god samfunnsøkonomi at man får tidlig hjelp, slik at samfunnet på lang sikt bruker mindre penger på behandling eller oppfølging av den enkelte og likevel har hjulpet bedre enn ved å vente til man sitter med tung depresjon.

Om ikke man så den problemstillingen før, så burde man i alle fall se den i lys av annerledesåret 2020 og ta konsekvensen av hva dette året har betydd for den enkelte, men også for Norge som nasjon. Har vi egentlig råd til å ikke bygge ut kapasiteten ved sykehusene våre, ikke ha tilstrekkelig med folk på jobb til enhver tid eller ikke sørge for at det er mulig å få time hos psykolog/psykiater når man trenger det, i stedet for 6 – 12 måneder etter at behovet oppstår. Hvis man er heldig…

.