Forfatter: Bjørnar Abusdal

Ut i naturen…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Noen ganger trenger man bare å slappe av, koble ut og bruke et minimum av energi… Det beste med denne årstiden, er at dagene strekker seg og lyset både begynner tidligere og varer lengre. Det i seg selv er en kilde til overskudd og når man er så privilegert at man bor rett ved fantastisk turterreng, skal det vanskelig gjøres å få det bedre! 

Baneheia/Bymarka er noe av det fineste jeg vet når det gjelder turterreng i Kristiansand og jeg kunne med fordel brukt området enda mer. Det fins et mylder av stier på kryss og tvers, og mulighetene for å gå nye løyper oppleves nærmest som uendelig.  En av de beste turene å gå, er opp via Bånetjønn til Bervannet og tilbake over Lochners løype ned til Ravnedalen. Da får man en god rundtur med både rasteplass og bademulighet ved Bervannet, variert terreng og tidsmessig en tur som tar ca 2 timer i nokså normalt tempo. Ønsker man høy puls helt fra starten, er det selvfølgelig mulig å gå andre veien og begynne turen via trappene i Ravnedalen… Hvis man skal tro nyere forskning, så er det ikke bare den fysiske helsen som har godt av å komme seg ut i naturen. Det er nylig påvist at nærhet til grønne omgivelser endrer hjernen vår og demper bekymringer.  Allerede etter 3 minutter synker stressnivået…

Demning…
Utsikt fra Hellestøvarden…
På vei til Bervannet…

Det er selvfølgelig ikke alltid man har mulighet for å gå lengre turer, så da er det hyggelig å bare ta en tur rundt Stampa eller bruke lysløypa. Ellers er det praktisk å bo i kvadraturen og kunne benytte både Grim og Lund for en kveldstur. Det viktigste er jo egentlig ikke at man går så veldig langt, men heller å komme seg ut av godstolen og få bevegd seg litt før dagen er omme. Uansett hvor kort turen er, så er det likevel bedre enn å sitte hjemme… 

Otra ved solnedgang…

Når livet tar pause…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

De fleste har sikkert hørt uttrykket writers block, eller skrivesperre som det så fint heter på norsk. Det er en forfatters verste mareritt og er visstnok ikke helt uvanlig når man jobber med den berømte oppfølgeren, etter en suksessrik debut som skribent. Som blogger må jeg innrømme at problematikken ikke er like stor, selv om dette innlegget er det første på veldig lenge. Det som vel kanskje er en større utfordring, er at livet mitt har fått en slags skrivesperre…

Jeg ble uteksaminert med en bachelor i fjor sommer og var selvfølgelig veldig godt fornøyd med det, etter at en 20 år lang «karriere» som student var over. Som de fleste sikkert kjenner til, er man høy på både seg selv og livet generelt når man oppnår noe man har jobbet mot over en lengre periode. For min del var det meget tilfredsstillende å kunne hente posten 26 juni i fjor og åpne et brev fra UiA, hvor jeg fant et diplom på ferdigstilt grad. Det som var det problematiske, var at jeg nå måtte forholde meg til hvor ferden skulle gå videre. Jeg mener ikke at det var problematisk for meg at jeg skulle begynne å jobbe igjen, det vanskelige var å forholde seg til hva jeg skulle jobbe med…

Det hadde nok ikke vært den samme problemstillingen, dersom jeg ble ferdig med en bachelor etter å ha studert sammenhengende mens jeg var ung. Det at jeg brukte til sammen 20 år på en bachelor, sier jo sitt om at jeg har vært usikker på hva jeg ville eller i det minste, at jeg har forandret mening underveis. Den største utfordringen, har nok likevel vært at jeg gikk på en smell sommeren 2012 og dagens «skrivesperre» i livet mitt, skyldes nok aller mest etterdønningene derfra…Den prosessen som skjer i hode og kropp ved et sammenbrudd, er sikkert veldig forskjellig fra person til person. Noen takler det absolutt ikke, andre finner veien ut av det og opplever at man blir styrket som menneske ved å overkomme utfordringene. Men jeg tror de fleste er enige i at det kan være ganske slitsomt til tider og at man i tillegg lever med konsekvensene av et krasj mye lenger enn man er klar over, eller gir uttrykk for utad…

Hva gjør man så, når livet har gått på en real writers block? Jeg har ikke noen gode svar på akkurat det, selv om jeg gjerne skulle servert en 20 siders fasit på emnet! Jeg vet bare at jeg fortsetter kampen for å overkomme skrivesperren, slik at livet mitt kan publisere de neste kapitlene… Og neste gang du spør meg om hva jeg kunne tenkt meg å jobbe med, så er kanskje svaret noe helt konkret kontra det «vet ikke helt, men noe som kombinerer kommunikasjon med service og reiseliv » som du får for øyeblikket!

Bertes
Natur, i kombinasjon med godt vær og musikk på øret, kan gjøre underverk for en sliten sjel…

 

Tar du utfordringa?

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...2 kommentarer

Hvordan går det med nyttårsforsettene? Har de mange resolusjoner du skapte på tampen av fjoråret, blitt til «orker ikke», «har ikke tid» eller «gjør det i morra»?

Nyttårsforsett er, ifølge Illustrert Vitenskap, en tradisjon som går 4000 år tilbake i tid og har sin opprinnelse i Babylon! Det gjaldt litt andre ting enn hva dagens forsett gjerne handler om, nemlig at man leverte tilbake redskaper man hadde lånt. I løpet av de mange årene som er gått siden ideen om forsett oppstod, har konseptet forandret seg basert på ulike tider og samfunn. I dagens samfunn er forsett som regel noe man gjør for seg selv og veldig ofte i forbindelse med helse. Mange av ukebladene med fokus på kvinner og/eller livsstil, kjører store reportasjer i januar hvert år hvor man kan lese om de siste trendene innen trening og diett. Og mange av landets treningssentre tjener gode penger på mennesker som har planer om å trene mer i det nye året, men som veldig ofte ender opp med å bli støttemedlem kort tid etter innmelding… Til og med i sosiale medier er det blitt populært å henvise til noen av forsettene man har satt seg angående trening, spesielt på Instagram. I skrivende stund har for eksempel #sk2016, sommerkroppen 2016, fått 3263 innlegg og året har såvidt begynt… Uansett hvilke forsett det er snakk om, så blir spørsmålet hva man kan gjøre for å hindre at forsettene dabber av etter kort tid?

Hva om man gir seg selv en eller flere utfordringer for en kortere periode, i stedet for å snakke om resolusjoner eller forsett som skal gjelde for et helt år? Utfordringene kan bestå av ulike ting, ettersom vi alle har forskjellige utgangspunkt og sannsynligvis også forskjellige mål vi ønsker å nå. Det som er viktig er at man gir seg selv en utfordring som er litt utenfor komfortsonen, slik at man må gjøre en aktiv forandring i den daglige rutinen. Det vil også være avgjørende at man klarer å gi seg selv en realistisk utfordring, ellers vil det jo falle sammen som et korthus i mild sommerbris før man kommer i gang… Her kan man gjerne bruke alternativ 1: ring en venn man kjenner godt og spør om råd, eller eventuelt søke profesjonell hjelp.

Hvis utfordringen gjelder trening, kan det være lurt å alliere seg med en kamerat eller venninne i den grad det er mulig. På den måten skaper man en forpliktelse som er vanskeligere å sno seg ut av og som kan bidra til at utfordringen blir en suksess. Personlig syns jeg det er veldig motiverende å trene sammen med noen og hvis man trener styrke, kan det også være ganske nyttig for enkelte øvelser. Dersom du ikke har så mye kunnskap om trening i det hele tatt, så fins det mange treningssentre som tilbyr ulike introduksjonskurs eller personlig trener*. Velger du personlig trener får du et skreddersydd opplegg som gjelder kun for deg, noe de fleste opplever som både motiverende og til stor hjelp.

Det kanskje viktigste premisset for å ha suksess med utfordringen, er at man har lyst å gjøre en forandring! De fleste har sikkert gjort seg noen erfaringer om hvordan det går med røykeslutt eller andre forsett, når man ikke er motivert i det hele tatt…

Så blir de stående disse tre: «ut av komfortsonen», «realistisk» og «motivasjon»! Tar du utfordringa?

 

*Jeg har ikke fått betalt for å nevne Aquarama Trening i innlegget. Det er linket til Aquarama fordi jeg selv trener der og er kun et eksempel på et treningssenter som tilbyr tjenesten Personlig Trener! 

O Jul med din glede…??

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Desember 2015 har vært litt annerledes enn tidligere år… Det mest synlige på Sørlandet er nok den totale mangelen på snø og vinter generelt, hvor det tidligere i det minste har vært ett par minusgrader å vise til. I år har vinteren for det meste bestått av plussgrader og ekstreme vind- og værforhold, som for noen har ført til totale ødeleggelser. Det kan virke som om barndommens vinter fra 70-tallet, med diverse snømenn og høye fonner, er helt forsvunnet. Personlig har jeg ikke det store behovet for snø i byen, det er egentlig greit når den holder seg på høyfjellet. Men det hadde selvfølgelig bidratt til den tradisjonelle postkort-stemningen i morgen, dersom vi hadde et hvitt dekke i gatene når julen ringes inn…

Hvis vi ser bort fra været, så har det vært en ganske kald høst og vinter i landet vårt! Årets adventstid har vært preget av en debatt som står i sterk kontrast til julens budskap. Flyktningene har vært diskutert over lengre tid i de fleste medier og vi ser at det benyttes retoriske storslegger på begge sider i kampen mot annerledes tankegang.  I morgen leses juleevangeliet i de mange kirker rundt om i landet og vi får nok en gang høre om Jesusbarnet som blir født i en stall, fordi det ikke var husrom å oppdrive for den lille familien. 2000 år etter sitter vi her i et av verdens rikeste land og nekter å gi husrom til de mange som rømmer fra krig og elendighet. Som sammenlignet med oss ikke har spesielt mye materielt sett, men som likevel kanskje har mer enn oss… De har ett samhold og en kjærlighet for sin neste som, tilsynelatende, er i ferd med å forsvinne for den generelle nordmann!

Her på haugen er vi mer opptatt av å kjøpe gaver til alle vi kjenner og julehandelen øker for hvert år. Allerede i begynnelsen av oktober begynner kakemenn og julemarsipan å dukke opp i butikkene og de store kjedene drar etterhvert i gang spektakulære julekampanjer. Det er kanskje bare blitt slik i vårt travle samfunn, at den enkleste måten å vise omsorg og kjærlighet på er å gi gaver. Eller muligens er det et tegn på at vi blir mer og mer følelsesmessig avstumpet, som et resultat av at vi hele tiden skal være perfekte og leve opp til andres forventninger? Det som i hvert fall er helt sikkert, er at mange blakker seg helt og pådrar seg unødvendig gjeld som takk for at man lever opp til et usunt press om å være best på julegaver! Uavhengig av religion eller om man ikke bekjenner religion i det hele tatt, så kunne man ha godt av å bruke tiden på andre ting enn å løpe i butikker. Det er kanskje bare et spørsmål om tid før «Løp og kjøp» har tatt over for  «God Jul», som den hilsenen vi gir hverandre i dagene rundt 24 desember…

Den tiden man bruker sammen med andre, rundt middagsbordet, på kafé eller ute i naturen, er sterkt undervurdert. I vår travle hverdag, er tiden det mest verdifulle man kan gi et annet menneske! Og i motsetning til de materielle tingene man kjøper, så er gode minner noe man alltid har med seg! Kanskje noe å tenke på, idet julefreden senker seg over landet…