Sammen er vi sterke…

Denne helga er det Skeive Sørlandsdager i Kristiansand og jeg hadde i grunnen ikke tenkt å delta… Jeg definerer meg i aller høyeste grad som en stolt homofil mann og det er absolutt en viktig del av min identitet, men det er heller ikke alt hva jeg er! Jeg er først og fremst et menneske som, på lik linje med alle andre, har oppturer og nedturer i løpet av livet, og som ønsker å skape trygge rammer for meg selv og de som er en del av livet mitt. Min seksuelle identitet er min egen og samfunnet som sådan har ingenting med den å gjøre, til tross for at enkeltpersoner og trossamfunn synes det er riktig og viktig å blande seg! Jeg krever respekt for det helhetlige mennesket jeg er, uten at jeg skal ha noen spesielle rettigheter fordi jeg er homofil. Men jeg skal heller ikke ha færre rettigheter som et resultat av det… 

De siste årene har det til tider vært ganske komplisert å være kristen og homofil, mye på grunn av debatten som har rast innad i kirken og, som en konsekvens av det, i samfunnet forøvrig. Og det er ikke alltid like lett å være kristen når man beveger seg i de homofile miljøene heller. Men jeg har egentlig aldri opplevd det som spesielt vanskelig å være åpen homofil i Kristiansand. Under Kirkemøtet i Trondheim konkluderte man med at Kirken kan leve med to syn og at likekjønnede par på sikt skal kunne gifte seg i kirken. Det går altså fremover i Den Norske Kirke og det er jeg selvfølgelig takknemlig for. Samtidig virker det som om Kristiansand er i ferd med å ta noen skritt tilbake… 

I løpet av fjorårets arrangement ble det fort vist misnøye, ved at noen klippet ned og fjernet alle 8 regnbueflaggene som prydet Lundsbroa. I år skjedde det igjen og viser at det fins individer som åpenbart ikke klarer å glede seg på andres vegne og heller ikke respekterer det menneskelige mangfoldet. Jeg er trygg i meg selv og min identitet som homofil, men det bryr meg likevel ganske mye når jeg opplever at min identitet blir angrepet. Den totale mangelen på respekt for en hel minoritetsgruppe, viser mer enn noengang hvorfor det er viktig å feire mangfoldet gjennom Skeive Sørlandsdager! Jeg hadde et lite håp om at det ikke var like nødvendig å delta i årets Pride, fordi vi som samfunn var kommet lenger, men allerede før festivalen startet ble jeg motbevist. Og selv om jeg ikke har tenkt å delta i alle arrangement i løpet av helga, så skal jeg i hvert fall gå i paraden som den stolte homofile mannen jeg er!

Tanker om livet…

Livet er ikke alltid like lett… men det er like fullt livet! Drømmer blir ikke alltid gjennomført, men underveis møter man andre og nye utfordringer, og skaper opplevelser som ikke fantes i utgangspunktet. Det vakre med å være menneske, er at det ikke alltid er så enkelt… Dersom alt hadde gått på skinner, ville man mistet mange dyrebare opplevelser som kanskje er essensielle for hvem man blir. Verdien av å ha opplevd glede, kjærlighet og eventyr, blir sterkere når man opplever sorg, smerte og nederlag. Det vonde kan på mange måter speile det vakre og begge er viktige for å kjenne at man lever! 

The importance of reinventing yourself…

Have you ever hoped for something very strongly and then experienced the disappointment that follows defeat…? I believe it happens to everyone at least once in a lifetime and probably many times to most of us! The distance between the peaks of high hope and the abyss seem unimaginable, but it’s amazing how fast you can go from one to the other… Back in the day when internet and computers didn’t exist, I imagine it would take a while to get bad news and thus the hope remained for that much longer. Nowadays, it only takes the time you need to write an email and send it, before the receiver goes from hope to devastation… 

However, the point of writing this is not so much to dwell in the self pity that might follow bad news, as it is to focus on the importance of staying in the moment and reinventing yourself! The immense disappointment of receiving bad news should always be taken seriously, but it’s what you do next that makes all the difference! The process of waiting for news, whatever they may be, is very tiresome. You’re waiting for something and that something, makes it difficult to focus on everything else… It might get to the point where you loose interest in most things, simply because you’re waiting and hoping for the best! When you get the news, good or bad, it releases a lot of adrenaline and that’s when you need to be ready to act! Being able to accept disappointment, is also what will make you able to rethink your situation or change your focus…

It all comes down to your outlook on life(or situation), I guess… If you’re able to see the defeat as something that wasn’t ment to be, you’ll probably have a better chance of changing your focus and using it for something positive! The ability to let something go, is also what will make you able to refocus your mind on what comes next. The reinventing of yourself, or lack thereof, will determine wether or not your disappointment is just that or in fact an opportunity to do something completely different in or with your life! Do yourself a favor and don’t dwell too much on the why and what if’s… Instead, use all the newly released capacity to make a change and head in a new direction! 

Pink prosecco
In my own disappointment, I choose to celebrate life and enjoy some pink prosecco…

Hvem er jeg og hvor skal jeg?

Når jeg begynte å skrive blogg for ca 1.5 år siden, så var det en ganske annerledes opplevelse for min del og noe jeg absolutt ikke var vant med. Det var et av kravene til det studiet jeg tok og noe jeg bare måtte gjøre. Det fine med å skrive blogg i forbindelse med studiene, var selvfølgelig at vi alltid hadde et emne vi skulle blogge om… Det var ikke alltid like interessant, noe som kanskje resulterte i variabel kvalitet på innleggene, men det var en ganske god måte å tilegne seg kunnskap på. Når man skriver om noe, så må man jo faktisk vite litt om det man skal skrive om….

Etter at jeg avsluttet studiene i fjor sommer, begynte jeg å blogge om mer personlige ting. I etterkant av studiene kom innleggene nokså regelmessig og det var en blanding av trivielle og mer dyptgående innlegg. I det siste har jeg oppdaget at jeg sliter med å sette meg ned for å skrive nye innlegg og jeg har også hatt vanskelig for å skjønne hvorfor. Helt til jeg plutselig innså at livet faktisk er ganske sammenlignbart med det å studere. Jo mer kunnskap man har om et emne, dess lettere er det å skrive et godt blogginnlegg eller gjøre det bra på eksamen…

Det framstår som nokså paradoksalt, at jeg i en alder av 42 år føler jeg vet mindre om livet og hvor jeg skal enn jeg gjorde for 20 år siden… Det har forhåpentligvis å gjøre med at jeg som 42 åring har bedre innsikt i livet med alle dets krumspring, og kun derfor føler at jeg har mindre oversikt enn tidligere. Jeg vet jo at jeg har masse erfaring fra ulike stadier i livet og jeg har også tilegnet meg akademisk kunnskap, som burde tilsi at jeg skulle hatt en annen (og bedre) oversikt enn det jeg faktisk har. Kanskje det rett og slett har å gjøre med at livet ikke ble helt som forventet av mitt 22 årige jeg, og når jeg har brukt de siste årene til å rydde i følelser og tanker, så har jeg oppdaget at jeg faktisk ikke kjenner meg selv så godt?,

Uvissheten om hvor jeg skal og hva jeg har lyst til å gjøre i livet mitt, er heldigvis noe som kan endres. Kanskje er det enda tid til å realisere de tingene og leve det livet jeg så for meg for 20 år siden. Men det kan godt tenkes at jeg er i nåværende situasjon for å stake ut en helt annen kurs i livet mitt. Det vanskelige midt i det hele, er nettopp det å ikke vite…