Stikkord: Livserfaring

Den usynlige smerten…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...1 kommentar

Et brukket ben hadde vært så mye enklere å forholde seg til. Hvorfor det, spør kanskje du… Fordi det er så veldig synlig og selvforklarende. Man trenger ikke gjøre stort mer enn å vise benet i gips og vips, så har man forklart hvorfor man er sykemeldt. Så tror jeg det er tungvint nok å forholde seg til et brukket ben, det er komplisert når man skal bevege seg og i det hele tatt så må man ta forhåndsregler stort sett over alt. Og hvis bruddet er komplisert, kanskje med knuste kroppsdeler, så kan det helt sikkert også være en del smerte involvert. Jeg vet ikke, for jeg har aldri brukket benet eller andre kroppsdeler for den saks skyld. Men jeg vet så altfor godt hvordan det er å ha en knust sjel og jeg hadde nok foretrukket å gå med brukket ben i 10 av 10 tilfeller…

I år er det ti år siden jeg møtte den berømte veggen og livet etterpå har aldri vært det samme. Det har vært en lang ferd med selvransakelse, nye oppdagelser, prøving og feiling. Det har heldigvis også vært mange fine øyeblikk, som en konsekvens av at jeg har måttet lære på nytt og våge å gå andre veier. Når jeg ser i retrospekt, har jeg vært gjennom en overveldende utvikling på disse ti årene, og samtidig føles det noen ganger som jeg står på stedet hvil. Det er litt som å åpne Pandoras eske, for det er alltid mer å ta av og det er vanskelig å putte ting tilbake i den lille esken det kom ut av. Etter hvert har jeg lært å sette pris på at det er vanskelig å putte traumer og vanskelige opplevelser tilbake i den lille esken, for da må jeg forholde meg til det. Men det betyr også at livet til tider er vanskeligere å leve og byr på noen tøffe utfordringer i det daglige. I slike tilfeller skulle jeg gjerne vist til somatisk sykdom, for det er så håndterlig og veldig synlig. Når man har gått i tusen knas på innsiden, så er det ingen som ser det og kanskje ikke mange nok som forstår hva det innebærer…

«20 til 30 prosent av oss vil en eller flere ganger i livet oppleve en depresjon. Depresjon er med andre ord en vanlig psykisk helseplage. Å være deprimert kan føles vondt, tungt og ødelegge livsgnisten. Men det går an å komme ut av en depresjon, og du kan også lære deg å forebygge.» Rådet for psykisk helse.

Det er viktig å snakke om depresjon og hva det innebærer å være i en depresjon. Den kan være trigget av enkeltepisoder og dermed forbigående, eller noe som blir med i større deler av livet. Men det går an å leve et godt liv, uavhengig av hvor lenge man forholder seg til den. Livet har noe å by på for enhver og depresjon burde ikke være synonymt med skam , selv om det nok fortsatt er tilfellet for mange.

Ingen er bare det du ser – seks ord som sier lite hver for seg, men som sammen sier alt. Uavhengig av utfordringer vi måtte møte, alle mennesker kjenner på de mindre gode sidene av livet fra tid til annen. Hvis vi returnerer til gresk mytologi, så var det ikke bare ulykker og sorg som steg opp fra Pandoras eske. Håpet ble værende, for det rakk ikke å unnslippe før Pandora igjen fikk satt lokket på.

Mister man håpet, så mister man alt…

Nytt år, nye tanker…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Nytt år. Nye muligheter. Blanke ark. Alt vi har drømt om og planlagt, som forhåpentligvis skal gjennomføres. Steder som skal besøkes, vekt som skal mistes og muskler som skal finnes. Alder som pyntes på, glansbilder som opprettholdes, lykke som består ved hjelp av kjemiske prosesser. Dette er kanskje noe av det vi utsetter oss for hvert år når vi kommer i slutten av desember, på forskjellige vis og i ulik grad. Jeg har, som mange andre, vært opptatt av nyttårsforsettene og alt jeg kan, skal eller bør gjøre for å ha et så godt liv som mulig i det nye året. Og det er det ingenting galt med, men i år har jeg andre tanker i hodet mitt i det vi har startet på et nytt år…

Hva er egentlig et godt liv og hvem skal definere det? Et godt liv, eller lykke, er kanskje tradisjonelt blitt oppfattet som å ha en kjæreste, være godt gift med 2 – 3 barn og eie sitt eget hus eller ha en økonomi som tilsier at man drar på deilige ferier flere ganger i året. Jeg er fortsatt singel, har ikke barn og drar heller ikke på så mange deilige ferier for tiden. I fjor var jeg i regelmessig terapi det meste av året og hadde også et kort dypdykk i en depresjon. Likevel har jeg en opplevelse av å ha et godt liv og vendepunktet kom sannsynligvis når jeg, til tross for nedstemthet, klarte å sette meg selv først. Bevisstgjøring og anerkjennelse har vært gode redskap det siste året, og har utgjort en viktig del av prosessen. Så er det sikkert mange ting som alltid vil være en del av meg, men når man klarer å tenke annerledes mister det kraften og tar mindre plass. Og ikke minst er det viktig for livet framover at man klarer å omprogrammere eller håndtere vanskelige ting, ellers har man skaffet seg en følgesvenn som vil fortsette å ta for mye plass.

På sett og vis er det befriende å kunne skrive ned litt av det som har vandret rundt i hodet mitt i løpet av det siste året. Jeg har alltid sett på meg selv som en evig optimist og har som regel tenkt at dette går bra, selv når jeg ikke har vært i nærheten av å ha det godt inni meg. Så har jeg nylig fylt 48 år og selv om jeg fremdeles gjerne skulle vært i 20-årene, så er det en fin ting å ha litt alder og et dypere perspektiv med seg i ryggsekken. Kanskje er det slik at visdommen kommer proporsjonalt med alderen… For meg har det i alle fall vært et år med refleksjon over store ting, tidvis vanskelige kamper og heldigvis en større kjærlighet fra meg selv til meg selv. Kanskje har jeg også gitt meg selv muligheten for å kunne gå inn i ett nytt år på en bedre, og ikke minst sunnere, måte dette året enn mange av de foregående. For hvem er det egentlig som skal definere hva et godt liv eller lykke er? Det er selvfølgelig den som lever livet, ikke de som står på sidelinjen og følger med. Vi er alle eiere av våre egne, til tider ganske kompliserte, liv og vi er alle så mye mer enn hva som er synlig på utsiden. Men når vi klarer å håndtere det som er vanskelig, traumene som fester seg i kroppen og de vonde tankene som kjører kontinuerlig, blir det også enklere å være autentiske utad. Når man har det bra med og i seg selv, så har man kanskje kommet et lite stykke nærmere hva det vil si å være lykkelig…

Livskvalitet

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Livet. Fullt av gode og mindre gode opplevelser, beskjeder som endrer alt på få sekunder, og øyeblikk man kanskje aldri får en gang til. Livet er glede, sorg, forelske og smerte. Livet er ikke noe man kan spå på forhånd, det må leves. Hvordan det blir når det kommer til stykket er kanskje delvis planlegging, en god porsjon flaks og en uviss andel tilfeldigheter…

Jeg tok ett par avgjørelser i går kveld og i dag morges, som var nokså utenkelig inntil noe plutselig falt på plass i hodet mitt. Det siste jeg gjorde før jeg la meg i går kveld, var å slette en ubrukelig dating-app og med dagens første kaffekopp i hånda bestemte jeg meg for å ta en lengre pause fra Facebook. Så lurer du kanskje på hva det var som falt på plass i hodet, som bidro til at jeg tok slike avgjørelser… Det umiddelbare svaret er endring og gevinsten på sikt er bedre livskvalitet.

I 2015 mens jeg studerte kommunikasjon og skrev en fagrelatert blogg, ble jeg utfordret av en kamerat til å droppe Facebook i 48 timer for å teste om jeg var avhengig. Innlegget kan leses ved å følge lenken, men som avgjørelsen i dag morges viser har jeg fortsatt profil på Facebook. Så hvorfor nå? Som de fleste andre har jeg latt meg påvirke av korona til en viss grad og jeg har i tillegg personlige erfaringer de siste to årene, som har vært utfordrende og tidvis vanskelige å håndtere. Erfaringen fra sosiale medier, er at de har en helt klar tendens til å skape en form for avhengighet og det skjer gjerne ved at man lar det meste av livet organiseres på f.eks Facebook. Der har man enkel tilgang til alle venner og kontakter, det genereres enorme mengder nyheter og det legges opp til å være meget lettvint. Og når livet ute blant folk så til de grader blir kansellert som følge av en pandemi, er det genialt å bruke Facebook for å holde kontakt og være oppdatert. Så er det vel samtidig få steder hvor man blir bombadert med så mye uønsket reklame, mobbing og negativitet som nettopp på sosiale medier.

Jeg er den første til å innrømme at jeg nok har vært mer avhengig av Facebook, enn hva blogginnlegget fra 2015 tilsier. Det har blitt en vane å sjekke hva som skjer, man ønsker å få likes på ting man poster og det blir fort til at man bruker mer tid enn nødvendig på nett. Så holder det ikke å oppdage at man er en smule avhengig, hvis det ikke får noen konsekvenser. Jeg har stor tro på at man alltid har et valg og når man møter en utfordring, så gjør man noe med det eller ikke. For meg handler livet om at jeg ønsker å være til stede for meg selv og de jeg har rundt meg. Jeg ønsker også å ha det så bra som mulig, med de erfaringer og situasjoner som oppstår. Mye av det som skjer utenfor meg selv har jeg liten eller ingen kontroll over. Jeg har også opplevd livets krumspring gjennom erfaringene til familie og venner, når de plutselig står i nye og kanskje vanskelige situasjoner. Også det noe jeg har liten eller ingen kontroll over. Derfor blir det enda viktigere for meg å ta kontroll over alt jeg kan gjøre noe med og sørge for at jeg gir meg selv muligheten for best mulig livskvalitet. Og den finnes der livet leves, ikke på sosiale medier…

Annerledes og unik…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...1 kommentar

Jeg har vokst opp i en nokså normal familie, med 2 flotte foreldre og 2 eldre brødre. Det var ingenting ved meg som skulle tilsi at jeg var så veldig annerledes, kanskje rent bortsett fra at jeg hadde epilepsi som liten. Men den forsvant i 4-5 års alderen. De fleste ville nok sagt at jeg var et pent barn, men muligens litt tyngre enn mine fotballpraktiserende, sportselskende brødre. Blondt hår og blå øyne gjør som regel underverk, så der var jeg heldig…

Det var til tider vanskelig å være den jeg følte forventning om å være. Jeg hadde ikke et eneste bein i kroppen som var interessert i fotball eller sport generelt. For det å være interessert i ulike former for dans, som ballett eller selskapsdans, var nok ikke spesielt forenlig med å være sportslig interessert på 80-tallet. Til tross for at det nok er like krevende med dans på høyt nivå, som det er å skulle drible seg nedover tabellen i sort og gult. Hvis man likte dans, så var man stort sett bare femi og i min verden var ikke dét noe som var ønskelig. Selv om jeg sannsynligvis framsto som akkurat det i manges øyne…

Å vokse opp uten å kunne være seg selv helt og fullt, ved å fortrenge viktige deler av hvem man er, det gjør noe med et barn.

Jeg har ofte tenkt at det kanskje var epilepsien som gjorde sitt til at jeg ble et annerledes barn. For min del førte det til at jeg fikk et nært forhold til min mor, som absolutt ikke er en problemstilling for meg. Men det førte også til at jeg ikke turte så veldig mye… Det var ikke bare fotball som var en utfordring. Orientering, friidrett og turn ble også utprøvd, men ikke videreført og det skulle gå mange år før jeg klarte å finne koblingen…

Så har jeg i voksen alder klart å identifisere andre årsaker til at jeg følte meg annerledes. Å vokse opp uten å kunne være seg selv helt og fullt, ved å fortrenge viktige deler av hvem man er, det gjør noe med et barn. Det gjør noe med selvtillit og ikke minst med selvbildet. Jeg kan kjenne meg igjen i det samme sykdomsbildet som man gjerne identifiserer med spiseforstyrrelser, fordi jeg har hatt et fullstendig ødelagt syn på egen kropp og min verdi i kraft av å være meg selv. Når jeg som voksen leser innlegg som skrives av «gode kristne», hvor det å være alt annet enn heterofil blir sett ned på, så tar jeg meg personlig nær av det.Det poengteres også at man har så enorm respekt for alle mennesker, men at det i en kristen sammenheng er vanskelig å forene et annerledes levd liv med å tro på Gud og det fantastiske skaperverket. Det blir til og med skrevet at Gud sørger når det arrangeres Pride på Stord, fordi han elsker oss og ikke liker mennesker som velger å leve i synd! Så kan man jo snu på flisa, eller eventuelt bjelken, og spørre om hvem som synder mest: han som lever et ærlig liv og forholder seg til at Gud skapte ham som en unik person eller dem som fordømmer de av Guds barn som er annerledes enn den store majoriteten!