Stikkord: Livserfaring

Nytt år, nye tanker…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Nytt år. Nye muligheter. Blanke ark. Alt vi har drømt om og planlagt, som forhåpentligvis skal gjennomføres. Steder som skal besøkes, vekt som skal mistes og muskler som skal finnes. Alder som pyntes på, glansbilder som opprettholdes, lykke som består ved hjelp av kjemiske prosesser. Dette er kanskje noe av det vi utsetter oss for hvert år når vi kommer i slutten av desember, på forskjellige vis og i ulik grad. Jeg har, som mange andre, vært opptatt av nyttårsforsettene og alt jeg kan, skal eller bør gjøre for å ha et så godt liv som mulig i det nye året. Og det er det ingenting galt med, men i år har jeg andre tanker i hodet mitt i det vi har startet på et nytt år…

Hva er egentlig et godt liv og hvem skal definere det? Et godt liv, eller lykke, er kanskje tradisjonelt blitt oppfattet som å ha en kjæreste, være godt gift med 2 – 3 barn og eie sitt eget hus eller ha en økonomi som tilsier at man drar på deilige ferier flere ganger i året. Jeg er fortsatt singel, har ikke barn og drar heller ikke på så mange deilige ferier for tiden. I fjor var jeg i regelmessig terapi det meste av året og hadde også et kort dypdykk i en depresjon. Likevel har jeg en opplevelse av å ha et godt liv og vendepunktet kom sannsynligvis når jeg, til tross for nedstemthet, klarte å sette meg selv først. Bevisstgjøring og anerkjennelse har vært gode redskap det siste året, og har utgjort en viktig del av prosessen. Så er det sikkert mange ting som alltid vil være en del av meg, men når man klarer å tenke annerledes mister det kraften og tar mindre plass. Og ikke minst er det viktig for livet framover at man klarer å omprogrammere eller håndtere vanskelige ting, ellers har man skaffet seg en følgesvenn som vil fortsette å ta for mye plass.

På sett og vis er det befriende å kunne skrive ned litt av det som har vandret rundt i hodet mitt i løpet av det siste året. Jeg har alltid sett på meg selv som en evig optimist og har som regel tenkt at dette går bra, selv når jeg ikke har vært i nærheten av å ha det godt inni meg. Så har jeg nylig fylt 48 år og selv om jeg fremdeles gjerne skulle vært i 20-årene, så er det en fin ting å ha litt alder og et dypere perspektiv med seg i ryggsekken. Kanskje er det slik at visdommen kommer proporsjonalt med alderen… For meg har det i alle fall vært et år med refleksjon over store ting, tidvis vanskelige kamper og heldigvis en større kjærlighet fra meg selv til meg selv. Kanskje har jeg også gitt meg selv muligheten for å kunne gå inn i ett nytt år på en bedre, og ikke minst sunnere, måte dette året enn mange av de foregående. For hvem er det egentlig som skal definere hva et godt liv eller lykke er? Det er selvfølgelig den som lever livet, ikke de som står på sidelinjen og følger med. Vi er alle eiere av våre egne, til tider ganske kompliserte, liv og vi er alle så mye mer enn hva som er synlig på utsiden. Men når vi klarer å håndtere det som er vanskelig, traumene som fester seg i kroppen og de vonde tankene som kjører kontinuerlig, blir det også enklere å være autentiske utad. Når man har det bra med og i seg selv, så har man kanskje kommet et lite stykke nærmere hva det vil si å være lykkelig…

Livskvalitet

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Livet. Fullt av gode og mindre gode opplevelser, beskjeder som endrer alt på få sekunder, og øyeblikk man kanskje aldri får en gang til. Livet er glede, sorg, forelske og smerte. Livet er ikke noe man kan spå på forhånd, det må leves. Hvordan det blir når det kommer til stykket er kanskje delvis planlegging, en god porsjon flaks og en uviss andel tilfeldigheter…

Jeg tok ett par avgjørelser i går kveld og i dag morges, som var nokså utenkelig inntil noe plutselig falt på plass i hodet mitt. Det siste jeg gjorde før jeg la meg i går kveld, var å slette en ubrukelig dating-app og med dagens første kaffekopp i hånda bestemte jeg meg for å ta en lengre pause fra Facebook. Så lurer du kanskje på hva det var som falt på plass i hodet, som bidro til at jeg tok slike avgjørelser… Det umiddelbare svaret er endring og gevinsten på sikt er bedre livskvalitet.

I 2015 mens jeg studerte kommunikasjon og skrev en fagrelatert blogg, ble jeg utfordret av en kamerat til å droppe Facebook i 48 timer for å teste om jeg var avhengig. Innlegget kan leses ved å følge lenken, men som avgjørelsen i dag morges viser har jeg fortsatt profil på Facebook. Så hvorfor nå? Som de fleste andre har jeg latt meg påvirke av korona til en viss grad og jeg har i tillegg personlige erfaringer de siste to årene, som har vært utfordrende og tidvis vanskelige å håndtere. Erfaringen fra sosiale medier, er at de har en helt klar tendens til å skape en form for avhengighet og det skjer gjerne ved at man lar det meste av livet organiseres på f.eks Facebook. Der har man enkel tilgang til alle venner og kontakter, det genereres enorme mengder nyheter og det legges opp til å være meget lettvint. Og når livet ute blant folk så til de grader blir kansellert som følge av en pandemi, er det genialt å bruke Facebook for å holde kontakt og være oppdatert. Så er det vel samtidig få steder hvor man blir bombadert med så mye uønsket reklame, mobbing og negativitet som nettopp på sosiale medier.

Jeg er den første til å innrømme at jeg nok har vært mer avhengig av Facebook, enn hva blogginnlegget fra 2015 tilsier. Det har blitt en vane å sjekke hva som skjer, man ønsker å få likes på ting man poster og det blir fort til at man bruker mer tid enn nødvendig på nett. Så holder det ikke å oppdage at man er en smule avhengig, hvis det ikke får noen konsekvenser. Jeg har stor tro på at man alltid har et valg og når man møter en utfordring, så gjør man noe med det eller ikke. For meg handler livet om at jeg ønsker å være til stede for meg selv og de jeg har rundt meg. Jeg ønsker også å ha det så bra som mulig, med de erfaringer og situasjoner som oppstår. Mye av det som skjer utenfor meg selv har jeg liten eller ingen kontroll over. Jeg har også opplevd livets krumspring gjennom erfaringene til familie og venner, når de plutselig står i nye og kanskje vanskelige situasjoner. Også det noe jeg har liten eller ingen kontroll over. Derfor blir det enda viktigere for meg å ta kontroll over alt jeg kan gjøre noe med og sørge for at jeg gir meg selv muligheten for best mulig livskvalitet. Og den finnes der livet leves, ikke på sosiale medier…

Annerledes og unik…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...1 kommentar

Jeg har vokst opp i en nokså normal familie, med 2 flotte foreldre og 2 eldre brødre. Det var ingenting ved meg som skulle tilsi at jeg var så veldig annerledes, kanskje rent bortsett fra at jeg hadde epilepsi som liten. Men den forsvant i 4-5 års alderen. De fleste ville nok sagt at jeg var et pent barn, men muligens litt tyngre enn mine fotballpraktiserende, sportselskende brødre. Blondt hår og blå øyne gjør som regel underverk, så der var jeg heldig…

Det var til tider vanskelig å være den jeg følte forventning om å være. Jeg hadde ikke et eneste bein i kroppen som var interessert i fotball eller sport generelt. For det å være interessert i ulike former for dans, som ballett eller selskapsdans, var nok ikke spesielt forenlig med å være sportslig interessert på 80-tallet. Til tross for at det nok er like krevende med dans på høyt nivå, som det er å skulle drible seg nedover tabellen i sort og gult. Hvis man likte dans, så var man stort sett bare femi og i min verden var ikke dét noe som var ønskelig. Selv om jeg sannsynligvis framsto som akkurat det i manges øyne…

Å vokse opp uten å kunne være seg selv helt og fullt, ved å fortrenge viktige deler av hvem man er, det gjør noe med et barn.

Jeg har ofte tenkt at det kanskje var epilepsien som gjorde sitt til at jeg ble et annerledes barn. For min del førte det til at jeg fikk et nært forhold til min mor, som absolutt ikke er en problemstilling for meg. Men det førte også til at jeg ikke turte så veldig mye… Det var ikke bare fotball som var en utfordring. Orientering, friidrett og turn ble også utprøvd, men ikke videreført og det skulle gå mange år før jeg klarte å finne koblingen…

Så har jeg i voksen alder klart å identifisere andre årsaker til at jeg følte meg annerledes. Å vokse opp uten å kunne være seg selv helt og fullt, ved å fortrenge viktige deler av hvem man er, det gjør noe med et barn. Det gjør noe med selvtillit og ikke minst med selvbildet. Jeg kan kjenne meg igjen i det samme sykdomsbildet som man gjerne identifiserer med spiseforstyrrelser, fordi jeg har hatt et fullstendig ødelagt syn på egen kropp og min verdi i kraft av å være meg selv. Når jeg som voksen leser innlegg som skrives av «gode kristne», hvor det å være alt annet enn heterofil blir sett ned på, så tar jeg meg personlig nær av det.Det poengteres også at man har så enorm respekt for alle mennesker, men at det i en kristen sammenheng er vanskelig å forene et annerledes levd liv med å tro på Gud og det fantastiske skaperverket. Det blir til og med skrevet at Gud sørger når det arrangeres Pride på Stord, fordi han elsker oss og ikke liker mennesker som velger å leve i synd! Så kan man jo snu på flisa, eller eventuelt bjelken, og spørre om hvem som synder mest: han som lever et ærlig liv og forholder seg til at Gud skapte ham som en unik person eller dem som fordømmer de av Guds barn som er annerledes enn den store majoriteten!

Endring…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Det er akkurat litt over 4 måneder siden forrige blogginnlegg og jeg følte det var på tide å skrive noe igjen… Så blir jo spørsmålet unektelig hva man skal skrive om og da stopper det litt opp! Kan det tenkes at livssituasjon er en viktig pådriver for å skrive blogginnlegg, og skriver man i såfall bedre når man har det kjipt….?

Når jeg begynte å skrive blogg, var det fordi jeg måtte! Det var en del av årsenheten i kommunikasjon og var nødvendig for å bestå ett av fagene. Så da har man liksom ikke så mye valg… I den samme perioden hadde jeg det nokså tøft personlig og gikk gjennom noen vanskelige prosesser, så etter endte studier valgte jeg å fortsette med blogg på et mer personlig plan. Det var viktig for meg å prøve å være saklig og ha konstruktive innlegg, til tross for at jeg skrev om veldig private opplevelser og følelser. 12 april ble det siste innlegget postet og der skrev jeg noen linjer om det å være motivert for nye utfordringer, men hvordan det noen ganger ikke går slik man vil. Det gjaldt blant annet hvordan jeg var klar for å komme meg tilbake i jobb, men ikke kom videre. 22 mai begynte jeg i ny jobb…

«Når du fokuserer på problemene dine, vil du bare få flere problemer. Når du fokuserer på mulighetene, vil du bare få enda flere muligheter.» -Ukjent

Så skriver jeg ikke dette fordi jeg har behov for masse applaus og klapp på skulderen. Misforstå meg rett, alle liker gode tilbakemeldinger og de har jeg også fått for lenge siden av dem som betyr noe for meg. Poenget med å skrive disse tankene, er nok mer å minne om hva man kan få til hvis man velger å være litt på hugget! Jeg er selvfølgelig klar over at vi alle sliter med ulike utfordringer og noen har fått så mye i fanget, at man lurer på hvordan det er mulig å fortsette. Men kanskje spesielt når man har det vanskelig, er det ekstra viktig å prøve å ha et åpent sinn og fylle hodet med positive ting. De fleste har det greit når livet smiler og alt går på skinner. De som klarer å holde på gode rutiner, ta konstruktive valg og ikke minst fokuserer på muligheter framfor problemer, har det mye bedre når det stormer som verst!

Hvorvidt man skriver bedre eller oftere blogginnlegg når man har det kjipt, er jeg fortsatt i tvil om. Jeg velger å tro at det lange oppholdet henger sammen med at livssituasjonen har endret seg og at jeg derfor har vært litt for travel til å skrive. Det kan være krevende å sette seg inn i nye rutiner på jobb og man skal også ha et visst overskudd for å skrive blogg. Men hvis det går som jeg tenker, blir det neppe 4 måneder til neste gang…