Kategori: Litt av hvert…

Nytt år…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Noen ganger kjenner jeg litt på alle forventingene i det man nærmer seg et nytt år… Det er så mye man ikke fikk gjort eller som kanskje ikke ble helt slik man hadde tenkt i løpet av året som gikk og dermed ligger det allerede en agenda for det nye året. Men burde ikke et nytt år få lov til å starte med helt blanke ark, slik at man har de aller beste forutsetninger for å skape et godt år for seg selv og de man omgås?


Da er det ekstra deilig å våkne til en første januar som inviterer med sol fra blå himmel og en horisont hvor det ikke fins noen begrensninger, bare muligheter…



Annerledes og unik…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...1 kommentar

Jeg har vokst opp i en nokså normal familie, med 2 flotte foreldre og 2 eldre brødre. Det var ingenting ved meg som skulle tilsi at jeg var så veldig annerledes, kanskje rent bortsett fra at jeg hadde epilepsi som liten. Men den forsvant i 4-5 års alderen. De fleste ville nok sagt at jeg var et pent barn, men muligens litt tyngre enn mine fotballpraktiserende, sportselskende brødre. Blondt hår og blå øyne gjør som regel underverk, så der var jeg heldig…

Det var til tider vanskelig å være den jeg følte forventning om å være. Jeg hadde ikke et eneste bein i kroppen som var interessert i fotball eller sport generelt. For det å være interessert i ulike former for dans, som ballett eller selskapsdans, var nok ikke spesielt forenlig med å være sportslig interessert på 80-tallet. Til tross for at det nok er like krevende med dans på høyt nivå, som det er å skulle drible seg nedover tabellen i sort og gult. Hvis man likte dans, så var man stort sett bare femi og i min verden var ikke dét noe som var ønskelig. Selv om jeg sannsynligvis framsto som akkurat det i manges øyne…

Å vokse opp uten å kunne være seg selv helt og fullt, ved å fortrenge viktige deler av hvem man er, det gjør noe med et barn.

Jeg har ofte tenkt at det kanskje var epilepsien som gjorde sitt til at jeg ble et annerledes barn. For min del førte det til at jeg fikk et nært forhold til min mor, som absolutt ikke er en problemstilling for meg. Men det førte også til at jeg ikke turte så veldig mye… Det var ikke bare fotball som var en utfordring. Orientering, friidrett og turn ble også utprøvd, men ikke videreført og det skulle gå mange år før jeg klarte å finne koblingen…

Så har jeg i voksen alder klart å identifisere andre årsaker til at jeg følte meg annerledes. Å vokse opp uten å kunne være seg selv helt og fullt, ved å fortrenge viktige deler av hvem man er, det gjør noe med et barn. Det gjør noe med selvtillit og ikke minst med selvbildet. Jeg kan kjenne meg igjen i det samme sykdomsbildet som man gjerne identifiserer med spiseforstyrrelser, fordi jeg har hatt et fullstendig ødelagt syn på egen kropp og min verdi i kraft av å være meg selv. Når jeg som voksen leser innlegg som skrives av «gode kristne», hvor det å være alt annet enn heterofil blir sett ned på, så tar jeg meg personlig nær av det.Det poengteres også at man har så enorm respekt for alle mennesker, men at det i en kristen sammenheng er vanskelig å forene et annerledes levd liv med å tro på Gud og det fantastiske skaperverket. Det blir til og med skrevet at Gud sørger når det arrangeres Pride på Stord, fordi han elsker oss og ikke liker mennesker som velger å leve i synd! Så kan man jo snu på flisa, eller eventuelt bjelken, og spørre om hvem som synder mest: han som lever et ærlig liv og forholder seg til at Gud skapte ham som en unik person eller dem som fordømmer de av Guds barn som er annerledes enn den store majoriteten!

Endring…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Det er akkurat litt over 4 måneder siden forrige blogginnlegg og jeg følte det var på tide å skrive noe igjen… Så blir jo spørsmålet unektelig hva man skal skrive om og da stopper det litt opp! Kan det tenkes at livssituasjon er en viktig pådriver for å skrive blogginnlegg, og skriver man i såfall bedre når man har det kjipt….?

Når jeg begynte å skrive blogg, var det fordi jeg måtte! Det var en del av årsenheten i kommunikasjon og var nødvendig for å bestå ett av fagene. Så da har man liksom ikke så mye valg… I den samme perioden hadde jeg det nokså tøft personlig og gikk gjennom noen vanskelige prosesser, så etter endte studier valgte jeg å fortsette med blogg på et mer personlig plan. Det var viktig for meg å prøve å være saklig og ha konstruktive innlegg, til tross for at jeg skrev om veldig private opplevelser og følelser. 12 april ble det siste innlegget postet og der skrev jeg noen linjer om det å være motivert for nye utfordringer, men hvordan det noen ganger ikke går slik man vil. Det gjaldt blant annet hvordan jeg var klar for å komme meg tilbake i jobb, men ikke kom videre. 22 mai begynte jeg i ny jobb…

«Når du fokuserer på problemene dine, vil du bare få flere problemer. Når du fokuserer på mulighetene, vil du bare få enda flere muligheter.» -Ukjent

Så skriver jeg ikke dette fordi jeg har behov for masse applaus og klapp på skulderen. Misforstå meg rett, alle liker gode tilbakemeldinger og de har jeg også fått for lenge siden av dem som betyr noe for meg. Poenget med å skrive disse tankene, er nok mer å minne om hva man kan få til hvis man velger å være litt på hugget! Jeg er selvfølgelig klar over at vi alle sliter med ulike utfordringer og noen har fått så mye i fanget, at man lurer på hvordan det er mulig å fortsette. Men kanskje spesielt når man har det vanskelig, er det ekstra viktig å prøve å ha et åpent sinn og fylle hodet med positive ting. De fleste har det greit når livet smiler og alt går på skinner. De som klarer å holde på gode rutiner, ta konstruktive valg og ikke minst fokuserer på muligheter framfor problemer, har det mye bedre når det stormer som verst!

Hvorvidt man skriver bedre eller oftere blogginnlegg når man har det kjipt, er jeg fortsatt i tvil om. Jeg velger å tro at det lange oppholdet henger sammen med at livssituasjonen har endret seg og at jeg derfor har vært litt for travel til å skrive. Det kan være krevende å sette seg inn i nye rutiner på jobb og man skal også ha et visst overskudd for å skrive blogg. Men hvis det går som jeg tenker, blir det neppe 4 måneder til neste gang…

Jeg vil, jeg vil, men får det ikke til…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Hva gjør man når man bare ikke vet?

Noen ganger skulle jeg ønske at man kunne stikke innom butikken på hjørnet og kjøpe et lodd som fortalte hva man skulle gjøre… Det kan man jo dessverre ikke, men forventningene fra både seg selv og andre instanser opphører ikke å eksistere av den grunn. Og når presset er konstant fra flere kanter og man fortsatt ikke vet hvordan man skal komme seg videre, så har man jo valget… Enten fortsette rett fram til man detter over kanten og får bekreftet det frie fallet det føles som om man er i, eller stake ut en helt annen kurs!

Det fine med å ha litt tid til overs, er at man har anledning til å følge med på diverse program og serier. Jeg har alltid hatt en lidenskap for mat og derfor har jeg stor glede av å se Masterchef Australia. Det er spennende å følge den individuelle utviklingen fra begynnelse til slutt og jeg blir utrolig imponert over, og ikke minst inspirert av, all den fantastiske maten som blir skapt i løpet av konkurransen. Jeg har for lengst akseptert at jeg har god kontakt med følelsene mine og er ikke spesielt flau for å grine når jeg ser noe som griper meg på en eller annen måte. Men jeg må innrømme at jeg blir litt overrasket over å oppleve gjentatte ganger, at Masterchef Australia bidrar så sterkt til dogg på brillene…

Det gjør noe med meg når jeg ser på disse håpefulle deltakerene, som er fulle av lidenskap for det de gjør og har en konkret tanke om hva de vil oppnå med livet. Jeg har ingen drømmer om å jobbe med mat nødvendigvis, men jeg har en drøm om å gjøre noe som fyres av den samme typen lidenskap og som gir livet mitt mening på en måte jeg enda ikke har opplevd. Noen ganger kan nok tårene komme fordi jeg er lei meg for drømmer som brast og ting som ikke ble helt som forventet. Men mest av alt er det tårer som hjelper meg å se at jeg fortsatt har mye igjen av livet og at det enda ikke er for sent å stake ut ny kurs…

Jeg vil, jeg vil, og jeg SKAL få det til!