Kategori: Litt av hvert…

Soloppgang…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...1 kommentar

Det har på mange måter vært en litt rar og annerledes start på året, sammenlignet med tidligere år. I løpet av januar har det vært utrolig mange vakre soloppganger og fraværet av typisk sørlandsvinter er påfallende. Det vil si, slapset kommer sikkert nå som jeg har skrevet om hvor deilig vi har hatt det så langt. Men gjør det egentlig så mye, nå som vi snart er ferdig med januar…

Vi går mot lysere tider og om ikke altfor lang tid kommer vi til å klage over at sommeren allerede er over, der vi sliter med å huske hvilken vei klokka skal stilles på vei mot vinteren. Det er forresten tilbake, hvis den funksjonen fortsatt er å finne når vi skriver høsten 2019… Jeg må stadig vekk minne meg selv på at det ikke er så farlig om været er slik eller sånn, det er jo hvordan jeg har det som betyr noe. Hva gjør jeg for å endre ting, dersom jeg ikke er fornøyd med slik det er? Evner jeg å se alt det vakre som omgir meg i det daglige eller er jeg for opphengt i min egen problematikk….

Et av privilegiene ved å måtte gå på jobb nokså tidlig hver dag, er at jeg har fått se en symfoni av vakre soloppganger nesten hver dag i januar. Det er like stort hver gang jeg ser det enorme fargespillet som bretter seg utover horisonten og fargelegger både sjø og himmel. Jeg har tatt et bevisst valg om å stoppe opp noen sekunder på vei til jobb, for å kunne forevige de vakreste farger som utgjør hver eneste soloppgang. Slik er det også med viktige ting i livet, vi har alle et valg vi kan ta eller ikke…

Man må kanskje gjennom noen tøffe ting, for å evne å se at man har et valg i de fleste situasjoner. At alt ikke er like sort/hvitt som det blir presentert eller som man til tider kan oppleve det… Kanskje må man bli litt mer opptatt av å stoppe opp og nyte soloppgangen!

Tresse – 18.01.19 / 08:55

Nytt år…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Noen ganger kjenner jeg litt på alle forventingene i det man nærmer seg et nytt år… Det er så mye man ikke fikk gjort eller som kanskje ikke ble helt slik man hadde tenkt i løpet av året som gikk og dermed ligger det allerede en agenda for det nye året. Men burde ikke et nytt år få lov til å starte med helt blanke ark, slik at man har de aller beste forutsetninger for å skape et godt år for seg selv og de man omgås?


Da er det ekstra deilig å våkne til en første januar som inviterer med sol fra blå himmel og en horisont hvor det ikke fins noen begrensninger, bare muligheter…



Annerledes og unik…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...1 kommentar

Jeg har vokst opp i en nokså normal familie, med 2 flotte foreldre og 2 eldre brødre. Det var ingenting ved meg som skulle tilsi at jeg var så veldig annerledes, kanskje rent bortsett fra at jeg hadde epilepsi som liten. Men den forsvant i 4-5 års alderen. De fleste ville nok sagt at jeg var et pent barn, men muligens litt tyngre enn mine fotballpraktiserende, sportselskende brødre. Blondt hår og blå øyne gjør som regel underverk, så der var jeg heldig…

Det var til tider vanskelig å være den jeg følte forventning om å være. Jeg hadde ikke et eneste bein i kroppen som var interessert i fotball eller sport generelt. For det å være interessert i ulike former for dans, som ballett eller selskapsdans, var nok ikke spesielt forenlig med å være sportslig interessert på 80-tallet. Til tross for at det nok er like krevende med dans på høyt nivå, som det er å skulle drible seg nedover tabellen i sort og gult. Hvis man likte dans, så var man stort sett bare femi og i min verden var ikke dét noe som var ønskelig. Selv om jeg sannsynligvis framsto som akkurat det i manges øyne…

Å vokse opp uten å kunne være seg selv helt og fullt, ved å fortrenge viktige deler av hvem man er, det gjør noe med et barn.

Jeg har ofte tenkt at det kanskje var epilepsien som gjorde sitt til at jeg ble et annerledes barn. For min del førte det til at jeg fikk et nært forhold til min mor, som absolutt ikke er en problemstilling for meg. Men det førte også til at jeg ikke turte så veldig mye… Det var ikke bare fotball som var en utfordring. Orientering, friidrett og turn ble også utprøvd, men ikke videreført og det skulle gå mange år før jeg klarte å finne koblingen…

Så har jeg i voksen alder klart å identifisere andre årsaker til at jeg følte meg annerledes. Å vokse opp uten å kunne være seg selv helt og fullt, ved å fortrenge viktige deler av hvem man er, det gjør noe med et barn. Det gjør noe med selvtillit og ikke minst med selvbildet. Jeg kan kjenne meg igjen i det samme sykdomsbildet som man gjerne identifiserer med spiseforstyrrelser, fordi jeg har hatt et fullstendig ødelagt syn på egen kropp og min verdi i kraft av å være meg selv. Når jeg som voksen leser innlegg som skrives av «gode kristne», hvor det å være alt annet enn heterofil blir sett ned på, så tar jeg meg personlig nær av det.Det poengteres også at man har så enorm respekt for alle mennesker, men at det i en kristen sammenheng er vanskelig å forene et annerledes levd liv med å tro på Gud og det fantastiske skaperverket. Det blir til og med skrevet at Gud sørger når det arrangeres Pride på Stord, fordi han elsker oss og ikke liker mennesker som velger å leve i synd! Så kan man jo snu på flisa, eller eventuelt bjelken, og spørre om hvem som synder mest: han som lever et ærlig liv og forholder seg til at Gud skapte ham som en unik person eller dem som fordømmer de av Guds barn som er annerledes enn den store majoriteten!

Endring…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Det er akkurat litt over 4 måneder siden forrige blogginnlegg og jeg følte det var på tide å skrive noe igjen… Så blir jo spørsmålet unektelig hva man skal skrive om og da stopper det litt opp! Kan det tenkes at livssituasjon er en viktig pådriver for å skrive blogginnlegg, og skriver man i såfall bedre når man har det kjipt….?

Når jeg begynte å skrive blogg, var det fordi jeg måtte! Det var en del av årsenheten i kommunikasjon og var nødvendig for å bestå ett av fagene. Så da har man liksom ikke så mye valg… I den samme perioden hadde jeg det nokså tøft personlig og gikk gjennom noen vanskelige prosesser, så etter endte studier valgte jeg å fortsette med blogg på et mer personlig plan. Det var viktig for meg å prøve å være saklig og ha konstruktive innlegg, til tross for at jeg skrev om veldig private opplevelser og følelser. 12 april ble det siste innlegget postet og der skrev jeg noen linjer om det å være motivert for nye utfordringer, men hvordan det noen ganger ikke går slik man vil. Det gjaldt blant annet hvordan jeg var klar for å komme meg tilbake i jobb, men ikke kom videre. 22 mai begynte jeg i ny jobb…

«Når du fokuserer på problemene dine, vil du bare få flere problemer. Når du fokuserer på mulighetene, vil du bare få enda flere muligheter.» -Ukjent

Så skriver jeg ikke dette fordi jeg har behov for masse applaus og klapp på skulderen. Misforstå meg rett, alle liker gode tilbakemeldinger og de har jeg også fått for lenge siden av dem som betyr noe for meg. Poenget med å skrive disse tankene, er nok mer å minne om hva man kan få til hvis man velger å være litt på hugget! Jeg er selvfølgelig klar over at vi alle sliter med ulike utfordringer og noen har fått så mye i fanget, at man lurer på hvordan det er mulig å fortsette. Men kanskje spesielt når man har det vanskelig, er det ekstra viktig å prøve å ha et åpent sinn og fylle hodet med positive ting. De fleste har det greit når livet smiler og alt går på skinner. De som klarer å holde på gode rutiner, ta konstruktive valg og ikke minst fokuserer på muligheter framfor problemer, har det mye bedre når det stormer som verst!

Hvorvidt man skriver bedre eller oftere blogginnlegg når man har det kjipt, er jeg fortsatt i tvil om. Jeg velger å tro at det lange oppholdet henger sammen med at livssituasjonen har endret seg og at jeg derfor har vært litt for travel til å skrive. Det kan være krevende å sette seg inn i nye rutiner på jobb og man skal også ha et visst overskudd for å skrive blogg. Men hvis det går som jeg tenker, blir det neppe 4 måneder til neste gang…