Mandag 14 september 2015 kan fort bli stående som en dag for enorm glede eller dyp fortvilelse, avhengig av hvem man snakker med. Ikke bare er det valgdag for kommunestyrer og fylkesting over det ganske land, det er også kirkevalg! Kirkevalget er nok et valg som mange ikke bryr seg så mye om og ser man på hva media velger å skrive om det, kan det framstå som om den eneste saken av betydning er hvorvidt likekjønnede par skal få vigselsrett i kirken. Det stemmer selvsagt ikke, men det er vanskelig å si annet enn at homo-vigsel er blitt en viktig kampsak i årets kirkevalg!

Det som kanskje er mest interessant i denne saken, er hvordan den engasjerer de som ikke nødvendigvis har et nært forhold til kirken. Personlig er jeg selvsagt glad for at folk engasjerer seg og ønsker at likekjønnede skal få lov til å gifte seg i kirken, jeg har tross alt et ønske om å gjøre det selv en gang i framtiden. Men det slår meg også hvor mange av disse som argumenterer ut fra politikk og menneskerettigheter, og glemmer at det dreier seg om menneskers tro og tolkning i forhold til Bibelen. Det skrives om hvordan biskoper burde være skamfulle og hvor stor skuffelsen er blant de som kjemper for likeverd. I motsatt grøft nevnes det at man ser bort fra skriften og Guds ord, bare for å tilpasse kirken til dagens samfunn. Den Norske Kirke er ikke lenger en statskirke, men et trossamfunn på lik linje med de mange andre og det er det viktig å huske på i denne sammenhengen. En stor andel av medlemmene i kirken, mener at denne saken ikke er av en splittende karakter og at man fint kan leve med ulikt syn. Og selv om media framstiller det som om det kun dreier seg om diskriminering, så tror jeg de som bruker kirken klarer å se ting litt mer nyansert. Selv opplever jeg Den Norske Kirke som et raust kirkesamfunn, som viser meg hvem Jesus er og bidrar til at jeg kan være det mennesket jeg ønsker å være.

Jeg skulle ønske samfunnet utenfor kunne være like rause i forhold til debatten omkring vigselsrett for likekjønnede, og se at dette er en vanskelig og betent sak for alle som har et aktivt forhold til kirken! Det er ikke slik at noen kan si de har rett og dermed har alle andre feil, slik man gjør når det foreligger en klar fasit. Personlig mener jeg at vigselsretten burde fratas alle trossamfunn, inkludert Den Norske Kirke, slik at man gifter seg borgerlig og heller får en velsignelse i etterkant dersom det er ønskelig. Det hadde fjernet hele diskusjonen omkring vigselsrett for likekjønnede og bidratt til et bedre klima innad i kirken!

Enn så lenge må vi likevel forholde oss til hvordan det er, ikke hvordan man skulle ønske det var og derfor er det viktig å delta i årets kirkevalg! Bruk listene fra Åpen Folkekirke, dersom du ønsker at likekjønnede par skal ha vigselsrett i Den Norske Kirke!

En kamerat fra gymnastida spurte meg nylig et spørsmål som alltid har vært vanskelig å svare på… ”Hvorfor hadde du aldri gym når vi gikk på videregående?”

Vi tok eksamen artium i 1992 og det er fortsatt et ubehagelig spørsmål, men nå har jeg i hvert fall svaret. Det er det samme svaret til hvorfor jeg ikke hadde gym på ungdomsskolen eller var spesielt aktiv i noe sportslig det meste av oppveksten. Nå skal det sies at sport på 80-tallet stort sett var fotball hvis du var gutt. Og som yngst av 3 gutter, var det vanskelig nok å konkurrere med 2 eldre brødre som var meget gode i fotball. Men det fantes selvfølgelig andre sportslige aktiviteter og jeg fant meg aldri til rette med noen av dem heller… Det hadde vært så enkelt å kunne si at jeg simpelthen ikke var atletisk anlagt og derfor helt håpløs i fysiske aktiviteter, men det forklarer jo slett ikke hvorfor en tilsynelatende frisk gutt blir fritatt gym fra 8 klasse og ut gymnaset. I tillegg har jeg de senere år oppdaget at jeg har en kropp som er meget lett å trene. Det enkleste svaret på spørsmålet, er rett og slett at jeg ikke visste helt hvem jeg var og slet i stor stil med å forholde meg til både kropp og psyke.

Hele livet mitt har jeg kjent på en følelse som aldri har latt seg identifisere, bare tilkjennegitt at jeg har følt meg annerledes. Det sies at jeg kom til verden via et nokså traumatisk keisersnitt og hvorvidt det har spilt en rolle er vanskelig å si. Jeg trodde lenge at det var på grunn av epilepsi at jeg kanskje følte ting annerledes. De fire første årene av livet mitt var en berg og dalbane gjennom epileptiske anfall og jeg husker at jeg ofte våknet på sofaen med et pledd over meg, uten at jeg husker hvordan jeg kom dit. Takket være en fornuftig og bestemt mor, som så hvordan medisiner bidro til drastisk personlighetsforandring, klarte jeg å vokse av meg epilepsien ved å ikke bruke medisiner og har aldri hatt noen form for relatert anfall siden. Det skapte nok et sterkere bånd mellom min mor og meg, som samtidig har bidratt til at det føltes tryggest å være i hennes nærhet når ting var nytt og usikkert. Denne usikkerheten fulgte meg gjennom det meste av skolegang, fra første klasse og helt opp i videregående. Det hadde også en høy pris å ikke være interessert i fotball eller andre tradisjonelle sportslige aktiviteter. Jeg var den av guttene som alltid ble valgt sist når vi spilte fotball i gymtimen og som aller helst bare ville forsvinne ned i ett mørkt hull. Jeg opplevde ikke å være det vi nå ville kalt for et tradisjonelt mobbeoffer, som ble slått og plaget regelmessig. Men jeg var nok akkurat såpass annerledes, at jeg ikke passet helt inn i de sammenhenger som er så viktige når man er i en viss alder.

I voksen alder har jeg vært innom mange jobber og hatt mer eller mindre suksess med det jeg har foretatt meg. Jeg har representert Norge i EPCOT/Walt Disney World, jobbet på cruiseskip i Karibien, solgt merkeklær, vært museumsguide og ikke minst vært konduktør på Sørlandsbanen i 5 år. Usikkerheten og følelsen av å være annerledes, som var en stor del av oppveksten, har i voksen alder blitt den fellesnevneren som har gjort meg til en rastløs person som har hatt vanskelig for å fullføre studier eller bli værende i ulike jobber.

Så er det sikkert mange som kjenner meg, som kanskje ikke helt kjenner igjen det jeg skriver. Det kan jeg for så vidt skjønne… Uten å vite det, tok jeg i bruk ulike overlevelsesteknikker. Jeg vokste opp til å bli en person som alltid var flink i sosiale sammenhenger, hadde et naturlig godt humør og har nok alltid fremstått som ganske selvsikker. Mine sosiale ferdigheter har fulgt meg i voksen alder og bidratt til at jeg mestrer å stå foran store forsamlinger, guide grupper på engelsk og improvisere der det trengs! I voksen alder har jeg også møtt utfordringer av ulik karakter og opplevd hva det vil si å plutselig våkne midt i en depresjon. Og det beste som har skjedd i voksen alder, er selvsagt at jeg har møtt kompetente mennesker som har hjulpet meg ut av det mørke hullet og gitt meg redskaper til å gå videre i dette mysteriet som heter livet.

Ingen er bare det du ser

 

Vi lever i et stadig travlere samfunn! Vi jobber, studerer, planlegger ferier, går på kafé, henter og bringer barn til ulike aktiviteter, kjøper nye ting vi egentlig ikke trenger, bryr oss unødvendig mye om hvordan alle andre gjør det eller har det og lever opp til stadig høyere forventninger fra samfunnet rundt oss… Hva må til for at vi skal stoppe opp litt og nyte livet mens vi kan?

Det enkleste er å snakke ut fra egen erfaring og siden vi alle har ulike livshistorier, vil forutsetningene være forskjellige avhengig av hvem man snakker med. Men det jeg tror er likt for de fleste, er at vi kanskje burde være flinkere til å sette pris på øyeblikkene. Vi har det så travelt med å planlegge det neste store som skal skje av jobbmuligheter eller ferier, at vi helt glemmer å leve her og nå. Det å ha kalenderen full 24/7 til langt ut i 2017 kan vel ikke akkurat sies å være et kvalitetstegn? Det er riktignok fint for økonomien og man rekker sannsynligvis ikke å bli så ensom… Men hva med livskvaliteten og de dyrebare øyeblikkene? De øyeblikkene man aldri får igjen, når de allerede er overstått!

For min egen del gjelder det vanskelige livserfaringer, som har rammet meg selv eller medlemmer av nærmeste familie. Jeg har hatt opplevelser som jeg ikke ville ønsket for mine verste fiender og som jeg gjerne kunne vært foruten. Samtidig er det opplevelser som har gjort sterkt inntrykk på meg og bidratt til at jeg setter pris på livet i mye større grad nå enn før. En av de mange klisjeene sier det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det og det stemmer faktisk ganske bra! Sett i lys av de erfaringene jeg har fått, både på godt og vondt, så har jeg blitt flinkere til å nyte nettopp de små øyeblikkene. Den halvtimen på en solfylt veranda med en god kamerat, hvor vi begge kan snakke om livets mysterier over en kopp kaffe. Eller en kveldstur i heia med musikk på øret og gleden over at sommeren nettopp er begynt…

Det som skjedde i går kan ingen forandre og hva som hender i morgen vet vi ikke, men dagen i dag kan vi nyte og glede oss over.

Når det kommer til stykket, er det opp til hver enkelt av oss å bestemme hvilket liv vi har lyst å leve. Mitt liv leves her og nå, i de små øyeblikkene som bærer deler av livets skatt med seg og gir meg styrke til å møte en ny dag…

 

 

 

 

 

For et par dager siden fikk jeg besøk av en god kamerat og vi kom til å snakke litt om sosiale medier, basert på det forrige blogginnlegget jeg skrev. Kameraten min er, i motsetning til de fleste av vennene mine, ikke på facebook eller andre sosiale medier. Han har bevisst valgt å bruke tiden sin med familie og venner, framfor å surfe på de sosiale mediene så fort anledningen byr seg. Jeg har derimot et forhold til facebook, siden det er en lettvint måte å kommunisere med familie og venner som bor i utlandet. I tillegg blir facebook en aggregator for nyheter og andre innlegg som jeg synes er interessante, og som det er greit å samle på ett sted. Men hvor ofte er jeg egentlig på facebook for å skrive med venner, sammenlignet med det antall ganger jeg bare er inne i løpet av en dag? Jeg har bevisst valgt å bruke tiden min annerledes på sosiale medier i løpet av de siste ukene, men er jeg likevel avhengig?

Sliter med facebookavhengighet!

Kameraten min utfordret meg til å droppe facebook i 48 timer, for å se om det lot seg gjøre og deretter skrive et blogginnlegg om det. Han innrømmet til og med at han ville likt å lese at jeg ikke klarte det, for da hadde det faktisk bevist et poeng angående facebookavhengighet. I det døren lukket seg bak ham, hadde jeg mest lyst til å gå rett inn på facebook for å sjekke hva som var skjedd siden sist… Det jeg gjorde i stedet, var å gå til innstillinger på mobilen og fjerne alle varslinger fra facebook, instagram etc. Et av argumentene mine var at jeg brukte de sosiale mediene og ikke omvendt. Og likevel hadde jeg ikke valgt å ta vekk varslinger i appen før nå… Resultatet tidligere har selvfølgelig vært at jeg har gått inn på facebook hver gang det står røde tall i appen, så sant jeg har hatt anledning. Og da blir jo spørsmålet hvem som bruker hvem?

I løpet av de to døgnene som har gått fra jeg mottok utfordringen, har jeg ikke vært inne på facebook en eneste gang! Har livet mitt blitt fattigere av den grunn? Absolutt ikke! Jeg har jo ikke gått glipp av noe viktig, for de som virkelig trenger å få tak i meg bruker jo ikke facebook… de ringer eller sender en sms! En konsekvens av å ikke bruke facebook i to døgn, er at jeg heller ikke har vært spesielt aktiv på instagram og snapchat. Jeg har ikke bevisst gått inn for å droppe sosiale medier som sådan, det har bare ikke vært så viktig for meg… Min erfaring i løpet av to korte døgn, er at facebook genererer en viss avhengighet og denne sprer seg så videre til andre sosiale medier. Jeg vil definitivt ikke klassifisere meg som uhelbredelig avhengig av facebook, men dette forsøket har nok gjort sitt til at jeg vil revidere den videre bruken! Alle varslinger kommer til å forbli avslått og jeg vil også prøve å begrense hvor ofte jeg er inne i løpet av en dag. Kameraten min foreslo at jeg burde droppe facebook og heller sluse venner inn på bloggen, for å holde kontakt der. Hvorvidt det skjer, er jeg litt usikker på… men det er hvertfall en mye mer realistisk tanke nå, enn det var for to døgn siden!