Vi lever i et stadig travlere samfunn! Vi jobber, studerer, planlegger ferier, går på kafé, henter og bringer barn til ulike aktiviteter, kjøper nye ting vi egentlig ikke trenger, bryr oss unødvendig mye om hvordan alle andre gjør det eller har det og lever opp til stadig høyere forventninger fra samfunnet rundt oss… Hva må til for at vi skal stoppe opp litt og nyte livet mens vi kan?

Det enkleste er å snakke ut fra egen erfaring og siden vi alle har ulike livshistorier, vil forutsetningene være forskjellige avhengig av hvem man snakker med. Men det jeg tror er likt for de fleste, er at vi kanskje burde være flinkere til å sette pris på øyeblikkene. Vi har det så travelt med å planlegge det neste store som skal skje av jobbmuligheter eller ferier, at vi helt glemmer å leve her og nå. Det å ha kalenderen full 24/7 til langt ut i 2017 kan vel ikke akkurat sies å være et kvalitetstegn? Det er riktignok fint for økonomien og man rekker sannsynligvis ikke å bli så ensom… Men hva med livskvaliteten og de dyrebare øyeblikkene? De øyeblikkene man aldri får igjen, når de allerede er overstått!

For min egen del gjelder det vanskelige livserfaringer, som har rammet meg selv eller medlemmer av nærmeste familie. Jeg har hatt opplevelser som jeg ikke ville ønsket for mine verste fiender og som jeg gjerne kunne vært foruten. Samtidig er det opplevelser som har gjort sterkt inntrykk på meg og bidratt til at jeg setter pris på livet i mye større grad nå enn før. En av de mange klisjeene sier det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det og det stemmer faktisk ganske bra! Sett i lys av de erfaringene jeg har fått, både på godt og vondt, så har jeg blitt flinkere til å nyte nettopp de små øyeblikkene. Den halvtimen på en solfylt veranda med en god kamerat, hvor vi begge kan snakke om livets mysterier over en kopp kaffe. Eller en kveldstur i heia med musikk på øret og gleden over at sommeren nettopp er begynt…

Det som skjedde i går kan ingen forandre og hva som hender i morgen vet vi ikke, men dagen i dag kan vi nyte og glede oss over.

Når det kommer til stykket, er det opp til hver enkelt av oss å bestemme hvilket liv vi har lyst å leve. Mitt liv leves her og nå, i de små øyeblikkene som bærer deler av livets skatt med seg og gir meg styrke til å møte en ny dag…

 

 

 

 

 

For et par dager siden fikk jeg besøk av en god kamerat og vi kom til å snakke litt om sosiale medier, basert på det forrige blogginnlegget jeg skrev. Kameraten min er, i motsetning til de fleste av vennene mine, ikke på facebook eller andre sosiale medier. Han har bevisst valgt å bruke tiden sin med familie og venner, framfor å surfe på de sosiale mediene så fort anledningen byr seg. Jeg har derimot et forhold til facebook, siden det er en lettvint måte å kommunisere med familie og venner som bor i utlandet. I tillegg blir facebook en aggregator for nyheter og andre innlegg som jeg synes er interessante, og som det er greit å samle på ett sted. Men hvor ofte er jeg egentlig på facebook for å skrive med venner, sammenlignet med det antall ganger jeg bare er inne i løpet av en dag? Jeg har bevisst valgt å bruke tiden min annerledes på sosiale medier i løpet av de siste ukene, men er jeg likevel avhengig?

Sliter med facebookavhengighet!

Kameraten min utfordret meg til å droppe facebook i 48 timer, for å se om det lot seg gjøre og deretter skrive et blogginnlegg om det. Han innrømmet til og med at han ville likt å lese at jeg ikke klarte det, for da hadde det faktisk bevist et poeng angående facebookavhengighet. I det døren lukket seg bak ham, hadde jeg mest lyst til å gå rett inn på facebook for å sjekke hva som var skjedd siden sist… Det jeg gjorde i stedet, var å gå til innstillinger på mobilen og fjerne alle varslinger fra facebook, instagram etc. Et av argumentene mine var at jeg brukte de sosiale mediene og ikke omvendt. Og likevel hadde jeg ikke valgt å ta vekk varslinger i appen før nå… Resultatet tidligere har selvfølgelig vært at jeg har gått inn på facebook hver gang det står røde tall i appen, så sant jeg har hatt anledning. Og da blir jo spørsmålet hvem som bruker hvem?

I løpet av de to døgnene som har gått fra jeg mottok utfordringen, har jeg ikke vært inne på facebook en eneste gang! Har livet mitt blitt fattigere av den grunn? Absolutt ikke! Jeg har jo ikke gått glipp av noe viktig, for de som virkelig trenger å få tak i meg bruker jo ikke facebook… de ringer eller sender en sms! En konsekvens av å ikke bruke facebook i to døgn, er at jeg heller ikke har vært spesielt aktiv på instagram og snapchat. Jeg har ikke bevisst gått inn for å droppe sosiale medier som sådan, det har bare ikke vært så viktig for meg… Min erfaring i løpet av to korte døgn, er at facebook genererer en viss avhengighet og denne sprer seg så videre til andre sosiale medier. Jeg vil definitivt ikke klassifisere meg som uhelbredelig avhengig av facebook, men dette forsøket har nok gjort sitt til at jeg vil revidere den videre bruken! Alle varslinger kommer til å forbli avslått og jeg vil også prøve å begrense hvor ofte jeg er inne i løpet av en dag. Kameraten min foreslo at jeg burde droppe facebook og heller sluse venner inn på bloggen, for å holde kontakt der. Hvorvidt det skjer, er jeg litt usikker på… men det er hvertfall en mye mer realistisk tanke nå, enn det var for to døgn siden!

For 3 gang denne uken sitter jeg innlogget på wordpress og skriver et blogginnlegg… Ikke nok med at jeg allerede har skrevet 2 fagrelaterte innlegg, nå sitter jeg faktisk her og blogger av egen fri vilje. Hvem hadde vel trodd det for 4 mnd siden? Ikke jeg, hvertfall! Jeg var vel heller sånn passe skrekkslagen, med innslag av dårlig humør, den dagen jeg innså at det å skrive blogg var en del av vårsemesteret…

I faget digital formidling skriver vi en refleksjonsblogg over et gitt tema som er nytt hver uke og i aller høyeste grad relevant for faget. Sånn sett er det å skrive blogg et utmerket hjelpemiddel, for i selve refleksjonen finner man nye vinklinger og lærdom om de aktuelle emnene. Og siden faget heter kommunikasjon, så har vi naturlig nok reflektert over emner som er knyttet opp mot digitale plattformer, sosiale medier og andre interessante tema… Dette har ført til at jeg har fått et helt annet forhold til de forskjellige sosiale medier og min egen bruk av disse! Jeg har blitt mer bevisst på hvordan jeg bruker tiden min overfor venner… Trenger jeg å bruke så mye tid på å sjekke inn, oppdatere status, ta nye bilder eller sjekke hva som skjer generelt på Facebook når jeg er sammen med andre? Hvorfor er det som skjer online så mye viktigere enn de som sitter på andre siden av bordet?

Det handler rett og slett om en grunnleggende respekt for andre mennesker, eventuelt mangel på sådan, og det faktum at deres tid er like viktig som jeg opplever min egen!! Når vi velger å sjekke diverse apper mens vi er sosiale med andre mennesker, så sier vi jo egentlig at «du er ikke like viktig som det nye bildet som nettopp ble lagt ut på facebook». Er det virkelig slik vi vil ha det? Jeg tror en konsekvens av sosiale medier vil bli at det etterhvert er mer eksklusivt å være tilstede i det virkelig liv! Nå som alle har tilgang til det meste via smarttelefon, nettbrett og datamaskiner, så er det ikke lenger noe for spesielt interesserte eller de som er tidlig ute… De har allerede vandret videre til neste nye ting, mens størsteparten fremdeles er opptatt av å ha flest mulig likes på instagram eller størst antall venner på facebook! For egen del er sosiale medier mer blitt et redskap for å holde kontakt med familie og venner som ikke bor i Norge, en måte å promotere meg selv på profesjonelt og ikke minst følge med på det som skjer på forskjellige fronter. Men når det gjelder sosiale medier kontra sosial omgang, så er det liten tvil om at jeg velger det siste!!