Alle kan bidra…

Det kan virke som om verden snart opphører å eksistere, hvis vi ser på alt det tragiske som har skjedd i løpet av de siste årene og ikke minst de siste 6-7 dagene… Terrorangrep i Beirut torsdag 12 november, med over 40 drepte og mer enn 200 skadde. Nytt terrorangrep i Paris fredag 13 november, med nærmere 130 drepte og ca 100 hardt/kritisk skadde og totalt skadeomfang på flere hundre. I dag er det igjen tumulter i Paris, hvor det foregår en stor anti-terroraksjon for å hindre angrep og unngå tap av flere liv. Det forekommer store naturkatastrofer oftere og i større omfang enn før, med fatale konsekvenser for både lokalbefolkning og verdenssamfunn. Og et bakteppe for alt dette er den konstante strømmen av flyktninger, som prøver å finne trygghet og skape seg ett nytt liv hvor daglige trusler ikke eksisterer!

Det er så lett å skille mellom oss og dem. Vi her i Norge som deler ut Nobels Fredspris hvert år, men som likevel deltar i internasjonale krigshandlinger eller selger våpen. De andre som, fordi de er muslimer, mest sannsynligvis tilhører en eller annen radikal retning innen Islam og ønsker å bringe dette til Europa i ly av å være flyktninger. Det er også svært populært blant enkelte å anta at alle som kommer til Norge, ønsker familiegjenforening ene og alene for å skvise de etniske nordmennene ut av sitt eget land.

Vi som sitter trygt i våre stuer her i Norge og lurer på hvor vi skal feriere til vinteren, eller hvorvidt skisesongen starter tidlig på Hovden, burde kanskje stige ned fra vår høye hest og innse at det er snakk om mennesker! Mennesker som blør like rødt som vi, når de blir torturert av IS fordi de har en annen oppfatning av hva Islam er. Eller som må flykte, fordi det ikke lenger eksisterer en by der de har bodd i generasjoner. Mennesker som har de samme drømmer og ønsker for sine kjære som vi har, men som ikke hadde like flaks som oss når de fikk livets lodd utdelt! Og vi som har fått alt av goder rett i fanget, burde kanskje være villige til å dele med våre medmennesker, som i nøden ikke har så mye mer enn det de kan bære. Selv om Norge ikke kan ta inn alle som trenger hjelp, så kan alle som bor i Norge gjøre en innsats for de som faktisk kommer! Vi kan gå i oss selv og utfordre den fremmedfrykten som bor i oss, slik at vi klarer å møte enkeltmennesker ut fra det faktum at de er nettopp det – mennesker!

Den eneste måten å møte terrorens hatretorikk på, er å stå sammen på tvers av etniske og religiøse skiller, slik at vi kan danne en multikulturell motbevegelse som kjemper for universelle menneskerettigheter og viser styrke gjennom mangfold! Det skjedde i dagene etter 22 juli 2011 og det skjedde også sist helg i forbindelse med terroren i Paris. Det burde være noe som skjer daglig, uten tragiske hendelser og som en naturlig konsekvens av at vi er mennesker som ønsker å leve i fred!

Hva er Ola Nordmann egentlig redd for?

Etter en hyggelig kveld sammen med foreldrene mine, hadde jeg en rar opplevelse i det jeg var på vei hjem… Jeg stod stille i byens gågate et øyeblikk og var i ferd med å sende en melding til en kamerat, når jeg fikk selskap av en noe beruset nordmann. Vi hadde en overfladisk prat om ingenting og i det vi var midt i et gangfelt ser han 6-8 unge menn som ikke er etnisk norske, der de står rolig i en klynge og prater sammen. Så sier han plutselig «de er jeg redd for»…

Det har i den siste tiden vært en utrolig stor fokus på flyktninger og krisen i Syria omtales daglig i de fleste medier. Vi leser om menneskers flukt fra en umenneskelig tilværelse og hvordan noen er villig til å ofre det meste for å unnslippe krig og den sikre død. Det omtales som den største krisen i moderne tid og som nasjon burde vi ha nok kunnskap om hvordan man stiller opp for og behandler sine medmennesker!!

På midten av 90 – tallet var Jugoslavia i full oppløsning og det oppstod en grusom krig, som førte til fullstendig kaos og naturlig nok resulterte i enorme folkemengder på flukt. Norge tok imot et tyvetalls tusen flyktninger fra Balkan og det var aldri snakk om tall eller kostnader, men mennesker i nød! 20 år etter, er de som kom fra Balkan godt integrert i samfunnet og i aller høyeste grad verdifulle ressurser. Til tross for at Norge tok imot mennesker som tilhørte andre religioner enn vår egen, så ble det aldri en problemstilling. I dagens samfunn skrives det stadig om snik-islamisering og retorikken er til tider meget krass fra enkelte politiske partier. De som flykter fra bomber, elendighet og død, og i mange tilfeller uten sine kjære,  blir beskyldt for å være utsendinger for Islam, hvis eneste ønske er å innføre totalitære sharia-stater. Når skal vi våkne fra vår behagelige skjønnhetssøvn og se at det er snakk om mennesker i den dypeste nød som trenger hjelp?

Så blir jo spørsmålet hvorfor Ola Nordmann var redd for en gruppe unge menn, som tilfeldigvis var av en annen opprinnelse enn etnisk norsk, der de stod rolig i en gruppe og ikke utgjorde noen som helst trussel? Det er sikkert fullt mulig å si at politikerne har sviktet i det endeløse målet med å integrere alle i samfunnet. Men det er mye mer nærliggende å si at vi som medmennesker svikter daglig, når vi tillater andre å ytre seg negativt mot mennesker kun basert på farge, religion eller legning! Hvorvidt et menneske er en trussel, burde aldri baseres på hvem vedkommende er eller hvor de kommer fra. Det burde baseres på hva de sier og gjør… Faenskap tilhører ingen spesiell rase, religion eller legning!

Usosiale medier…

Den siste tiden har det vært økt fokus på bruken av Facebook, hva slags påvirkning man utsettes for i det daglige og hvordan man lett bruker for mye tid der. Senest for to dager siden, kunne vi lese i aftenposten at Marte Lunde hadde gjort det slutt med Facebook og hun blir sikkert ikke den siste…

I likhet med Marte Lunde, har jeg selv argumentert for at Facebook er en perfekt måte å holde kontakt med folk på. Jeg har jobbet i utlandet og har derfor gode venner som bor spredt over hele verden, noe som gjør at sosiale medier blir den letteste metoden for å holde kontakt. Problemet er jo heller ikke at man har mange venner fra ulike verdensdeler, men at man generelt bruker for mye tid på Facebook som kunne vært disponert annerledes. I mange tilfeller kan vi faktisk snakke om reell avhengighet og dette rammer både gamle og unge…

Det er så lett å gripe tak i iPaden og surfe litt på nettet, mens man også ser på tv eller hører på musikk. Og når man først har begynt å kikke på Facebook, så blir man kanskje dratt inn gjentatte ganger for å se om det er kommet oppdateringer eller om noen har trykket «like» på det som er postet. Veien til Instagram er ikke så lang og der er det jo, om mulig, enda oftere oppdateringer enn på Facebook. Så kommer det med jevne mellomrom et pling, som indikerer at noen har sendt en snap og da har man det gående…

På et eller annet tidspunkt, tror jeg det er viktig å spørre seg selv hva de sosiale mediene bidrar med! Er det bare positive oppdateringer og det at man holder kontakt med venner i utlandet? Eller er de en indikator på det narsissistiske samfunnet vi er i ferd med å bli, når vi i enda større grad er opptatt av antall likes på egne statuser og hvordan vi best mulig kan framstille oss som en fjern slektning av Moder Teresa… Sannheten er at sosiale medier blir en tidstyv som i verste fall fører til økt passivisering og bidrar til at man bryr seg med alt man ikke har noe med og gjør minimalt der man burde!

Bruker du riktige ingredienser…?

I min barndom spiste vi alltid risgrøt på lørdager og deretter var det tippekamp i kjellerstua, hvor det ofte ble servert hjemmelagd sjokoladekake eller noe annet godt som var bakt den dagen… I voksen alder har jeg for lengst lagt tippekampen på hylla, men lørdag vil alltid være bakedag!

Alle ingrediensene bør være romtemperert. Mål nøye opp før du begynner å bake. Gjær svekkes eller dør, når den utsettes for væske som er varmere enn 37 grader. Forheving er ikke nødvendig for et godt resultat, men det vil føre til en mer velutviklet aroma i baksten.

Til tross for det fine høstværet i går, valgte jeg å bruke litt av ettermiddagen inne og sette deig til kanelboller. Jeg trives veldig godt på kjøkkenet og når jeg baker, slapper jeg godt av og får samtidig tenkt litt på de store tingene i livet. Det slo meg plutselig hvordan mange av bakingens komponenter også gjelder for livet mitt.

Det viktigste med god gjærbakst er selvfølgelig at deigen får heve som den skal, slik at sluttresultatet blir best mulig. Hvor lenge en deig skal heves for å bli bra, er for eksempel avhengig av om man velger å kaldheve den over natten eller bruke varm væske og mindre tid. På samme måte er det veldig individuelt hvordan mennesker utvikler seg. Noen vet nøyaktig hva de skal studere når de er ferdige med gymnaset og har jobb, familie og husdyr i en alder av 30. Andre trenger mer tid for å finne ut av seg selv, uten at de dermed har et liv med dårligere kvalitet. I en alder av 41 vet jeg fortsatt ikke hva jeg skal bli når jeg blir «stor», men de siste 3 årene har jeg lært utrolig mye om meg selv og på den måten skaffet meg verdifull innsikt i det som heter livet. Og jeg har erfart at det ikke nødvendigvis er veien til målet som er det viktigste, men at man ankommer destinasjonen.

En annen viktig komponent når man baker, er gode ingredienser. Det er en kjensgjerning at gjærbakst, og i grunnen det meste av matlaging, blir best med godt smør! Og når man lager kanelboller, er det viktig å ha den riktige mengden kanel/sukker/smør i fyllet for å få den gode smaken. Det samme kan sies om livet og hva eller hvem man velger å fylle det med, kan utgjøre store forskjeller! De fleste vil nok ha ulike epoker i livet sitt og oppdage at noen blir med på en eller flere etapper, mens andre har kvaliteter som gjør at de blir med på hele reisen.

På samme måte som en oppskrift alltid har rom for utbedring, har jeg opplevd at man lærer underveis. Det som ser bra ut til å begynne med, er kanskje ikke optimalt etter en stund og da gjør man justeringer. Den største lærdommen har vært å ta vare på de som bidrar med viktige kvaliteter i livet mitt og fjerne de komponentene som ikke fungerer.

Det blir litt som med gjærbaksten – resultatet er helt og holdent avhengig av meg…