Det kan virke som om verden snart opphører å eksistere, hvis vi ser på alt det tragiske som har skjedd i løpet av de siste årene og ikke minst de siste 6-7 dagene… Terrorangrep i Beirut torsdag 12 november, med over 40 drepte og mer enn 200 skadde. Nytt terrorangrep i Paris fredag 13 november, med nærmere 130 drepte og ca 100 hardt/kritisk skadde og totalt skadeomfang på flere hundre. I dag er det igjen tumulter i Paris, hvor det foregår en stor anti-terroraksjon for å hindre angrep og unngå tap av flere liv. Det forekommer store naturkatastrofer oftere og i større omfang enn før, med fatale konsekvenser for både lokalbefolkning og verdenssamfunn. Og et bakteppe for alt dette er den konstante strømmen av flyktninger, som prøver å finne trygghet og skape seg ett nytt liv hvor daglige trusler ikke eksisterer!

Det er så lett å skille mellom oss og dem. Vi her i Norge som deler ut Nobels Fredspris hvert år, men som likevel deltar i internasjonale krigshandlinger eller selger våpen. De andre som, fordi de er muslimer, mest sannsynligvis tilhører en eller annen radikal retning innen Islam og ønsker å bringe dette til Europa i ly av å være flyktninger. Det er også svært populært blant enkelte å anta at alle som kommer til Norge, ønsker familiegjenforening ene og alene for å skvise de etniske nordmennene ut av sitt eget land.

Vi som sitter trygt i våre stuer her i Norge og lurer på hvor vi skal feriere til vinteren, eller hvorvidt skisesongen starter tidlig på Hovden, burde kanskje stige ned fra vår høye hest og innse at det er snakk om mennesker! Mennesker som blør like rødt som vi, når de blir torturert av IS fordi de har en annen oppfatning av hva Islam er. Eller som må flykte, fordi det ikke lenger eksisterer en by der de har bodd i generasjoner. Mennesker som har de samme drømmer og ønsker for sine kjære som vi har, men som ikke hadde like flaks som oss når de fikk livets lodd utdelt! Og vi som har fått alt av goder rett i fanget, burde kanskje være villige til å dele med våre medmennesker, som i nøden ikke har så mye mer enn det de kan bære. Selv om Norge ikke kan ta inn alle som trenger hjelp, så kan alle som bor i Norge gjøre en innsats for de som faktisk kommer! Vi kan gå i oss selv og utfordre den fremmedfrykten som bor i oss, slik at vi klarer å møte enkeltmennesker ut fra det faktum at de er nettopp det – mennesker!

Den eneste måten å møte terrorens hatretorikk på, er å stå sammen på tvers av etniske og religiøse skiller, slik at vi kan danne en multikulturell motbevegelse som kjemper for universelle menneskerettigheter og viser styrke gjennom mangfold! Det skjedde i dagene etter 22 juli 2011 og det skjedde også sist helg i forbindelse med terroren i Paris. Det burde være noe som skjer daglig, uten tragiske hendelser og som en naturlig konsekvens av at vi er mennesker som ønsker å leve i fred!

Etter en hyggelig kveld sammen med foreldrene mine, hadde jeg en rar opplevelse i det jeg var på vei hjem… Jeg stod stille i byens gågate et øyeblikk og var i ferd med å sende en melding til en kamerat, når jeg fikk selskap av en noe beruset nordmann. Vi hadde en overfladisk prat om ingenting og i det vi var midt i et gangfelt ser han 6-8 unge menn som ikke er etnisk norske, der de står rolig i en klynge og prater sammen. Så sier han plutselig «de er jeg redd for»…

Det har i den siste tiden vært en utrolig stor fokus på flyktninger og krisen i Syria omtales daglig i de fleste medier. Vi leser om menneskers flukt fra en umenneskelig tilværelse og hvordan noen er villig til å ofre det meste for å unnslippe krig og den sikre død. Det omtales som den største krisen i moderne tid og som nasjon burde vi ha nok kunnskap om hvordan man stiller opp for og behandler sine medmennesker!!

På midten av 90 – tallet var Jugoslavia i full oppløsning og det oppstod en grusom krig, som førte til fullstendig kaos og naturlig nok resulterte i enorme folkemengder på flukt. Norge tok imot et tyvetalls tusen flyktninger fra Balkan og det var aldri snakk om tall eller kostnader, men mennesker i nød! 20 år etter, er de som kom fra Balkan godt integrert i samfunnet og i aller høyeste grad verdifulle ressurser. Til tross for at Norge tok imot mennesker som tilhørte andre religioner enn vår egen, så ble det aldri en problemstilling. I dagens samfunn skrives det stadig om snik-islamisering og retorikken er til tider meget krass fra enkelte politiske partier. De som flykter fra bomber, elendighet og død, og i mange tilfeller uten sine kjære,  blir beskyldt for å være utsendinger for Islam, hvis eneste ønske er å innføre totalitære sharia-stater. Når skal vi våkne fra vår behagelige skjønnhetssøvn og se at det er snakk om mennesker i den dypeste nød som trenger hjelp?

Så blir jo spørsmålet hvorfor Ola Nordmann var redd for en gruppe unge menn, som tilfeldigvis var av en annen opprinnelse enn etnisk norsk, der de stod rolig i en gruppe og ikke utgjorde noen som helst trussel? Det er sikkert fullt mulig å si at politikerne har sviktet i det endeløse målet med å integrere alle i samfunnet. Men det er mye mer nærliggende å si at vi som medmennesker svikter daglig, når vi tillater andre å ytre seg negativt mot mennesker kun basert på farge, religion eller legning! Hvorvidt et menneske er en trussel, burde aldri baseres på hvem vedkommende er eller hvor de kommer fra. Det burde baseres på hva de sier og gjør… Faenskap tilhører ingen spesiell rase, religion eller legning!