Jeg har vokst opp i en nokså normal familie, med 2 flotte foreldre og 2 eldre brødre. Det var ingenting ved meg som skulle tilsi at jeg var så veldig annerledes, kanskje rent bortsett fra at jeg hadde epilepsi som liten. Men den forsvant i 4-5 års alderen. De fleste ville nok sagt at jeg var et pent barn, men muligens litt tyngre enn mine fotballpraktiserende, sportselskende brødre. Blondt hår og blå øyne gjør som regel underverk, så der var jeg heldig…

Det var til tider vanskelig å være den jeg følte forventning om å være. Jeg hadde ikke et eneste bein i kroppen som var interessert i fotball eller sport generelt. For det å være interessert i ulike former for dans, som ballett eller selskapsdans, var nok ikke spesielt forenlig med å være sportslig interessert på 80-tallet. Til tross for at det nok er like krevende med dans på høyt nivå, som det er å skulle drible seg nedover tabellen i sort og gult. Hvis man likte dans, så var man stort sett bare femi og i min verden var ikke dét noe som var ønskelig. Selv om jeg sannsynligvis framsto som akkurat det i manges øyne…

Å vokse opp uten å kunne være seg selv helt og fullt, ved å fortrenge viktige deler av hvem man er, det gjør noe med et barn.

Jeg har ofte tenkt at det kanskje var epilepsien som gjorde sitt til at jeg ble et annerledes barn. For min del førte det til at jeg fikk et nært forhold til min mor, som absolutt ikke er en problemstilling for meg. Men det førte også til at jeg ikke turte så veldig mye… Det var ikke bare fotball som var en utfordring. Orientering, friidrett og turn ble også utprøvd, men ikke videreført og det skulle gå mange år før jeg klarte å finne koblingen…

Så har jeg i voksen alder klart å identifisere andre årsaker til at jeg følte meg annerledes. Å vokse opp uten å kunne være seg selv helt og fullt, ved å fortrenge viktige deler av hvem man er, det gjør noe med et barn. Det gjør noe med selvtillit og ikke minst med selvbildet. Jeg kan kjenne meg igjen i det samme sykdomsbildet som man gjerne identifiserer med spiseforstyrrelser, fordi jeg har hatt et fullstendig ødelagt syn på egen kropp og min verdi i kraft av å være meg selv. Når jeg som voksen leser innlegg som skrives av «gode kristne», hvor det å være alt annet enn heterofil blir sett ned på, så tar jeg meg personlig nær av det.Det poengteres også at man har så enorm respekt for alle mennesker, men at det i en kristen sammenheng er vanskelig å forene et annerledes levd liv med å tro på Gud og det fantastiske skaperverket. Det blir til og med skrevet at Gud sørger når det arrangeres Pride på Stord, fordi han elsker oss og ikke liker mennesker som velger å leve i synd! Så kan man jo snu på flisa, eller eventuelt bjelken, og spørre om hvem som synder mest: han som lever et ærlig liv og forholder seg til at Gud skapte ham som en unik person eller dem som fordømmer de av Guds barn som er annerledes enn den store majoriteten!