Når man har vært gjennom en midtlivskrise, som for eksempel en middels depresjon, så er det mange ting som kan være litt komplisert av og til… Avhengig av hvem man er og hvordan man håndterer ting, så kan det ta litt tid før man er tilbake til der man var før krisen inntraff. Det kan også være vanskelig å se hva som er en direkte konsekvens av den krisen man hadde og hva som skjer på egen akkord, spesielt når man har fått det hele på litt avstand… Og det kan være vanskelig å skulle være den personen andre forventer at man er, når alle spillereglene er totalt forandret!

Dette er noe jeg har forholdt meg til siden sommeren 2012 og som jeg møter på ulike måter hver eneste dag. Noe av det verste i denne prosessen, er når jeg må møte mange mennesker jeg har et perifert forhold til eller ikke kjenner i det hele tatt. Førsteinntrykket er som kjent utrolig viktig og når man er i en livssituasjon hvor livet er på vent av ulike årsaker, så kan det være tøft å skulle være imøtekommende, blid og informativ i møte med andre. Mye av det man prater om, og spesielt med de man ikke kjenner så godt, er naturlig nok om hvor man holder til og hva man holder på med. Jeg er nok ikke den eneste som synes det er vanskelig å ha den samtalen og som derfor ofte unngår sosiale situasjoner hvor jeg gjentatte ganger må presentere livet mitt. Misforstå meg riktig, jeg har full forståelse for at denslags prat om «vær og vind» er noe man gjør i forbifarten eller med litt mer perifere bekjentskaper. Det er bare så slitsomt å skulle kommunisere den delen av livet mitt hele tiden, til mennesker som egentlig ikke trenger å få del i det! Det er sikkert flere enn meg som kjenner at komfortnivået i ulike situasjoner øker parallelt med hvor godt man kjenner de man omgås og da er det jo også viktig at man omgir seg med de menneskene.

En av fordelene med å oppleve en midtlivskrise, er at man blir bedre kjent med seg selv og potensielt også får en bedre forståelse av hva man kan endre i fremtiden. Jeg har en sterk tro på at man alltid har et valg og selv når man avstår fra å velge, har man tatt et bevisst valg! Mitt valg er å alltid ha fokus på hva som bidrar positivt i mitt liv og i min hverdag, og det gjelder i høy grad også hvem jeg velger å ha i livet mitt. Jeg er fortsatt i en prosess hvor mye er uklart, men det er mindre tåke i dag enn det var i går. Og kanskje er 2017 det året hvor tåken forsvinner helt! Det er også mitt bevisste valg å gjøre hver dag i dette året til den beste dagen jeg kan ha, i vissheten om at man begynner hver dag med blanke ark…

 

 

En klok person sa en gang til meg at det er i motbakke det går oppover… Jeg har tenkt på det som ble sagt mange ganger og det har stadig evnen til å trøste, eller gi mot og styrke når det trengs. Rent bokstavelig kan man si at det er logisk at det går oppover i en motbakke, siden det går nedover i en utforbakke. Det er vel noe de fleste turgåere har opplevd hver gang de kommer til en skikkelig bratt kneik. Da blir trøsten ganske fort at man, til tross for en steil oppforbakke, i det minste har en utforbakke å se fram til når man snur og går tilbake. Og med mindre man har veldig dårlig tid, så er det ofte slik at man benytter anledningen til å ha en god rast på toppen før man begynner på returen…

Ser man forbi det åpenbare, skjønner man fort at det dreier seg om helt andre ting enn fine, og muligens tunge, naturopplevelser. Det henviser til de situasjonene man ikke har kontroll over, eller når livet bare oppleves tøft og vanskelig. Da kan det å være i motbakke, og oppleve at alt er håpløst, av og til være et tegn på at det begynner å gå riktig vei. Ute i naturen går man i motbakker for å komme til toppene og nyte den fine utsikten. På samme måte kan de emosjonelle motbakkene bety at man har nådd bunnen og er i ferd med å returnere fra den dype fallgruven man har oppholdt seg i! Dermed blir det å være i en motbakke det samme som å returnere til toppen…

Personlig har jeg opplevd å være i en heftig motbakke over ganske lang tid, noe som har vært både vanskelig og frustrerende! På sett og vis er jeg fortsatt i motbakke, men til forskjell fra tidligere er jeg nå helt klar over det! Jeg har kommet såpass langt opp fra dypet, at jeg helt tydelig ser den toppen jeg engang falt fra og har en ny forståelse for hvor denne motbakken fører meg. Det er slett ikke sikkert at den fører meg tilbake til den samme toppen og forhåpentligvis blir det til et sted som er bedre sikret mot høye fall. Og i motsetning til ute i naturen, hvor bakken blir tyngre jo lengre opp man kommer, så er det helt motsatt i de emosjonelle motbakkene. Dess lengre mot toppen man kommer, desto bedre føles det!

Når jeg begynte å skrive blogg for ca 1.5 år siden, så var det en ganske annerledes opplevelse for min del og noe jeg absolutt ikke var vant med. Det var et av kravene til det studiet jeg tok og noe jeg bare måtte gjøre. Det fine med å skrive blogg i forbindelse med studiene, var selvfølgelig at vi alltid hadde et emne vi skulle blogge om… Det var ikke alltid like interessant, noe som kanskje resulterte i variabel kvalitet på innleggene, men det var en ganske god måte å tilegne seg kunnskap på. Når man skriver om noe, så må man jo faktisk vite litt om det man skal skrive om….

Etter at jeg avsluttet studiene i fjor sommer, begynte jeg å blogge om mer personlige ting. I etterkant av studiene kom innleggene nokså regelmessig og det var en blanding av trivielle og mer dyptgående innlegg. I det siste har jeg oppdaget at jeg sliter med å sette meg ned for å skrive nye innlegg og jeg har også hatt vanskelig for å skjønne hvorfor. Helt til jeg plutselig innså at livet faktisk er ganske sammenlignbart med det å studere. Jo mer kunnskap man har om et emne, dess lettere er det å skrive et godt blogginnlegg eller gjøre det bra på eksamen…

Det framstår som nokså paradoksalt, at jeg i en alder av 42 år føler jeg vet mindre om livet og hvor jeg skal enn jeg gjorde for 20 år siden… Det har forhåpentligvis å gjøre med at jeg som 42 åring har bedre innsikt i livet med alle dets krumspring, og kun derfor føler at jeg har mindre oversikt enn tidligere. Jeg vet jo at jeg har masse erfaring fra ulike stadier i livet og jeg har også tilegnet meg akademisk kunnskap, som burde tilsi at jeg skulle hatt en annen (og bedre) oversikt enn det jeg faktisk har. Kanskje det rett og slett har å gjøre med at livet ikke ble helt som forventet av mitt 22 årige jeg, og når jeg har brukt de siste årene til å rydde i følelser og tanker, så har jeg oppdaget at jeg faktisk ikke kjenner meg selv så godt?,

Uvissheten om hvor jeg skal og hva jeg har lyst til å gjøre i livet mitt, er heldigvis noe som kan endres. Kanskje er det enda tid til å realisere de tingene og leve det livet jeg så for meg for 20 år siden. Men det kan godt tenkes at jeg er i nåværende situasjon for å stake ut en helt annen kurs i livet mitt. Det vanskelige midt i det hele, er nettopp det å ikke vite…