Stikkord: Refleksjon

Annerledes og unik…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...1 kommentar

Jeg har vokst opp i en nokså normal familie, med 2 flotte foreldre og 2 eldre brødre. Det var ingenting ved meg som skulle tilsi at jeg var så veldig annerledes, kanskje rent bortsett fra at jeg hadde epilepsi som liten. Men den forsvant i 4-5 års alderen. De fleste ville nok sagt at jeg var et pent barn, men muligens litt tyngre enn mine fotballpraktiserende, sportselskende brødre. Blondt hår og blå øyne gjør som regel underverk, så der var jeg heldig…

Det var til tider vanskelig å være den jeg følte forventning om å være. Jeg hadde ikke et eneste bein i kroppen som var interessert i fotball eller sport generelt. For det å være interessert i ulike former for dans, som ballett eller selskapsdans, var nok ikke spesielt forenlig med å være sportslig interessert på 80-tallet. Til tross for at det nok er like krevende med dans på høyt nivå, som det er å skulle drible seg nedover tabellen i sort og gult. Hvis man likte dans, så var man stort sett bare femi og i min verden var ikke dét noe som var ønskelig. Selv om jeg sannsynligvis framsto som akkurat det i manges øyne…

Å vokse opp uten å kunne være seg selv helt og fullt, ved å fortrenge viktige deler av hvem man er, det gjør noe med et barn.

Jeg har ofte tenkt at det kanskje var epilepsien som gjorde sitt til at jeg ble et annerledes barn. For min del førte det til at jeg fikk et nært forhold til min mor, som absolutt ikke er en problemstilling for meg. Men det førte også til at jeg ikke turte så veldig mye… Det var ikke bare fotball som var en utfordring. Orientering, friidrett og turn ble også utprøvd, men ikke videreført og det skulle gå mange år før jeg klarte å finne koblingen…

Så har jeg i voksen alder klart å identifisere andre årsaker til at jeg følte meg annerledes. Å vokse opp uten å kunne være seg selv helt og fullt, ved å fortrenge viktige deler av hvem man er, det gjør noe med et barn. Det gjør noe med selvtillit og ikke minst med selvbildet. Jeg kan kjenne meg igjen i det samme sykdomsbildet som man gjerne identifiserer med spiseforstyrrelser, fordi jeg har hatt et fullstendig ødelagt syn på egen kropp og min verdi i kraft av å være meg selv. Når jeg som voksen leser innlegg som skrives av «gode kristne», hvor det å være alt annet enn heterofil blir sett ned på, så tar jeg meg personlig nær av det.Det poengteres også at man har så enorm respekt for alle mennesker, men at det i en kristen sammenheng er vanskelig å forene et annerledes levd liv med å tro på Gud og det fantastiske skaperverket. Det blir til og med skrevet at Gud sørger når det arrangeres Pride på Stord, fordi han elsker oss og ikke liker mennesker som velger å leve i synd! Så kan man jo snu på flisa, eller eventuelt bjelken, og spørre om hvem som synder mest: han som lever et ærlig liv og forholder seg til at Gud skapte ham som en unik person eller dem som fordømmer de av Guds barn som er annerledes enn den store majoriteten!

Endring…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Det er akkurat litt over 4 måneder siden forrige blogginnlegg og jeg følte det var på tide å skrive noe igjen… Så blir jo spørsmålet unektelig hva man skal skrive om og da stopper det litt opp! Kan det tenkes at livssituasjon er en viktig pådriver for å skrive blogginnlegg, og skriver man i såfall bedre når man har det kjipt….?

Når jeg begynte å skrive blogg, var det fordi jeg måtte! Det var en del av årsenheten i kommunikasjon og var nødvendig for å bestå ett av fagene. Så da har man liksom ikke så mye valg… I den samme perioden hadde jeg det nokså tøft personlig og gikk gjennom noen vanskelige prosesser, så etter endte studier valgte jeg å fortsette med blogg på et mer personlig plan. Det var viktig for meg å prøve å være saklig og ha konstruktive innlegg, til tross for at jeg skrev om veldig private opplevelser og følelser. 12 april ble det siste innlegget postet og der skrev jeg noen linjer om det å være motivert for nye utfordringer, men hvordan det noen ganger ikke går slik man vil. Det gjaldt blant annet hvordan jeg var klar for å komme meg tilbake i jobb, men ikke kom videre. 22 mai begynte jeg i ny jobb…

«Når du fokuserer på problemene dine, vil du bare få flere problemer. Når du fokuserer på mulighetene, vil du bare få enda flere muligheter.» -Ukjent

Så skriver jeg ikke dette fordi jeg har behov for masse applaus og klapp på skulderen. Misforstå meg rett, alle liker gode tilbakemeldinger og de har jeg også fått for lenge siden av dem som betyr noe for meg. Poenget med å skrive disse tankene, er nok mer å minne om hva man kan få til hvis man velger å være litt på hugget! Jeg er selvfølgelig klar over at vi alle sliter med ulike utfordringer og noen har fått så mye i fanget, at man lurer på hvordan det er mulig å fortsette. Men kanskje spesielt når man har det vanskelig, er det ekstra viktig å prøve å ha et åpent sinn og fylle hodet med positive ting. De fleste har det greit når livet smiler og alt går på skinner. De som klarer å holde på gode rutiner, ta konstruktive valg og ikke minst fokuserer på muligheter framfor problemer, har det mye bedre når det stormer som verst!

Hvorvidt man skriver bedre eller oftere blogginnlegg når man har det kjipt, er jeg fortsatt i tvil om. Jeg velger å tro at det lange oppholdet henger sammen med at livssituasjonen har endret seg og at jeg derfor har vært litt for travel til å skrive. Det kan være krevende å sette seg inn i nye rutiner på jobb og man skal også ha et visst overskudd for å skrive blogg. Men hvis det går som jeg tenker, blir det neppe 4 måneder til neste gang…

Vår…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Endelig ser det ut til at våren melder sin ankomst! Det var en relativt grei vinter her på Sørlandet, før det kom en skikkelig snø- og kuldeperiode i februar. De siste par dagene har det vært sol fra knallblå himmel og gradestokken viser forsiktig sine røde plussgrader. Det merkes på humøret til de man ser i gata, at vi går mot lysere og forhåpentligvis varmere tider.

Ettermiddagen går over i kveld før det mørkner og morgenlyset kommer tidligere enn for bare noen uker siden. Solen, lyset og varmen gjør noe med oss mennesker. Det som var kaldt og mørkt, blir nok en gang fylt med de varme øyeblikkene. Det spirer og gror, nytt liv kommer opp fra ingenting.

Våren er et godt bilde på hvordan ting kan endre seg til det bedre i livet. Det som var vanskelig og tungt, blir etterhvert lettere og man fylles igjen med gleden over å være til. Den lyse tiden utenfor, bringer håp om at det også kan lysne i en vintermørk sjel. Lag deg gode øyeblikk, som etterhvert blir til gode dager og la livet få utfolde seg i takt med våren. Selv det vanskeligste vi strever med,  blir lettere å leve med etterhvert…

Vår
Christiansholm festning i vårsola… 

Gode samtaler…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Selv om det er nokså uggent vær ute i dag, så har vi nylig hatt en lengre periode med kaldt og klart vintervær, og det kan man med fordel tenke tilbake til når det sludder utenfor stuevinduet. Det er likevel ikke været som betyr mest når det gjelder å ha det godt, selv om det absolutt bidrar til at noe godt kan oppleves enda bedre. De aller beste øyeblikkene, som jeg unner alle å oppleve jevnlig, kommer når man evner å omgi seg med gode mennesker og ha fokuset der det trenger å være…

For meg handler det ofte om å få de gode samtalene, for de bidrar til å øke min egen selvinnsikt og styrker samtidig evnen til å lytte. For litt over en uke siden, var jeg på kafé med gode venner og vi snakket nokså inngående om livet. Vi er alle på ca den samme alderen, men det sier seg selv at vi kommer fra ulike steder og har med oss erfaringer som er unike for den enkelte. Det som skinner gjennom, og som blir så viktig ved slike samtaler, er at vi møtes med en gjennomgående respekt for hverandre. Vi anerkjenner hverandres erfaringer og gir hverandre det spillerommet som trengs for å dele tanker og følelser.

Man må være hjemme hos seg selv, før man kan gå besøk hos andre…

Det skal godt gjøres å finne et menneske som ikke har opplevd vanskelige situasjoner, men det betyr ikke nødvendigvis at alle har god selvinnsikt… På sett og vis kan det kanskje være godt å ikke ha så mye selvinnsikt, ettersom jeg ser for meg at man unngår mange vanskelige og vonde tanker på den måten. Livet går bare videre liksom… Så ser jeg tilbake til mitt eget liv og kjenner ganske sterkt at de vanskeligste øyeblikkene, også er de som har hjulpet meg å vokse som menneske. Det ble sagt noe viktig i forrige ukes samtale, som traff meg ganske sterkt… Man må være hjemme hos seg selv, før man kan gå på besøk hos andre.

I kraft av å være den jeg er, eller har vært det meste av livet, har jeg brukt mye energi på å tilfredsstille alle andre. Å være til hjelp eller yte service er jo generelt noe man applauderer og når det gjøres på den riktige måten, er det veldig bra. Når det blir gjort uten tanke for hva man selv har behov for, så kan det være meget destruktivt… Jeg tror den kjærligheten man har for andre og alt det gode man kan gjøre, blir mye mer bærekraftig når man først tar hensyn til egne behov. Det er ikke uten grunn at kabinpersonalet ber oss ta på egen maske først og deretter hjelpe andre!

 

Bervann
Istapper
Ravnedalen

 

Forrige helg ble god på mange måter, kanskje fordi jeg klarte å slappe av og nyte hva livet gav meg. Været slo til og viste vinteren fra sin fineste side, slik at det blant annet ble plass til en deilig tur i bymarka lørdag formiddag. Men det som står igjen som et absolutt høydepunkt, var de gode samtalene og vennskapene som ble enda sterkere…