Stikkord: Menneskeverd

Annerledes og unik…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...1 kommentar

Jeg har vokst opp i en nokså normal familie, med 2 flotte foreldre og 2 eldre brødre. Det var ingenting ved meg som skulle tilsi at jeg var så veldig annerledes, kanskje rent bortsett fra at jeg hadde epilepsi som liten. Men den forsvant i 4-5 års alderen. De fleste ville nok sagt at jeg var et pent barn, men muligens litt tyngre enn mine fotballpraktiserende, sportselskende brødre. Blondt hår og blå øyne gjør som regel underverk, så der var jeg heldig…

Det var til tider vanskelig å være den jeg følte forventning om å være. Jeg hadde ikke et eneste bein i kroppen som var interessert i fotball eller sport generelt. For det å være interessert i ulike former for dans, som ballett eller selskapsdans, var nok ikke spesielt forenlig med å være sportslig interessert på 80-tallet. Til tross for at det nok er like krevende med dans på høyt nivå, som det er å skulle drible seg nedover tabellen i sort og gult. Hvis man likte dans, så var man stort sett bare femi og i min verden var ikke dét noe som var ønskelig. Selv om jeg sannsynligvis framsto som akkurat det i manges øyne…

Å vokse opp uten å kunne være seg selv helt og fullt, ved å fortrenge viktige deler av hvem man er, det gjør noe med et barn.

Jeg har ofte tenkt at det kanskje var epilepsien som gjorde sitt til at jeg ble et annerledes barn. For min del førte det til at jeg fikk et nært forhold til min mor, som absolutt ikke er en problemstilling for meg. Men det førte også til at jeg ikke turte så veldig mye… Det var ikke bare fotball som var en utfordring. Orientering, friidrett og turn ble også utprøvd, men ikke videreført og det skulle gå mange år før jeg klarte å finne koblingen…

Så har jeg i voksen alder klart å identifisere andre årsaker til at jeg følte meg annerledes. Å vokse opp uten å kunne være seg selv helt og fullt, ved å fortrenge viktige deler av hvem man er, det gjør noe med et barn. Det gjør noe med selvtillit og ikke minst med selvbildet. Jeg kan kjenne meg igjen i det samme sykdomsbildet som man gjerne identifiserer med spiseforstyrrelser, fordi jeg har hatt et fullstendig ødelagt syn på egen kropp og min verdi i kraft av å være meg selv. Når jeg som voksen leser innlegg som skrives av «gode kristne», hvor det å være alt annet enn heterofil blir sett ned på, så tar jeg meg personlig nær av det.Det poengteres også at man har så enorm respekt for alle mennesker, men at det i en kristen sammenheng er vanskelig å forene et annerledes levd liv med å tro på Gud og det fantastiske skaperverket. Det blir til og med skrevet at Gud sørger når det arrangeres Pride på Stord, fordi han elsker oss og ikke liker mennesker som velger å leve i synd! Så kan man jo snu på flisa, eller eventuelt bjelken, og spørre om hvem som synder mest: han som lever et ærlig liv og forholder seg til at Gud skapte ham som en unik person eller dem som fordømmer de av Guds barn som er annerledes enn den store majoriteten!

Sammen er vi sterke…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Denne helga er det Skeive Sørlandsdager i Kristiansand og jeg hadde i grunnen ikke tenkt å delta… Jeg definerer meg i aller høyeste grad som en stolt homofil mann og det er absolutt en viktig del av min identitet, men det er heller ikke alt hva jeg er! Jeg er først og fremst et menneske som, på lik linje med alle andre, har oppturer og nedturer i løpet av livet, og som ønsker å skape trygge rammer for meg selv og de som er en del av livet mitt. Min seksuelle identitet er min egen og samfunnet som sådan har ingenting med den å gjøre, til tross for at enkeltpersoner og trossamfunn synes det er riktig og viktig å blande seg! Jeg krever respekt for det helhetlige mennesket jeg er, uten at jeg skal ha noen spesielle rettigheter fordi jeg er homofil. Men jeg skal heller ikke ha færre rettigheter som et resultat av det… 

De siste årene har det til tider vært ganske komplisert å være kristen og homofil, mye på grunn av debatten som har rast innad i kirken og, som en konsekvens av det, i samfunnet forøvrig. Og det er ikke alltid like lett å være kristen når man beveger seg i de homofile miljøene heller. Men jeg har egentlig aldri opplevd det som spesielt vanskelig å være åpen homofil i Kristiansand. Under Kirkemøtet i Trondheim konkluderte man med at Kirken kan leve med to syn og at likekjønnede par på sikt skal kunne gifte seg i kirken. Det går altså fremover i Den Norske Kirke og det er jeg selvfølgelig takknemlig for. Samtidig virker det som om Kristiansand er i ferd med å ta noen skritt tilbake… 

I løpet av fjorårets arrangement ble det fort vist misnøye, ved at noen klippet ned og fjernet alle 8 regnbueflaggene som prydet Lundsbroa. I år skjedde det igjen og viser at det fins individer som åpenbart ikke klarer å glede seg på andres vegne og heller ikke respekterer det menneskelige mangfoldet. Jeg er trygg i meg selv og min identitet som homofil, men det bryr meg likevel ganske mye når jeg opplever at min identitet blir angrepet. Den totale mangelen på respekt for en hel minoritetsgruppe, viser mer enn noengang hvorfor det er viktig å feire mangfoldet gjennom Skeive Sørlandsdager! Jeg hadde et lite håp om at det ikke var like nødvendig å delta i årets Pride, fordi vi som samfunn var kommet lenger, men allerede før festivalen startet ble jeg motbevist. Og selv om jeg ikke har tenkt å delta i alle arrangement i løpet av helga, så skal jeg i hvert fall gå i paraden som den stolte homofile mannen jeg er!

Alle kan bidra…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Det kan virke som om verden snart opphører å eksistere, hvis vi ser på alt det tragiske som har skjedd i løpet av de siste årene og ikke minst de siste 6-7 dagene… Terrorangrep i Beirut torsdag 12 november, med over 40 drepte og mer enn 200 skadde. Nytt terrorangrep i Paris fredag 13 november, med nærmere 130 drepte og ca 100 hardt/kritisk skadde og totalt skadeomfang på flere hundre. I dag er det igjen tumulter i Paris, hvor det foregår en stor anti-terroraksjon for å hindre angrep og unngå tap av flere liv. Det forekommer store naturkatastrofer oftere og i større omfang enn før, med fatale konsekvenser for både lokalbefolkning og verdenssamfunn. Og et bakteppe for alt dette er den konstante strømmen av flyktninger, som prøver å finne trygghet og skape seg ett nytt liv hvor daglige trusler ikke eksisterer!

Det er så lett å skille mellom oss og dem. Vi her i Norge som deler ut Nobels Fredspris hvert år, men som likevel deltar i internasjonale krigshandlinger eller selger våpen. De andre som, fordi de er muslimer, mest sannsynligvis tilhører en eller annen radikal retning innen Islam og ønsker å bringe dette til Europa i ly av å være flyktninger. Det er også svært populært blant enkelte å anta at alle som kommer til Norge, ønsker familiegjenforening ene og alene for å skvise de etniske nordmennene ut av sitt eget land.

Vi som sitter trygt i våre stuer her i Norge og lurer på hvor vi skal feriere til vinteren, eller hvorvidt skisesongen starter tidlig på Hovden, burde kanskje stige ned fra vår høye hest og innse at det er snakk om mennesker! Mennesker som blør like rødt som vi, når de blir torturert av IS fordi de har en annen oppfatning av hva Islam er. Eller som må flykte, fordi det ikke lenger eksisterer en by der de har bodd i generasjoner. Mennesker som har de samme drømmer og ønsker for sine kjære som vi har, men som ikke hadde like flaks som oss når de fikk livets lodd utdelt! Og vi som har fått alt av goder rett i fanget, burde kanskje være villige til å dele med våre medmennesker, som i nøden ikke har så mye mer enn det de kan bære. Selv om Norge ikke kan ta inn alle som trenger hjelp, så kan alle som bor i Norge gjøre en innsats for de som faktisk kommer! Vi kan gå i oss selv og utfordre den fremmedfrykten som bor i oss, slik at vi klarer å møte enkeltmennesker ut fra det faktum at de er nettopp det – mennesker!

Den eneste måten å møte terrorens hatretorikk på, er å stå sammen på tvers av etniske og religiøse skiller, slik at vi kan danne en multikulturell motbevegelse som kjemper for universelle menneskerettigheter og viser styrke gjennom mangfold! Det skjedde i dagene etter 22 juli 2011 og det skjedde også sist helg i forbindelse med terroren i Paris. Det burde være noe som skjer daglig, uten tragiske hendelser og som en naturlig konsekvens av at vi er mennesker som ønsker å leve i fred!

Hva er Ola Nordmann egentlig redd for?

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Etter en hyggelig kveld sammen med foreldrene mine, hadde jeg en rar opplevelse i det jeg var på vei hjem… Jeg stod stille i byens gågate et øyeblikk og var i ferd med å sende en melding til en kamerat, når jeg fikk selskap av en noe beruset nordmann. Vi hadde en overfladisk prat om ingenting og i det vi var midt i et gangfelt ser han 6-8 unge menn som ikke er etnisk norske, der de står rolig i en klynge og prater sammen. Så sier han plutselig «de er jeg redd for»…

Det har i den siste tiden vært en utrolig stor fokus på flyktninger og krisen i Syria omtales daglig i de fleste medier. Vi leser om menneskers flukt fra en umenneskelig tilværelse og hvordan noen er villig til å ofre det meste for å unnslippe krig og den sikre død. Det omtales som den største krisen i moderne tid og som nasjon burde vi ha nok kunnskap om hvordan man stiller opp for og behandler sine medmennesker!!

På midten av 90 – tallet var Jugoslavia i full oppløsning og det oppstod en grusom krig, som førte til fullstendig kaos og naturlig nok resulterte i enorme folkemengder på flukt. Norge tok imot et tyvetalls tusen flyktninger fra Balkan og det var aldri snakk om tall eller kostnader, men mennesker i nød! 20 år etter, er de som kom fra Balkan godt integrert i samfunnet og i aller høyeste grad verdifulle ressurser. Til tross for at Norge tok imot mennesker som tilhørte andre religioner enn vår egen, så ble det aldri en problemstilling. I dagens samfunn skrives det stadig om snik-islamisering og retorikken er til tider meget krass fra enkelte politiske partier. De som flykter fra bomber, elendighet og død, og i mange tilfeller uten sine kjære,  blir beskyldt for å være utsendinger for Islam, hvis eneste ønske er å innføre totalitære sharia-stater. Når skal vi våkne fra vår behagelige skjønnhetssøvn og se at det er snakk om mennesker i den dypeste nød som trenger hjelp?

Så blir jo spørsmålet hvorfor Ola Nordmann var redd for en gruppe unge menn, som tilfeldigvis var av en annen opprinnelse enn etnisk norsk, der de stod rolig i en gruppe og ikke utgjorde noen som helst trussel? Det er sikkert fullt mulig å si at politikerne har sviktet i det endeløse målet med å integrere alle i samfunnet. Men det er mye mer nærliggende å si at vi som medmennesker svikter daglig, når vi tillater andre å ytre seg negativt mot mennesker kun basert på farge, religion eller legning! Hvorvidt et menneske er en trussel, burde aldri baseres på hvem vedkommende er eller hvor de kommer fra. Det burde baseres på hva de sier og gjør… Faenskap tilhører ingen spesiell rase, religion eller legning!