Livet er ikke alltid like lett… men det er like fullt livet! Drømmer blir ikke alltid gjennomført, men underveis møter man andre og nye utfordringer, og skaper opplevelser som ikke fantes i utgangspunktet. Det vakre med å være menneske, er at det ikke alltid er så enkelt… Dersom alt hadde gått på skinner, ville man mistet mange dyrebare opplevelser som kanskje er essensielle for hvem man blir. Verdien av å ha opplevd glede, kjærlighet og eventyr, blir sterkere når man opplever sorg, smerte og nederlag. Det vonde kan på mange måter speile det vakre og begge er viktige for å kjenne at man lever!
Når jeg begynte å skrive blogg for ca 1.5 år siden, så var det en ganske annerledes opplevelse for min del og noe jeg absolutt ikke var vant med. Det var et av kravene til det studiet jeg tok og noe jeg bare måtte gjøre. Det fine med å skrive blogg i forbindelse med studiene, var selvfølgelig at vi alltid hadde et emne vi skulle blogge om… Det var ikke alltid like interessant, noe som kanskje resulterte i variabel kvalitet på innleggene, men det var en ganske god måte å tilegne seg kunnskap på. Når man skriver om noe, så må man jo faktisk vite litt om det man skal skrive om….
Etter at jeg avsluttet studiene i fjor sommer, begynte jeg å blogge om mer personlige ting. I etterkant av studiene kom innleggene nokså regelmessig og det var en blanding av trivielle og mer dyptgående innlegg. I det siste har jeg oppdaget at jeg sliter med å sette meg ned for å skrive nye innlegg og jeg har også hatt vanskelig for å skjønne hvorfor. Helt til jeg plutselig innså at livet faktisk er ganske sammenlignbart med det å studere. Jo mer kunnskap man har om et emne, dess lettere er det å skrive et godt blogginnlegg eller gjøre det bra på eksamen…
Det framstår som nokså paradoksalt, at jeg i en alder av 42 år føler jeg vet mindre om livet og hvor jeg skal enn jeg gjorde for 20 år siden… Det har forhåpentligvis å gjøre med at jeg som 42 åring har bedre innsikt i livet med alle dets krumspring, og kun derfor føler at jeg har mindre oversikt enn tidligere. Jeg vet jo at jeg har masse erfaring fra ulike stadier i livet og jeg har også tilegnet meg akademisk kunnskap, som burde tilsi at jeg skulle hatt en annen (og bedre) oversikt enn det jeg faktisk har. Kanskje det rett og slett har å gjøre med at livet ikke ble helt som forventet av mitt 22 årige jeg, og når jeg har brukt de siste årene til å rydde i følelser og tanker, så har jeg oppdaget at jeg faktisk ikke kjenner meg selv så godt?,
Uvissheten om hvor jeg skal og hva jeg har lyst til å gjøre i livet mitt, er heldigvis noe som kan endres. Kanskje er det enda tid til å realisere de tingene og leve det livet jeg så for meg for 20 år siden. Men det kan godt tenkes at jeg er i nåværende situasjon for å stake ut en helt annen kurs i livet mitt. Det vanskelige midt i det hele, er nettopp det å ikke vite…
De fleste har sikkert hørt uttrykket writers block, eller skrivesperre som det så fint heter på norsk. Det er en forfatters verste mareritt og er visstnok ikke helt uvanlig når man jobber med den berømte oppfølgeren, etter en suksessrik debut som skribent. Som blogger må jeg innrømme at problematikken ikke er like stor, selv om dette innlegget er det første på veldig lenge. Det som vel kanskje er en større utfordring, er at livet mitt har fått en slags skrivesperre…
Jeg ble uteksaminert med en bachelor i fjor sommer og var selvfølgelig veldig godt fornøyd med det, etter at en 20 år lang «karriere» som student var over. Som de fleste sikkert kjenner til, er man høy på både seg selv og livet generelt når man oppnår noe man har jobbet mot over en lengre periode. For min del var det meget tilfredsstillende å kunne hente posten 26 juni i fjor og åpne et brev fra UiA, hvor jeg fant et diplom på ferdigstilt grad. Det som var det problematiske, var at jeg nå måtte forholde meg til hvor ferden skulle gå videre. Jeg mener ikke at det var problematisk for meg at jeg skulle begynne å jobbe igjen, det vanskelige var å forholde seg til hva jeg skulle jobbe med…
Det hadde nok ikke vært den samme problemstillingen, dersom jeg ble ferdig med en bachelor etter å ha studert sammenhengende mens jeg var ung. Det at jeg brukte til sammen 20 år på en bachelor, sier jo sitt om at jeg har vært usikker på hva jeg ville eller i det minste, at jeg har forandret mening underveis. Den største utfordringen, har nok likevel vært at jeg gikk på en smell sommeren 2012 og dagens «skrivesperre» i livet mitt, skyldes nok aller mest etterdønningene derfra…Den prosessen som skjer i hode og kropp ved et sammenbrudd, er sikkert veldig forskjellig fra person til person. Noen takler det absolutt ikke, andre finner veien ut av det og opplever at man blir styrket som menneske ved å overkomme utfordringene. Men jeg tror de fleste er enige i at det kan være ganske slitsomt til tider og at man i tillegg lever med konsekvensene av et krasj mye lenger enn man er klar over, eller gir uttrykk for utad…
Hva gjør man så, når livet har gått på en real writers block? Jeg har ikke noen gode svar på akkurat det, selv om jeg gjerne skulle servert en 20 siders fasit på emnet! Jeg vet bare at jeg fortsetter kampen for å overkomme skrivesperren, slik at livet mitt kan publisere de neste kapitlene… Og neste gang du spør meg om hva jeg kunne tenkt meg å jobbe med, så er kanskje svaret noe helt konkret kontra det «vet ikke helt, men noe som kombinerer kommunikasjon med service og reiseliv » som du får for øyeblikket!
Natur, i kombinasjon med godt vær og musikk på øret, kan gjøre underverk for en sliten sjel…
Den siste tiden har det vært økt fokus på bruken av Facebook, hva slags påvirkning man utsettes for i det daglige og hvordan man lett bruker for mye tid der. Senest for to dager siden, kunne vi lese i aftenposten at Marte Lunde hadde gjort det slutt med Facebook og hun blir sikkert ikke den siste…
I likhet med Marte Lunde, har jeg selv argumentert for at Facebook er en perfekt måte å holde kontakt med folk på. Jeg har jobbet i utlandet og har derfor gode venner som bor spredt over hele verden, noe som gjør at sosiale medier blir den letteste metoden for å holde kontakt. Problemet er jo heller ikke at man har mange venner fra ulike verdensdeler, men at man generelt bruker for mye tid på Facebook som kunne vært disponert annerledes. I mange tilfeller kan vi faktisk snakke om reell avhengighet og dette rammer både gamle og unge…
Det er så lett å gripe tak i iPaden og surfe litt på nettet, mens man også ser på tv eller hører på musikk. Og når man først har begynt å kikke på Facebook, så blir man kanskje dratt inn gjentatte ganger for å se om det er kommet oppdateringer eller om noen har trykket «like» på det som er postet. Veien til Instagram er ikke så lang og der er det jo, om mulig, enda oftere oppdateringer enn på Facebook. Så kommer det med jevne mellomrom et pling, som indikerer at noen har sendt en snap og da har man det gående…
På et eller annet tidspunkt, tror jeg det er viktig å spørre seg selv hva de sosiale mediene bidrar med! Er det bare positive oppdateringer og det at man holder kontakt med venner i utlandet? Eller er de en indikator på det narsissistiske samfunnet vi er i ferd med å bli, når vi i enda større grad er opptatt av antall likes på egne statuser og hvordan vi best mulig kan framstille oss som en fjern slektning av Moder Teresa… Sannheten er at sosiale medier blir en tidstyv som i verste fall fører til økt passivisering og bidrar til at man bryr seg med alt man ikke har noe med og gjør minimalt der man burde!
Ordflom 