Stikkord: Livet

Kresen eller bare utgått på dato?

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Er du egentlig bare skikkelig kresen? Siden du er singel, altså…  Spørsmålet kommer med jevne mellomrom og jeg pleier å svare at jeg ikke er kresen, men at jeg vet hva jeg liker. Så kan man jo begynne å lure på om det kanskje stemmer likevel, ettersom jeg har vært singel i 6-7 år og fortsatt ikke har noe som helst på gang av den romantiske sorten! Det at jeg blir 43 år om mindre enn én måned, er jo ikke med på å gjøre saken så mye bedre akkurat… Det kjennes som om tida går altfor fort og jeg har fått en helt annen forståelse av hva kvinner mener, når de sier at den biologiske klokka tikker. Rett over 40, sier du, mens du smiler og legger til at 40 er det nye 30! Jeg takker for oppmuntringen og nevner forsiktig at homofile menn over 35 anses for å være gamle og 40 er garantert det nye 50 i min verden. Jeg trøster meg med at sex-appealen for mannlige kjendiser øker proporsjonalt med alderen og håper det vil gjelde for meg også…

Det er nok mange faktorer som spiller inn i forhold til at jeg er singel, som for eksempel at mange flytter til Oslo, eller andre større byer, og derfor er det litt manko på tilgjengelige menn i Kristiansand. En annen årsak er muligens at jeg ikke har engasjert meg tilstrekkelig i de riktige miljøene, men bør man gå i visse miljøer kun basert på legning? Jeg er komfortabel med egen legning, men jeg velger stort sett venner og miljø ut fra andre kriterier enn at jeg er homo… Og så må man ikke glemme den romantiske faktoren være på riktig sted, til riktig tid! Kanskje jeg bare har vært på feil sted eller til feil tid…

Noe som er mye verre enn at jeg har frekventert de gale miljøene til feil tid, er hvordan hele samfunnet har forandret fokus og blitt mye mer overfladisk. De siste årene har vi skiftet fokuset over til sosiale medier og hvis man ikke deltar, så har man allerede tapt! Ikke bare skal man være på hugget for å fremme sin egen karriere eller bedrift, man skal også være tilgjengelig 24/7 og helst ikke ha for mye morratryne… De sosiale mediene har revolusjonert hvordan vi ser ting og hvordan vi framstår! Det er selvfølgelig positivt med utvikling, men er all utvikling til det gode? Mine foreldre var ungdommer på slutten av 1950 tallet og min mor uttalte en gang stor glede over å få vokse opp i en tid uten mobiler og data. Det var en tid hvor man ikke hadde så god økonomi, men hvor man hadde tid til hverandre. Nå lever vi i et av verdens rikeste land og har det velferdsmessig godt, men ingen har tid til hverandre! Fokuset på det overfladiske, det perfekte, det vakre har blitt så sterk at vi ikke lenger ser forbi fasaden! Er vi mennesker blitt ferskvare, som utgår på dato når vi ikke lenger har et riktig ytre? Og står vi i fare for å glemme hvordan vi kommuniserer med hverandre, hvis ikke det skjer via de ulike sosiale mediene?

Til tross for de mange mulighetene som fins via internett og sosiale medier, så er jeg fortsatt singel. Jeg har testet ut forskjellige nettportaler og bruker jevnlig ulike apper på mobilen for å se hvem som fins i nærheten. Men selv om man plutselig sitter med hele verden i fanget, så er det likevel ikke noe lettere å finne den man ønsker å dele livet med. Det blir vel egentlig bare vanskeligere når alt skjer på nett, hvor man er prisgitt det inntrykket noen ønsker å formidle. Når man treffer mennesker ute i virkeligheten, er sjansen mye større for at man danner seg et riktig førsteinntrykk. Det er også enklere å bli kjent med det som skjer bak fasaden og det er på sikt det viktigste når man har lyst på kjæreste. Hva betyr vel et fint ytre, hvis ikke det indre holder mål? Så lever jeg godt med å bli kalt kresen og ikke minst i vissheten om at det i hvert fall ikke er meg som er utgått på dato…

Optimistens delirium…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Regnet drypper i ujevn rytme, helt uten forvarsel og det frister lite å oppholde seg utendørs. Inne strømmer klassisk musikk ut av høyttalerne, lukten av røkelse brer seg i rommet og undertegnede sitter med forvirrede tanker i hodet…tanker som står i sterk kontrast til vakre toner fra fiolin og flygel.  

Hodet holder på å eksplodere og skriket undertrykkes av hensynet til alle andre… Vonde ledd og muskler er bare småtteri, sammenlignet med den smerten som infiltrerer hjernen på de mest fandenivoldske måter! Uvissheten sniker seg inn som destruktivt ugress og tar bort den siste rest av trygghet! Det koster mer enn det smaker å være midt i livet og ikke ha noen som helst retning å forholde seg til… 

De positive tankene gravlegges og får lov til å hvile seg i påvente av morgendagen. Håpet om at alt ordner seg vil aldri forsvinne, men enn så lenge eksisterer det ikke… Noen ganger skal det være lov å ikke ha det bra, selv for en evig optimist!

Tanker om livet…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Livet er ikke alltid like lett… men det er like fullt livet! Drømmer blir ikke alltid gjennomført, men underveis møter man andre og nye utfordringer, og skaper opplevelser som ikke fantes i utgangspunktet. Det vakre med å være menneske, er at det ikke alltid er så enkelt… Dersom alt hadde gått på skinner, ville man mistet mange dyrebare opplevelser som kanskje er essensielle for hvem man blir. Verdien av å ha opplevd glede, kjærlighet og eventyr, blir sterkere når man opplever sorg, smerte og nederlag. Det vonde kan på mange måter speile det vakre og begge er viktige for å kjenne at man lever! 

Hvem er jeg og hvor skal jeg?

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Når jeg begynte å skrive blogg for ca 1.5 år siden, så var det en ganske annerledes opplevelse for min del og noe jeg absolutt ikke var vant med. Det var et av kravene til det studiet jeg tok og noe jeg bare måtte gjøre. Det fine med å skrive blogg i forbindelse med studiene, var selvfølgelig at vi alltid hadde et emne vi skulle blogge om… Det var ikke alltid like interessant, noe som kanskje resulterte i variabel kvalitet på innleggene, men det var en ganske god måte å tilegne seg kunnskap på. Når man skriver om noe, så må man jo faktisk vite litt om det man skal skrive om….

Etter at jeg avsluttet studiene i fjor sommer, begynte jeg å blogge om mer personlige ting. I etterkant av studiene kom innleggene nokså regelmessig og det var en blanding av trivielle og mer dyptgående innlegg. I det siste har jeg oppdaget at jeg sliter med å sette meg ned for å skrive nye innlegg og jeg har også hatt vanskelig for å skjønne hvorfor. Helt til jeg plutselig innså at livet faktisk er ganske sammenlignbart med det å studere. Jo mer kunnskap man har om et emne, dess lettere er det å skrive et godt blogginnlegg eller gjøre det bra på eksamen…

Det framstår som nokså paradoksalt, at jeg i en alder av 42 år føler jeg vet mindre om livet og hvor jeg skal enn jeg gjorde for 20 år siden… Det har forhåpentligvis å gjøre med at jeg som 42 åring har bedre innsikt i livet med alle dets krumspring, og kun derfor føler at jeg har mindre oversikt enn tidligere. Jeg vet jo at jeg har masse erfaring fra ulike stadier i livet og jeg har også tilegnet meg akademisk kunnskap, som burde tilsi at jeg skulle hatt en annen (og bedre) oversikt enn det jeg faktisk har. Kanskje det rett og slett har å gjøre med at livet ikke ble helt som forventet av mitt 22 årige jeg, og når jeg har brukt de siste årene til å rydde i følelser og tanker, så har jeg oppdaget at jeg faktisk ikke kjenner meg selv så godt?,

Uvissheten om hvor jeg skal og hva jeg har lyst til å gjøre i livet mitt, er heldigvis noe som kan endres. Kanskje er det enda tid til å realisere de tingene og leve det livet jeg så for meg for 20 år siden. Men det kan godt tenkes at jeg er i nåværende situasjon for å stake ut en helt annen kurs i livet mitt. Det vanskelige midt i det hele, er nettopp det å ikke vite…