Dagene blir lengre, fuglene synger atter en gang sin vårkåte sang og man kan nesten høre det nye livet spire i bøtter og spann…
Vinteren var mildere enn i min barndoms tid, men fortsatt streng for en sjel som elsker sol og varme. Lyset som skinner sterkere for hver dag, trenger inn i mitt frosne hjerte og sørger for at jeg overlever nok en gang.
La mitt hjerte fylles av en evig vår, så jeg kan si farvel til de mørke tankene som rår.
Når man har litt bedre tid i hverdagen enn den gjengse nordmann, så er det nok lett for andre å tenke at man har masse tid til egenpleie, aktiviteter etc… Det har man jo forsåvidt, i hvert fall rent praktisk. Men det er som regel en årsak til at man har litt bedre tid enn alle andre og den eller de årsakene kan ofte bidra til at man har like lite overskudd som Ola & Kari.
Det å være utslitt etter en lang arbeidsdag, og dertilhørende fritidsaktiviteter, kan for mange være noe man drømmer om når man selv ikke har det på den måten. Det å være utslitt og tom for energi midt på dagen på grunn av en dysfunksjonell kropp, eller hva som måtte eksistere av psykosomatiske årsaker, kan være en belastning som langt overgår en lang arbeidsdag eller et fjell av fritidsaktiviteter. Egenverdien får seg et kraftig skudd for baugen, når man opplever å være i en passiv og uproduktiv fase over lengre tid.
Så kan man jo lure på hva dette har å gjøre med «kaffepause»… Kaffepause kan være så mangt og trenger ikke å ha noe med kaffe å gjøre i det hele tatt. Det betyr bare at man trenger å ta en pause i hverdagen, hvor fokuset går innover til ens egne tanker og drømmer. Det handler om å ta en pause fra stresset, enten det er midt i arbeidsdagen eller halvveis i en vanskelig hverdag. Den tiden man setter av for mental egenpleie, er etter min mening gull verdt og kan være en faktor som gjør at det blir enklere å takle dagen eller situasjonen. Hvordan du velger å gjøre det, er helt og holdent opp til deg. Jeg bruker kaffepausen…
Når man har vært gjennom en midtlivskrise, som for eksempel en middels depresjon, så er det mange ting som kan være litt komplisert av og til… Avhengig av hvem man er og hvordan man håndterer ting, så kan det ta litt tid før man er tilbake til der man var før krisen inntraff. Det kan også være vanskelig å se hva som er en direkte konsekvens av den krisen man hadde og hva som skjer på egen akkord, spesielt når man har fått det hele på litt avstand… Og det kan være vanskelig å skulle være den personen andre forventer at man er, når alle spillereglene er totalt forandret!
Dette er noe jeg har forholdt meg til siden sommeren 2012 og som jeg møter på ulike måter hver eneste dag. Noe av det verste i denne prosessen, er når jeg må møte mange mennesker jeg har et perifert forhold til eller ikke kjenner i det hele tatt. Førsteinntrykket er som kjent utrolig viktig og når man er i en livssituasjon hvor livet er på vent av ulike årsaker, så kan det være tøft å skulle være imøtekommende, blid og informativ i møte med andre. Mye av det man prater om, og spesielt med de man ikke kjenner så godt, er naturlig nok om hvor man holder til og hva man holder på med. Jeg er nok ikke den eneste som synes det er vanskelig å ha den samtalen og som derfor ofte unngår sosiale situasjoner hvor jeg gjentatte ganger må presentere livet mitt. Misforstå meg riktig, jeg har full forståelse for at denslags prat om «vær og vind» er noe man gjør i forbifarten eller med litt mer perifere bekjentskaper. Det er bare så slitsomt å skulle kommunisere den delen av livet mitt hele tiden, til mennesker som egentlig ikke trenger å få del i det! Det er sikkert flere enn meg som kjenner at komfortnivået i ulike situasjoner øker parallelt med hvor godt man kjenner de man omgås og da er det jo også viktig at man omgir seg med de menneskene.
En av fordelene med å oppleve en midtlivskrise, er at man blir bedre kjent med seg selv og potensielt også får en bedre forståelse av hva man kan endre i fremtiden. Jeg har en sterk tro på at man alltid har et valg og selv når man avstår fra å velge, har man tatt et bevisst valg! Mitt valg er å alltid ha fokus på hva som bidrar positivt i mitt liv og i min hverdag, og det gjelder i høy grad også hvem jeg velger å ha i livet mitt. Jeg er fortsatt i en prosess hvor mye er uklart, men det er mindre tåke i dag enn det var i går. Og kanskje er 2017 det året hvor tåken forsvinner helt! Det er også mitt bevisste valg å gjøre hver dag i dette året til den beste dagen jeg kan ha, i vissheten om at man begynner hver dag med blanke ark…
En klok person sa en gang til meg at det er i motbakke det går oppover… Jeg har tenkt på det som ble sagt mange ganger og det har stadig evnen til å trøste, eller gi mot og styrke når det trengs. Rent bokstavelig kan man si at det er logisk at det går oppover i en motbakke, siden det går nedover i en utforbakke. Det er vel noe de fleste turgåere har opplevd hver gang de kommer til en skikkelig bratt kneik. Da blir trøsten ganske fort at man, til tross for en steil oppforbakke, i det minste har en utforbakke å se fram til når man snur og går tilbake. Og med mindre man har veldig dårlig tid, så er det ofte slik at man benytter anledningen til å ha en god rast på toppen før man begynner på returen…
Ser man forbi det åpenbare, skjønner man fort at det dreier seg om helt andre ting enn fine, og muligens tunge, naturopplevelser. Det henviser til de situasjonene man ikke har kontroll over, eller når livet bare oppleves tøft og vanskelig. Da kan det å være i motbakke, og oppleve at alt er håpløst, av og til være et tegn på at det begynner å gå riktig vei. Ute i naturen går man i motbakker for å komme til toppene og nyte den fine utsikten. På samme måte kan de emosjonelle motbakkene bety at man har nådd bunnen og er i ferd med å returnere fra den dype fallgruven man har oppholdt seg i! Dermed blir det å være i en motbakke det samme som å returnere til toppen…
Personlig har jeg opplevd å være i en heftig motbakke over ganske lang tid, noe som har vært både vanskelig og frustrerende! På sett og vis er jeg fortsatt i motbakke, men til forskjell fra tidligere er jeg nå helt klar over det! Jeg har kommet såpass langt opp fra dypet, at jeg helt tydelig ser den toppen jeg engang falt fra og har en ny forståelse for hvor denne motbakken fører meg. Det er slett ikke sikkert at den fører meg tilbake til den samme toppen og forhåpentligvis blir det til et sted som er bedre sikret mot høye fall. Og i motsetning til ute i naturen, hvor bakken blir tyngre jo lengre opp man kommer, så er det helt motsatt i de emosjonelle motbakkene. Dess lengre mot toppen man kommer, desto bedre føles det!
Ordflom 