Det har på mange måter vært en litt rar og annerledes start på året, sammenlignet med tidligere år. I løpet av januar har det vært utrolig mange vakre soloppganger og fraværet av typisk sørlandsvinter er påfallende. Det vil si, slapset kommer sikkert nå som jeg har skrevet om hvor deilig vi har hatt det så langt. Men gjør det egentlig så mye, nå som vi snart er ferdig med januar…
Vi går mot lysere tider og om ikke altfor lang tid kommer vi til å klage over at sommeren allerede er over, der vi sliter med å huske hvilken vei klokka skal stilles på vei mot vinteren. Det er forresten tilbake, hvis den funksjonen fortsatt er å finne når vi skriver høsten 2019… Jeg må stadig vekk minne meg selv på at det ikke er så farlig om været er slik eller sånn, det er jo hvordan jeg har det som betyr noe. Hva gjør jeg for å endre ting, dersom jeg ikke er fornøyd med slik det er? Evner jeg å se alt det vakre som omgir meg i det daglige eller er jeg for opphengt i min egen problematikk….
Et av privilegiene ved å måtte gå på jobb nokså tidlig hver dag, er at jeg har fått se en symfoni av vakre soloppganger nesten hver dag i januar. Det er like stort hver gang jeg ser det enorme fargespillet som bretter seg utover horisonten og fargelegger både sjø og himmel. Jeg har tatt et bevisst valg om å stoppe opp noen sekunder på vei til jobb, for å kunne forevige de vakreste farger som utgjør hver eneste soloppgang. Slik er det også med viktige ting i livet, vi har alle et valg vi kan ta eller ikke…
Man må kanskje gjennom noen tøffe ting, for å evne å se at man har et valg i de fleste situasjoner. At alt ikke er like sort/hvitt som det blir presentert eller som man til tider kan oppleve det… Kanskje må man bli litt mer opptatt av å stoppe opp og nyte soloppgangen!
Ordflom 