Stikkord: Livet

Kveldstanker

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Det kan til tider være ganske krevende å leve dette livet, som surrer og går enten vi vil eller ikke. Vi har alle våre ulike erfaringer som fargelegger det vi opplever og ser, slik at vi til slutt sitter med svært forskjellige resultater. Noen av oss har stort sett en skjønn harmoni av farger og opplevelser og et sluttresultatet som er godt å hvile i, mens andre ender opp med noe som kanskje framstår lettere kaotisk. Jeg har nok i store deler av livet framstått som en med det meste på plass og et liv i skjønn harmoni, mens jeg tidvis har kjent på antydninger til kaos på innsiden. De siste årene har jeg av ulike årsaker kjent på et litt mer tilstedeværende kaos, men jeg opplever samtidig at jeg har mer harmoni der det virkelig betyr noe.

Så lurer du kanskje på hvordan det er mulig å stå i kaos og harmoni samtidig, og i tillegg tenke at dét er greit nok. Det er absolutt ikke så veldig greit å ha det vondt og kjenne på kaotiske følelser, som er resultater av et levd liv med både vonde erfaringer og alvorlige traumer. De fleste ville nok kjent på mye av det samme, selv om våre individuelle egenskaper bidrar til at vi opplever ting forskjellig. Men min erfaring er helt klart også at det gjør mer vondt å skjule seg bak en maske og fortie den man er, slik jeg dessverre har gjort så altfor lenge. Da er det faktisk bedre når man klarer å stå i et kaos som, til tross for mange vanskelige tanker, også bidrar til at man etter hvert ser nye sider av hvem man egentlig er.

De fleste av oss er vel skrudd sammen slik at vi har lyst til å leve et så godt liv som mulig og gjør det vi kan for at det i størst mulig grad blir sånn. Så er vi heldigvis såpass forskjellige, med alt vi er og har, at vi tenker ulikt om hva som er et godt liv. Min tanke om et godt liv, handler om å være et så ærlig menneske som mulig. Ikke for alle andre, men for meg selv. Jeg ønsker å leve et bærekraftig liv, som gjør at jeg kan være den beste utgaven av meg selv til en hver tid. Det innebærer at jeg også må tørre å være i vanskelige opplevelser eller kjenne på vonde tanker, slik at jeg til slutt kan fri meg helt fra det som har holdt masken på plass. Jeg er i tillegg heldig som har et godt nettverk både profesjonelt og privat, som hjelper meg til å se mer nyansert og gjøre andre vurderinger enn tidligere. Det hjelper å bli speilet på de viktige tingene av noen som vil meg det beste, heller enn å skulle se selv og bare ha øyne for alt det negative som fort kan ta overhånd. Og noen ganger er det godt å kjenne at man kan bli litt sinna og forbanna, for det trigger et utrolig sterkt instinkt til å overvinne det som er vanskelig.

Så er det kanskje sant som noen en gang sa, at veien blir til mens man går. Men jeg er veldig takknemlig for at jeg ikke trenger å gå en svingete og smal vei alene…

Det er ikke farlig å ha det vondt…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Livet består av mange faser og ulike erfaringer som kan variere fra vakkert og vidunderlig til vanskelig og vondt. De sarteste små øyeblikk, hvor man kjenner på en uendelig strøm av lykke og rett bak neste sving møter man kanskje smerte og nederlag. Takk og lov at man ikke vet hva som venter hver dag, enten det er gode eller mindre gode opplevelser. Det er selvfølgelig mulig å legge planer for hva man ønsker at neste dag skal inneholde og i mange tilfeller blir utfallet enten slik man planla eller enda bedre hvis man har litt flaks. Men det er også dager hvor det meste går helt galt og alt kjennes meningsløst…

Noen ganger er det som om det vanskelige har fått overbalanse i livet og tar akkurat litt for mye plass, gjerne på de mest ubeleilige tidspunkt. Så kan man selvfølgelig fundere på om det finnes beleilige tidspunkt og de fleste ville nok sagt et klart nei til akkurat det. Det som oppleves utfordrende, er å håndtere følelser med opprinnelse i fortid og tilhørighet til situasjoner eller opplevelser som ikke kan endres. Hendelsen er kanskje tilbakelagt og fortrengt, men kroppen husker og tar vare på smerten helt til de dypeste kjellerrommene flommer over. Så kommer man til det punktet hvor det ikke lenger nytter å fortrenge, man må kjenne på en nedlåst smerte og håndtere den slik at den ikke lenger har makt. Det innebærer kanskje også at man kjenner seg fremmed i seg selv. Hvem er man egentlig når man skreller bort de mange lagene som har beskyttet mot smerten og de tapte drømmene.

Det er ikke farlig å ha det vondt, men det er vanskelig å være på et sted i livet som ikke alltid gir så mye mening…

Livet er nå…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Skam. Ordet som har så stor betydning for så mange, men på ulike måter. Ordet blir brukt i mange forskjellige sammenhenger og dessverre misbrukt i enda flere. Det er et ord som legger sterke føringer for hvordan et menneske ser på seg selv. Om man er god nok eller kjenner følelsen av å aldri nå helt opp… Skam er så lett å bruke som virkemiddel, men så vanskelig å bli kvitt når man først har lært å skamme seg.

Tv-serien med samme navn, er et fint sted å begynne om man vil lære om skam. I løpet av de fire sesongene er det fokus på forskjellige personer og ulike problemstillinger, som jeg tenker at de fleste kan forholde seg til på en eller annen måte. Det dreier seg blant annet om legning, mental helse, religion og spiseforstyrrelser. Og det som er tragisk, er at dette ofte er utenfor egen kontroll og slett ikke noe man trenger å skamme seg over. Men fordi man kjenner på en eller flere av disse utfordringene og har tilhørighet i ulike miljøer, lærer man å skamme seg over det som ikke passer inn i den normen eller det miljøet man tilhører.

Livet er nå! Du er ikke alene! Alt er LOVE!

Skam/Nrk

Min erfaring er at skam kryper inn under huden, ved hjelp av små kommentarer og forsiktige hint. Det er kanskje ikke noe man tenker så veldig over i det daglige, for man vet jo at det som sies er korrekt i forhold til det miljøet det sies i og alltid blir sagt i beste mening. Men å forholde seg til slike kamuflerte personangrep over tid, gjør helt klart noe med dem som opplever det. Jeg måtte bli 47 år gammel og begynne en ny runde med terapi, før jeg klarte å se at jeg skammer meg over hvem jeg er. Det dårlige selvbildet jeg bærer inni meg og ikke deler med spesielt mange, har fråtset i skamfølelse det meste av livet mitt. Jeg har bare ikke vært klar over sammenhengen. Konsekvensen har jeg derimot kjent på så lenge jeg kan huske…

Det var ikke så mye snakk om homofili i min familie i oppveksten og jeg hadde ingen klare tanker om at jeg var homo før jeg gikk på gymnaset. Men samfunnet lærte meg likevel at gutter har kamerater og jenter har venninner, jeg hadde for det meste venninner. Gutter lekte med biler og sparket fotball, jeg likte å kle meg ut og hadde ingenting i mot å leke med dukker. Og oppveksten i et kristent miljø lærte meg endel om forskjellsbehandling på vegne av Gud, så det var vel aldri aktuelt å kjenne på hva slags følelser man egentlig hadde. For når det kommer til stykket, så ønsker man bare å være som alle andre og passe inn i de miljøene man er en del av.

Du skal ikke skamme deg over at du er et menneske. Og du skal ikke skamme deg over at du er det mennesket du er.

Karsten Isachsen

For meg har skam bidratt til at mange situasjoner har blitt vanskeligere enn nødvendig og at jeg har tatt andre valg, eller unnlatt fullstendig å gjøre det jeg egentlig ville, fordi jeg ikke har trodd godt nok om meg selv. Det er utfordrende å oppdage i en alder av 47, at skammen har tatt så mye plass at kjærligheten til seg selv tidvis er totalt fraværende. Samtidig er det godt å få hjelp til å anerkjenne seg selv, akseptere at mitt liv er godt nok som det er og erfare at det er mulig å gjøre endringer. Det er ikke jeg som skal skamme meg for den legningen jeg har eller hvordan jeg ønsker å leve livet mitt, men inntil jeg klarer å snu tankene er det jeg som må leve med konsekvensene av den skammen jeg har blitt påført. Så kan man kanskje tenke at det er litt klisjéaktig å nevne Kardemommeloven eller Ellen DeGeneres, som avslutter alle sine show med ordene be kind to one another. Men det er dessverre slik at de ordene vi bruker setter spor i andre mennesker, enten vi vil eller ikke. Så bruk ordene riktig, ikke la egen frykt eller mangel på kunnskap bidra til at andre skammer seg…

Til minne…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Hvordan tar man egentlig farvel med et menneske som har vært en del av ens eget liv så lenge man kan huske og faktisk er en avgjørende del av hvorfor man er til? Det er sikkert mange svar på akkurat det spørsmålet, ettersom vi håndterer ulike ting forskjellig og ikke minst meget individuelt. For min del må nok svaret bli, at å skulle ta farvel er helt umulig. Min far har vært en av de mest sentrale personene i livet mitt og vil fortsette å være en person som setter dype fotavtrykk, selv etter at han har gått bort. Han kjente tidlig på hva det vil si å møte utfordringer, når han som syv år gammel gutt mistet sin far i en arbeidsulykke. Til sammenligning fikk jeg lov til å ha pappa i livet mitt til jeg var 46, men det føles likevel som altfor tidlig å skulle gå våre separate veier…

Jeg var nok ikke den mest sportslig interesserte i min oppvekst, i motsetning til både min far og begge mine eldre brødre. Men det jeg mistet av kontakt gjennom den berømte lærkula, tok jeg så til de grader igjen på andre måter. Jeg og pappa har begge hatt en sterk interesse for kristendom, både gjennom vår personlige tro og i en mer akademisk kontekst. Vi har vært sosiale vesener, med en stor kontaktflate og en naturlig evne til å formidle på ulike måter. Og ikke minst fikk vi i voksen alder en dyp og god relasjon, hvor det var mulig å snakke ut om det meste som rørte seg i et til tider urolig sinn…

Det ville være løgn, dersom jeg sa at det var problemfritt å vokse opp i frikirka på 1980 og 90-tallet… Med en far i eldsterådet og en gjennomgående konservativ tolkning av bibelen som rettesnor for menigheten, så var det tidvis utfordrende å kjenne på annerledeshet i møte med et lite forståelsesfullt heteronormativt kirkesamfunn. Det var i det hele tatt vanskelig å finne meg selv, når jeg var omringet av så tydelige føringer for hvordan et kristent liv skulle leves og med hvem man skulle leve det… Men der det offisielle synet stod i veien for mitt videre engasjement i frikirka, stod min far som en mann som elsket sin sønn og bare ville gjøre det beste han kunne for det kjæreste han hadde. Konsekvensen av å oppdage at den yngste sønnen var homofil, var at han gikk til skriften, og sikkert noen runder med Vår Herre, for så å endre sin tolkning av hvordan bibelen snakker om homofili. Der legning for mange er en utfordring og noe som gjør familiære forhold vanskelig, opplevde jeg at mitt forhold til pappa ble styrket og hans kjærlighet til meg kom enda tydeligere til syne…

Gjennom hele mitt liv, har foreldrene mine vært gode støtter i ulike situasjoner og en trygg havn hvor jeg kan hente hjelp når det trengs. De siste årene var det pappa som trengte den styrken som fins i kjærligheten mellom en far og hans sønn. Han ble kreftsyk og de siste 5 årene skulle bære preg av mange nedturer på grunn av sykdom, men det ble heldigvis også plass til oppturer og fine opplevelser. Han har vært et eksempel for meg når det gjelder menneskets ukrenkelige verdighet, både gjennom det han sa og det han gjorde. Han har lært meg at alle fortjener den samme sjansen, uavhengig av hvem de er og hvor de kommer fra. Jeg er dypt takknemlig for alt jeg fikk lære og oppleve sammen med pappa, det har bidratt til å gjøre meg til en bedre person.

Det vil alltid være noe som mangler nå som han ikke lenger er blant oss her på jorden, men vi forenes i troen på at vi skal møtes igjen et annet sted når den tid kommer…

På gjensyn, pappa!