Noen ganger er det utrolig vanskelig å skrive fornuftig om viktige ting, spesielt der hvor man har et sterkt engasjement og er følelsesmessig involvert… Det føles noen ganger som om bokstavene bare flyter sammen og blir et eneste stort kaos, hvor ingenting gir mening. Tastaturet lyser mot meg med ord som hvorfor, gi blaffen, ingen bryr seg og sånn kunne man fortsatt. Så har man likevel et behov for å si noe om det som rører seg, både inni en selv og ikke minst i samfunnet for øvrig…

Juni er den tiden på året hvor det feires Pride over det meste av verden. Det er en feiring som jeg ikke har hatt et veldig nært forhold til og det er det sikkert flere årsaker til. Bare det å være oppvokst i Kristiansand, som er den ubestridte hovedstaden i bibelbeltet, har selvfølgelig bidratt til sitt… Og når man er hele 26 før man begynner å finne ut av hvordan det ligger an i eget følelsesliv, så har man i tillegg mistet mye av ungdomstiden hvor denslags gjerne utforskes og blir viktig for identiteten. For min del tror jeg mye av min fraværende tilknytning til Pride, skyldes at jeg som homofil hele tiden blir satt i bås og de er det mange av… Hvis man tilhører den gruppen som identifiserer seg som lhbtq, da er man liksom tilbøyelig til å like eller velge å gjøre alt som samfunnet ellers ikke aksepterer. Og som kristen, har det vært spesielt utfordrende å skulle forsvare at man har en legning som de fleste frimenigheter mener er et valg og noe man kan endre gjennom konverteringsterapi.

Nå er det nok! Begeret er så fullt at det kunne fylt et helt hav… Jeg er lei av å bli satt i bås, ene og alene fordi jeg er homofil! Jeg er lei av å bli tatt til inntekt for at den tradisjonelle kjernefamilien blir ødelagt! Jeg blir opprørt av å hele tiden skulle forsvare at jeg tror på Gud og ikke ser konflikten mellom det å være kristen kontra å forelske meg utelukkende i gutter! Jeg blir oppgitt, når man som homofil blir et tilbehør som heterofile jenter syns er kjempestas å ha på armen! Jeg er utrolig lei av å komme ut av det berømte skapet i alle nye sammenhenger og hater at jeg sannsynligvis må gjøre det resten av livet, til forskjell fra alle heterofile som bare er seg selv og krever sin respekt for det. Uten å måtte forholde seg til problemstillingen i det hele tatt!

Så er det kanskje ikke så rart at jeg har et anstrengt forhold til Pride… Det som egentlig er en vakker feiring av det mangfoldet jeg er en del av, og som alle har en del av hvis de vil, blir stadig angrepet. Og det når sitt høylytte klimaks hvert år, når man begynner å nærme seg juni. Det manifesterer seg i utallige bannere om hvordan homolobbyen ødelegger samfunnet, trakassering av likekjønnede par, demonstrasjoner hvor høyreekstremister får marsjere fritt gjennom byen og brenning av regnbueflagg!

Jeg er så ufattelig lei av å forsvare meg selv for å være den jeg er… Nå er det nok!