Nok er nok!

Noen ganger er det utrolig vanskelig å skrive fornuftig om viktige ting, spesielt der hvor man har et sterkt engasjement og er følelsesmessig involvert… Det føles noen ganger som om bokstavene bare flyter sammen og blir et eneste stort kaos, hvor ingenting gir mening. Tastaturet lyser mot meg med ord som hvorfor, gi blaffen, ingen bryr seg og sånn kunne man fortsatt. Så har man likevel et behov for å si noe om det som rører seg, både inni en selv og ikke minst i samfunnet for øvrig…

Juni er den tiden på året hvor det feires Pride over det meste av verden. Det er en feiring som jeg ikke har hatt et veldig nært forhold til og det er det sikkert flere årsaker til. Bare det å være oppvokst i Kristiansand, som er den ubestridte hovedstaden i bibelbeltet, har selvfølgelig bidratt til sitt… Og når man er hele 26 før man begynner å finne ut av hvordan det ligger an i eget følelsesliv, så har man i tillegg mistet mye av ungdomstiden hvor denslags gjerne utforskes og blir viktig for identiteten. For min del tror jeg mye av min fraværende tilknytning til Pride, skyldes at jeg som homofil hele tiden blir satt i bås og de er det mange av… Hvis man tilhører den gruppen som identifiserer seg som lhbtq, da er man liksom tilbøyelig til å like eller velge å gjøre alt som samfunnet ellers ikke aksepterer. Og som kristen, har det vært spesielt utfordrende å skulle forsvare at man har en legning som de fleste frimenigheter mener er et valg og noe man kan endre gjennom konverteringsterapi.

Nå er det nok! Begeret er så fullt at det kunne fylt et helt hav… Jeg er lei av å bli satt i bås, ene og alene fordi jeg er homofil! Jeg er lei av å bli tatt til inntekt for at den tradisjonelle kjernefamilien blir ødelagt! Jeg blir opprørt av å hele tiden skulle forsvare at jeg tror på Gud og ikke ser konflikten mellom det å være kristen kontra å forelske meg utelukkende i gutter! Jeg blir oppgitt, når man som homofil blir et tilbehør som heterofile jenter syns er kjempestas å ha på armen! Jeg er utrolig lei av å komme ut av det berømte skapet i alle nye sammenhenger og hater at jeg sannsynligvis må gjøre det resten av livet, til forskjell fra alle heterofile som bare er seg selv og krever sin respekt for det. Uten å måtte forholde seg til problemstillingen i det hele tatt!

Så er det kanskje ikke så rart at jeg har et anstrengt forhold til Pride… Det som egentlig er en vakker feiring av det mangfoldet jeg er en del av, og som alle har en del av hvis de vil, blir stadig angrepet. Og det når sitt høylytte klimaks hvert år, når man begynner å nærme seg juni. Det manifesterer seg i utallige bannere om hvordan homolobbyen ødelegger samfunnet, trakassering av likekjønnede par, demonstrasjoner hvor høyreekstremister får marsjere fritt gjennom byen og brenning av regnbueflagg!

Jeg er så ufattelig lei av å forsvare meg selv for å være den jeg er… Nå er det nok!

Sammen er vi sterke…

Denne helga er det Skeive Sørlandsdager i Kristiansand og jeg hadde i grunnen ikke tenkt å delta… Jeg definerer meg i aller høyeste grad som en stolt homofil mann og det er absolutt en viktig del av min identitet, men det er heller ikke alt hva jeg er! Jeg er først og fremst et menneske som, på lik linje med alle andre, har oppturer og nedturer i løpet av livet, og som ønsker å skape trygge rammer for meg selv og de som er en del av livet mitt. Min seksuelle identitet er min egen og samfunnet som sådan har ingenting med den å gjøre, til tross for at enkeltpersoner og trossamfunn synes det er riktig og viktig å blande seg! Jeg krever respekt for det helhetlige mennesket jeg er, uten at jeg skal ha noen spesielle rettigheter fordi jeg er homofil. Men jeg skal heller ikke ha færre rettigheter som et resultat av det… 

De siste årene har det til tider vært ganske komplisert å være kristen og homofil, mye på grunn av debatten som har rast innad i kirken og, som en konsekvens av det, i samfunnet forøvrig. Og det er ikke alltid like lett å være kristen når man beveger seg i de homofile miljøene heller. Men jeg har egentlig aldri opplevd det som spesielt vanskelig å være åpen homofil i Kristiansand. Under Kirkemøtet i Trondheim konkluderte man med at Kirken kan leve med to syn og at likekjønnede par på sikt skal kunne gifte seg i kirken. Det går altså fremover i Den Norske Kirke og det er jeg selvfølgelig takknemlig for. Samtidig virker det som om Kristiansand er i ferd med å ta noen skritt tilbake… 

I løpet av fjorårets arrangement ble det fort vist misnøye, ved at noen klippet ned og fjernet alle 8 regnbueflaggene som prydet Lundsbroa. I år skjedde det igjen og viser at det fins individer som åpenbart ikke klarer å glede seg på andres vegne og heller ikke respekterer det menneskelige mangfoldet. Jeg er trygg i meg selv og min identitet som homofil, men det bryr meg likevel ganske mye når jeg opplever at min identitet blir angrepet. Den totale mangelen på respekt for en hel minoritetsgruppe, viser mer enn noengang hvorfor det er viktig å feire mangfoldet gjennom Skeive Sørlandsdager! Jeg hadde et lite håp om at det ikke var like nødvendig å delta i årets Pride, fordi vi som samfunn var kommet lenger, men allerede før festivalen startet ble jeg motbevist. Og selv om jeg ikke har tenkt å delta i alle arrangement i løpet av helga, så skal jeg i hvert fall gå i paraden som den stolte homofile mannen jeg er!

Det viktige mangfoldet!

I dag er det endelig sommer i Kristiansand!! Hele uka har vært fantastisk, hva vær og temperatur angår, og det kan se ut som denne helgen blir den flotteste vi får sommeren 2015…  Yr.no viser 22 grader, blank sol og det som kommer av vindpust er i form av en laber bris! Men for meg vil denne helgen huskes på grunn av helt andre ting…

Denne helgen feirer vi Skeive Sørlandsdager i Kristiansand, som er en sterk påminner om viktigheten av mangfold og åpenhet – ikke bare for de som selv er homofile, lesbiske, bifile eller transpersoner, men også alle pårørende og samfunnet som sådan! Det er ikke mer enn rett over 40 år siden, at det var kriminelt å være homofil i Norge og det finnes fortsatt land i verden hvor personer som er i gruppen lhbt(lesbisk, homofil, bifil, transperson) blir forfulgt, straffet og henrettet. Her i Norge er vi heldigvis kommet så langt at også lhbt gruppen faller inn under juridisk beskyttelse, på lik linje med resten av Norges befolkning. I 2009 kom likekjønnet ekteskapslov og før det hadde Norge, som et av de første land i verden, partnerskapsloven som tok vare på rettighetene til likekjønnede par. Så er det nok mange som lurer på hvorfor det er så viktig å feire Skeive Sørlandsdager… Hva er behovet for å markere seg så veldig eller stå på barrikadene, nå som det juridiske er i orden og man finner lhbt personer i de fleste samfunnslag og stillinger. Er det ikke bare en unnskyldning til fest og fyll?

Selv om det er forbudt å diskriminere på grunn av legning, er det mange som opplever trakassering i det daglige. I lokalavisen ble det nylig rapportert om et lesbisk par som opplevde å bli spyttet på midt i Markensgate i Kristiansand, det har også vært skrevet mange reportasjer i ulike aviser om hatvold mot homofile og dette er fortsatt et stort problem. Det er nok mange som tenker at det ikke angår dem og det kan sikkert stemme… Men så må man huske på at ikke alle som tilhører lhbt gruppen er like synlige og mange har nok, uten å vite det, enten familie, venner eller kolleger som tilhører denne gruppen. Når det gjelder trakassering av ulike årsaker, så er det noe de fleste ikke liker når det angår dem selv eller folk man kjenner. Husk da på at, selv om du ikke kjenner den homofile gutten som er utsatt for hatvold eller det lesbiske paret som blir spyttet på, så er de noens sønn, datter, bror, søster. Åpenhet og aksept for mangfoldet er noe de fleste tar for gitt for seg og sine nærmeste. Hjelp oss å gjøre det gjeldende for alle, uansett legning eller for den saks skyld rase, religion eller andre årsaker til at noen blir oppfattet som annerledes.

Ja, Skeive Sørlandsdager er selvfølgelig fest og feiring, men det er så mye mer… Det er en konstant påminnelse om at de rettighetene som lhbt-mennesker i dag kan ta for gitt, ikke var like selvsagte for 40 år siden. Derfor er det viktig å engasjere seg og kjempe for at de rettighetene forblir noe vi kan ta for gitt, slik at alle er garantert retten til å være seg selv!

Celebrate diversity – Happy Pride!