Den siste tiden har det vært økt fokus på bruken av Facebook, hva slags påvirkning man utsettes for i det daglige og hvordan man lett bruker for mye tid der. Senest for to dager siden, kunne vi lese i aftenposten at Marte Lunde hadde gjort det slutt med Facebook og hun blir sikkert ikke den siste…
I likhet med Marte Lunde, har jeg selv argumentert for at Facebook er en perfekt måte å holde kontakt med folk på. Jeg har jobbet i utlandet og har derfor gode venner som bor spredt over hele verden, noe som gjør at sosiale medier blir den letteste metoden for å holde kontakt. Problemet er jo heller ikke at man har mange venner fra ulike verdensdeler, men at man generelt bruker for mye tid på Facebook som kunne vært disponert annerledes. I mange tilfeller kan vi faktisk snakke om reell avhengighet og dette rammer både gamle og unge…
Det er så lett å gripe tak i iPaden og surfe litt på nettet, mens man også ser på tv eller hører på musikk. Og når man først har begynt å kikke på Facebook, så blir man kanskje dratt inn gjentatte ganger for å se om det er kommet oppdateringer eller om noen har trykket «like» på det som er postet. Veien til Instagram er ikke så lang og der er det jo, om mulig, enda oftere oppdateringer enn på Facebook. Så kommer det med jevne mellomrom et pling, som indikerer at noen har sendt en snap og da har man det gående…
På et eller annet tidspunkt, tror jeg det er viktig å spørre seg selv hva de sosiale mediene bidrar med! Er det bare positive oppdateringer og det at man holder kontakt med venner i utlandet? Eller er de en indikator på det narsissistiske samfunnet vi er i ferd med å bli, når vi i enda større grad er opptatt av antall likes på egne statuser og hvordan vi best mulig kan framstille oss som en fjern slektning av Moder Teresa… Sannheten er at sosiale medier blir en tidstyv som i verste fall fører til økt passivisering og bidrar til at man bryr seg med alt man ikke har noe med og gjør minimalt der man burde!
Ordflom 