Stikkord: Forandring

Kveldstanker…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Noen ganger er det vanskelig å sette ord på det som skjer i hodet og de mange ulike følelsene som bobler under huden som en direkte konsekvens av et bråkete sinn. Det kjennes rart å være i sin beste alder, som jeg har blitt fortalt at man gjerne er nettopp i 40-årene, og samtidig føle seg totalt hjelpeløs hva angår ens eget liv. Man kan skue tilbake til hva man har gjort eller alt man drømte om når man var yngre, men det som faktisk betyr noe er vel hvor man er eller hva man gjør her og nå. Og da er det noen ganger vanskelig å måtte innse at man ikke er der man hadde tenkt. Det er heller ikke så lett å skulle innrømme for seg selv at man kjenner seg mislykket og til tider litt ensom…

De fleste mennesker trenger noen faste holdepunkt i hverdagen, det bidrar til å gjøre livet meningsfylt og et av de holdepunktene er naturlig nok en jobb.

Når man er i en depresjon og jobber med de ulike utfordringene som den medfører, så er det nokså selvsagt at man har det ganske tøft til tider… Etterhvert som man blir frisk og kommer seg tilbake til en mental tilstand som kjennes god, så er det samtidig vanskelig å forholde seg til alt som fortsatt ikke er på plass. De fleste mennesker trenger noen faste holdepunkt i hverdagen, det bidrar til å gjøre livet meningsfylt og et av de holdepunktene er naturlig nok en jobb. Når man har vært borte fra arbeidslivet i lengre tid, kan det ofte kjennes fremmed og kanskje skremmende å skulle ta fatt på nytt. Med bakgrunn i egen erfaring kan jeg skrive under på at frustrasjonen er minst like stor, når situasjonen er den at man vil og man ikke finner jobb.

En av konsekvensene ved å overleve en depresjon, er at man er helt nødt til å gjøre endringer. Det nytter ikke å gå tilbake til de samme sporene man fulgte før, for da har man jo i bunn og grunn ikke lært noe som helst… Det er forfriskende å stake ut ny kurs, og det føles av og til som om verden ligger for ens føtter. Men det er også både skummelt og slitsomt, for det er så mange skjær fra sitt gamle liv man må styre unna. Det ligger endel utfordringer i forhold til ny jobb, ettersom tidligere jobber el yrker ikke nødvendigvis passer med de endringene som må gjøres. I tillegg til å måtte omstille seg, møter man også et tøffere arbeidsmarked med økning i antall godt kvalifiserte søkere til de jobbene som er aktuelle.

«Cogito, ergo sum»  –  René Descartes

Hva som skjer videre vites i skrivende stund ikke… Det kan skje endringer i forhold til jobb i løpet av få dager og det kan være jeg må gå ledig en god stund til før floken løser seg. Der ligger nok også årsaken til at sinnet bråker mer enn det settes pris på og gjør at man ikke funker optimalt hele tiden. Det man derimot i hvert fall ikke trenger å betvile, er at man er til!

Utfordring og endring!

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Jeg var aldri den som trente spesielt mye eller var så veldig engasjert i fysiske aktiviteter som barn/ungdom… Når man vokser opp med et selvbilde som er alt annet enn godt, så er det ikke alltid man har de redskapene som trengs for å gjøre nødvendige endringer. Jeg hadde noen utfordringer på det mentale plan, som fikk konsekvenser for det fysiske. På sett og vis har utfordringene bidratt til at jeg er den jeg er i dag, både på godt og vondt, men mest av alt førte det til at jeg ikke fikk utnyttet mitt fulle potensial når jeg trengte det…

I løpet av de siste 15 årene har jeg gjort mye mer hva trening angår, enn jeg har i mine 43 år til sammen. Trening og fysisk aktivitet er en fantastisk kilde til mentalt overskudd, samtidig som man vedlikeholder kroppen for fremtiden og gir seg selv et bedre utgangspunkt når man blir eldre. Så er det med trening som så mye annet, noen ganger blir det uregelmessig og til tider stopper det helt opp. Det finnes sikkert mange ulike forklaringer på hvorfor man tar pause i treningen, for meg handlet det om psykosomatiske utfordringer. I løpet av en periode på ca 2 år, trente jeg kanskje til sammen 3-4 måneder og ganske sporadisk. I løpet av våren har jeg funnet tilbake til regelmessig trening og opplever at fysisk trening igjen gir det gode mentale overskuddet. Ettersom jeg har litt erfaring med å være fysisk sliten og ikke orke spesielt mye, så har jeg valgt å være bevisst på hvordan jeg trener. Samtidig ønsker jeg å oppnå en fysisk endring i kroppen, i form av litt større muskler og strammere kropp. Derfor har jeg hatt fokus på å trene ulike øvelser og i tillegg bevege meg ut av komfortsonen ved å pushe meg selv på tyngre vekter og antall repetisjoner.

Det er mye som kan sies om trening, som også gjelder for livet generelt… En god treningsøkt handler om å kontinuerlig utfordre seg selv, hvis ikke kan det være vanskelig å oppnå endring og i noen tilfeller føles det som om man stagnerer. Det finnes ulike øvelser man kan benytte for å trene de samme muskelgruppene og variasjon kan være viktig for å holde progresjonen vedlike. Det finnes i tillegg utallige treningsmetoder og teknikker for hvordan man skal oppnå de beste resultatene, som for eksempel crossfit, calisthenics eller god gammeldags «pumpe jern». På samme måte er man helt nødt til å utfordre seg selv, for å oppnå den endringen man ønsker i eget liv. Avhengig av hvilke utfordringer det dreier seg om, så kan det være ulike måter å håndtere det på. Det finnes også profesjonell hjelp å få dersom man har utfordringer som ikke kan løses på egenhånd. Fellesnevneren er at man blir nødt å ta noen konkrete valg og det vil definitivt bli ubehagelig på et eller flere tidspunkt. Så blir kanskje spørsmålet hva man er villig til å ofre, eller hvilke utfordringer man gir seg selv, for å oppnå den endringen man ønsker…

 

Skynde seg langsomt…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Uttrykket skynde seg langsomt har jeg kjent til helt siden jeg var liten, men det har ikke alltid gitt spesielt mye mening. Før jeg hadde forstand til å forstå meningen bak, så tenkte jeg nok at det var ganske rart å skulle skynde seg og samtidig gjøre det langsomt. Det var liksom ingen god logikk i det, sannsynligvis fordi ordene skynde og langsomt står i så sterk kontrast til hverandre. Som barn forstår man ofte ting veldig bokstavelig og det å skynde seg betyr jo at man gjør noe så fort man bare kan. Likeledes er det jo lite ved ordet langsomt som bokstavelig kan forstås som noe i nærheten av å skynde seg…

Som voksen har det samme uttrykket fått en helt annen mening. Etterhvert som jeg har forsert de ulike utfordringene livet har å by på, så har jeg virkelig forstått hva det vil si å skynde seg langsomt! Noen ganger til glede og andre ganger til stor frustrasjon… Det kan være så utrolig verdifullt når man har flotte opplevelser, at man nettopp da skynder seg langsomt og tar vare på alt det fine! De øyeblikkene hvor man klarer å nesten stanse helt opp i all sin hast og glede seg over de minste små ting som gjør at dagen blir akkurat det lille bedre. Eller når man kjenner frustrasjonen vokser i takt med at hode og kropp ikke går helt hånd i hånd, fordi man vil så mye mer enn hva man har kapasitet til…

Noen ganger koster det mye å skulle skynde seg langsomt! Det får konsekvenser for ting man har lyst til, men som man vet blir vanskelig å gjennomføre… Etterhvert blir man flinkere til å vurdere sin egen styrke og mengden energi man må el kan bruke i en gitt sammenheng. Skynde seg langsomt betyr for meg at jeg blir nødt å vurdere de begrensningene jeg har eller opplever i det daglige. Jeg har, som alle andre, et ønske om at alt skal gå på skinner til enhver tid, og at livet smiler mot meg som en stor og varm sol… Men jeg vet at det ikke alltid er tilfellet for meg. Jeg har et levd liv bak fasaden og ting jeg sliter med i større eller mindre grad. Derfor skynder jeg meg langsomt, slik at hele meg blir med i prosessen og sørger for at hvert skritt i riktig retning ikke kan reverseres.

De tre t’er… (ting tar tid)

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

De fleste som opplever en eller annen form for depresjon, vil sikkert være enig i at den ikke bare oppstår over natten. Det kan fort oppleves slik den dagen man når brytningspunktet, men ved nærmere ettertanke ser man at det har det sneket seg innpå over lengre tid. Små ting som gjør at man stadig fungerer litt dårligere og har kortere lunte enn hva som er vanlig. Den påvirker søvn, forholdet til andre mennesker, sosiale egenskaper og kan være sterkt ødeleggende i jobbsammenheng. Når man kommer til det punktet hvor man bryter sammen og får en diagnose, så tenker man at nå er bunnen nådd og heretter blir det bedre…

Veien ut av en depresjon kan ofte være like kronglete og innviklet som veien inn…

Det er en sannhet med modifikasjoner… Selvfølgelig blir det bedre når man vet hvorfor kropp og sinn ikke fungerer som vanlig, men det er også nå den store jobben begynner! Når man har kommet så langt ned som man trodde mulig, så skal man enda lenger ned før det går oppover. For å bli kvitt en depresjon må man, som i alle andre sykdomstilfeller, finne årsaken til hvorfor man ble syk. Når man brekker en arm, kan man lett fikse den ved å ha armen i gips en gitt periode. Når man er deprimert, må man gjøre dypdykk ned i en fortrengt materie av traumer og vonde opplevelser, i vissheten om at det ikke holder å gjøre det kun én gang…

Veien ut av en depresjon kan ofte være like kronglete og innviklet som veien inn… Det er ikke så uvanlig å kjenne på ulike fysiske problemstillinger når man er på vei inn i en depresjon, og det skyldes sannsynligvis at kroppen prøver å fortelle deg at noe er galt. Kroppen er en fantastisk maskin, som hele tiden prøver å justere seg selv. På samme måte trenger kroppen tid til å justere seg på vei ut av en depresjon. Når man har gjennomgått behandling for de traumene som ligger til grunn for depresjonen, så ville det være rart om man gikk fra dårlig til velfungerende fra den ene dagen til den andre. Hvis man ønsker å forbli mentalt frisk, eller forhindre at man faller like langt ned neste gang, så er man avhengig av å gjøre endringer. Man må huske på å ta hensyn til seg selv og egen kapasitet, og det kan være vanskelige justeringer å ta innover seg til tider. Kroppen gjør det den får beskjed om, mens hodet er prisgitt de impulsene man gir spillerom. En av årsakene til at man blir deprimert, er kanskje at man ikke klarer å filtrere tankene så godt og heller ikke ser de faresignalene som kroppen gir.

Når man kommer ut på den andre siden av en depresjon, så har man også vært gjennom den tøffeste kampen man kan kjempe som menneske. Det handler om å overleve og, til syvende og sist, gjøre sitt ytterste for at hverdagen blir et bedre sted å være. Noen ganger er det en kamp som tar lang tid, men de beste endringene tar tid og varer desto lenger!