Stikkord: Forandring

Ingen vei tilbake…(og godt er det!)

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Hvis du var innom Facebook-profilen min tidligere i dag, så leste du sannsynligvis også det som ble mitt siste innlegg på Facebook noensinne. For nå er profilen helt slettet og det er ingen vei tilbake, men det lever jeg veldig godt med. Det kjennes faktisk som om en bør har blitt fjernet og jeg kan puste enda litt lettere…

Allerede for 10 år siden, mens jeg studerte kommunikasjon på UiA, skrev jeg et blogginnlegg om Facebook og sosiale medier generelt. Jeg var blitt utfordret av en kamerat til å holde meg borte fra Facebook i 48 timer og deretter skrive om hvordan det gikk. Han trodde neppe jeg kom til å klare det og hvordan det endte, kan du lese om her. Men i og med at jeg nå annonserer sletting av Facebook, så skjønner nok de fleste at jeg uansett gjenopptok et liv med sosiale medier til en viss grad…

Det som startet med å være en måte å ha kontakt med venner på og i tillegg holde seg informert om gøye arrangement, har etter hvert blitt en plass for falske nyheter, hatytringer og unødvendig reklame. Facebook styres med aggressive algoritmer og bidrar strengt tatt ikke med så mye positivt lenger… Sosiale medier generelt skaper en avhengighet, ved at man stadig sjekker egne innlegg for å se antall likes og blir fort noe som også skaper mer ensomhet og utenforskap, siden man ser i sanntid det man ikke er en del av. Senest i går ble jeg fortalt om en undersøkelse blant unge, hvor de i stor grad ikke ville la seg betale for å forlate sosiale medier i ren frykt for å gå glipp av noe. Men hvis alle forlot sosiale medier samtidig, så var det noe de gjerne hadde betalt for å gjøre…

Så er det selvfølgelig opp til hver enkelt å vurdere hva som passer i eget liv til enhver tid og de erfaringene vi har, bidrar også til at vi konkluderer forskjellig på mangt og meget, inklusive sosiale medier. Jeg tror det kommer en tid hvor sosiale medier blir regulert i mye større grad enn i dag og hvor det også blir in å ikke være så tilgjengelig i alle kanaler hele tiden. For meg var tiden inne for å gi slipp på Facebook og det kjennes allerede som en av de bedre avgjørelser jeg har tatt for meg selv.

Tør du å tenke den samme tanken eller er du redd for hva du kanskje går glipp av?

Den usynlige smerten…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...1 kommentar

Et brukket ben hadde vært så mye enklere å forholde seg til. Hvorfor det, spør kanskje du… Fordi det er så veldig synlig og selvforklarende. Man trenger ikke gjøre stort mer enn å vise benet i gips og vips, så har man forklart hvorfor man er sykemeldt. Så tror jeg det er tungvint nok å forholde seg til et brukket ben, det er komplisert når man skal bevege seg og i det hele tatt så må man ta forhåndsregler stort sett over alt. Og hvis bruddet er komplisert, kanskje med knuste kroppsdeler, så kan det helt sikkert også være en del smerte involvert. Jeg vet ikke, for jeg har aldri brukket benet eller andre kroppsdeler for den saks skyld. Men jeg vet så altfor godt hvordan det er å ha en knust sjel og jeg hadde nok foretrukket å gå med brukket ben i 10 av 10 tilfeller…

I år er det ti år siden jeg møtte den berømte veggen og livet etterpå har aldri vært det samme. Det har vært en lang ferd med selvransakelse, nye oppdagelser, prøving og feiling. Det har heldigvis også vært mange fine øyeblikk, som en konsekvens av at jeg har måttet lære på nytt og våge å gå andre veier. Når jeg ser i retrospekt, har jeg vært gjennom en overveldende utvikling på disse ti årene, og samtidig føles det noen ganger som jeg står på stedet hvil. Det er litt som å åpne Pandoras eske, for det er alltid mer å ta av og det er vanskelig å putte ting tilbake i den lille esken det kom ut av. Etter hvert har jeg lært å sette pris på at det er vanskelig å putte traumer og vanskelige opplevelser tilbake i den lille esken, for da må jeg forholde meg til det. Men det betyr også at livet til tider er vanskeligere å leve og byr på noen tøffe utfordringer i det daglige. I slike tilfeller skulle jeg gjerne vist til somatisk sykdom, for det er så håndterlig og veldig synlig. Når man har gått i tusen knas på innsiden, så er det ingen som ser det og kanskje ikke mange nok som forstår hva det innebærer…

«20 til 30 prosent av oss vil en eller flere ganger i livet oppleve en depresjon. Depresjon er med andre ord en vanlig psykisk helseplage. Å være deprimert kan føles vondt, tungt og ødelegge livsgnisten. Men det går an å komme ut av en depresjon, og du kan også lære deg å forebygge.» Rådet for psykisk helse.

Det er viktig å snakke om depresjon og hva det innebærer å være i en depresjon. Den kan være trigget av enkeltepisoder og dermed forbigående, eller noe som blir med i større deler av livet. Men det går an å leve et godt liv, uavhengig av hvor lenge man forholder seg til den. Livet har noe å by på for enhver og depresjon burde ikke være synonymt med skam , selv om det nok fortsatt er tilfellet for mange.

Ingen er bare det du ser – seks ord som sier lite hver for seg, men som sammen sier alt. Uavhengig av utfordringer vi måtte møte, alle mennesker kjenner på de mindre gode sidene av livet fra tid til annen. Hvis vi returnerer til gresk mytologi, så var det ikke bare ulykker og sorg som steg opp fra Pandoras eske. Håpet ble værende, for det rakk ikke å unnslippe før Pandora igjen fikk satt lokket på.

Mister man håpet, så mister man alt…

Ferie med noe attåt…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Noen ganger må man bare stoppe opp og la livet hente seg inn igjen, finne rytmen og få tilbake pusten. Det er ikke uten risiko siden det som leker «catch-up», og til slutt er på plass med sin påtrengende tilstedeværelse, ikke nødvendigvis er udelt positivt. Selv når man er på ferie for å nyte sol og varme, er man ikke garantert at alt er fryd og gammen hele tiden.

Det er noe veldig befriende, og samtidig skummelt, å være på ferie alene. Man har ingen å ta hensyn til, foruten det man selv ønsker å gjøre. Legge seg og stå opp når man har lyst, helt fri for avtaler og det man skal rekke i løpet av en arbeidsdag. Måltider spises når man er sulten og det er ingen som legger ned veto på hvilke aktiviteter man skal prioritere. Tur i byen eller på stranda, stoppe der man ønsker, innta de ekstra kaloriene man aldri trenger og som derfor smaker ekstra godt. Og verdens beste tid til å kjenne på alle tanker som kommer, også de som er negative og trigger vanskelige følelser. Når man er alene på ferie, har man altfor god tid til å kjenne på savn og mangel på det nærværet man aller helst ønsker å ha i livet.

De fleste, meg selv inkludert, skulle sikkert vært foruten vanskelige eller negative følelser hvis vi kunne velge. Vi ønsker å ha det bra og alt rundt oss legger hele tiden opp til at vi skal være lykkelige 24/7. Men samtidig er det en del av det å være menneske, at man kjenner hele følelsesregisteret og helst når det er minst mulig beleilig. Noen ganger må det kanskje være kjipt, for at man skal finne hvilken vei som er riktig å gå videre. Det at man kjenner på uro er ikke bare negativt, foruten at det kan være 150% ubehagelig, for det sier mye om at det trengs endring. Hvilken endring det dreier seg om, og ikke minst hvilke løsninger det fordrer, er ikke nødvendigvis det man ser med en gang. Men når man først anerkjenner problemstillingen, er det mye enklere å finne gode løsninger…

Så er ikke mitt råd at man nødvendigvis skal dra på ferie hver gang man kjenner på uro eller har det emosjonelt vanskelig. Vi må alle benytte de løsningene som fungerer for egen situasjon og de kan være så mange. Jeg har heldigvis de redskapene jeg trenger for å håndtere den indre uroen som oppstår fra tid til annen, samtidig som det er viktig å være et annet sted og dermed fjerne seg fra ekstern uro. Sånn sett kan man si at denne ferien var planlagt, vel vitende om visse utfordringer, og en del av det å ta seg selv på alvor og jobbe med gode løsninger. Og hvis været står meg bi, får jeg forhåpentligvis litt brunfarge på kjøpet…

Nytt år, nye tanker…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Nytt år. Nye muligheter. Blanke ark. Alt vi har drømt om og planlagt, som forhåpentligvis skal gjennomføres. Steder som skal besøkes, vekt som skal mistes og muskler som skal finnes. Alder som pyntes på, glansbilder som opprettholdes, lykke som består ved hjelp av kjemiske prosesser. Dette er kanskje noe av det vi utsetter oss for hvert år når vi kommer i slutten av desember, på forskjellige vis og i ulik grad. Jeg har, som mange andre, vært opptatt av nyttårsforsettene og alt jeg kan, skal eller bør gjøre for å ha et så godt liv som mulig i det nye året. Og det er det ingenting galt med, men i år har jeg andre tanker i hodet mitt i det vi har startet på et nytt år…

Hva er egentlig et godt liv og hvem skal definere det? Et godt liv, eller lykke, er kanskje tradisjonelt blitt oppfattet som å ha en kjæreste, være godt gift med 2 – 3 barn og eie sitt eget hus eller ha en økonomi som tilsier at man drar på deilige ferier flere ganger i året. Jeg er fortsatt singel, har ikke barn og drar heller ikke på så mange deilige ferier for tiden. I fjor var jeg i regelmessig terapi det meste av året og hadde også et kort dypdykk i en depresjon. Likevel har jeg en opplevelse av å ha et godt liv og vendepunktet kom sannsynligvis når jeg, til tross for nedstemthet, klarte å sette meg selv først. Bevisstgjøring og anerkjennelse har vært gode redskap det siste året, og har utgjort en viktig del av prosessen. Så er det sikkert mange ting som alltid vil være en del av meg, men når man klarer å tenke annerledes mister det kraften og tar mindre plass. Og ikke minst er det viktig for livet framover at man klarer å omprogrammere eller håndtere vanskelige ting, ellers har man skaffet seg en følgesvenn som vil fortsette å ta for mye plass.

På sett og vis er det befriende å kunne skrive ned litt av det som har vandret rundt i hodet mitt i løpet av det siste året. Jeg har alltid sett på meg selv som en evig optimist og har som regel tenkt at dette går bra, selv når jeg ikke har vært i nærheten av å ha det godt inni meg. Så har jeg nylig fylt 48 år og selv om jeg fremdeles gjerne skulle vært i 20-årene, så er det en fin ting å ha litt alder og et dypere perspektiv med seg i ryggsekken. Kanskje er det slik at visdommen kommer proporsjonalt med alderen… For meg har det i alle fall vært et år med refleksjon over store ting, tidvis vanskelige kamper og heldigvis en større kjærlighet fra meg selv til meg selv. Kanskje har jeg også gitt meg selv muligheten for å kunne gå inn i ett nytt år på en bedre, og ikke minst sunnere, måte dette året enn mange av de foregående. For hvem er det egentlig som skal definere hva et godt liv eller lykke er? Det er selvfølgelig den som lever livet, ikke de som står på sidelinjen og følger med. Vi er alle eiere av våre egne, til tider ganske kompliserte, liv og vi er alle så mye mer enn hva som er synlig på utsiden. Men når vi klarer å håndtere det som er vanskelig, traumene som fester seg i kroppen og de vonde tankene som kjører kontinuerlig, blir det også enklere å være autentiske utad. Når man har det bra med og i seg selv, så har man kanskje kommet et lite stykke nærmere hva det vil si å være lykkelig…