Til minne…

Hvordan tar man egentlig farvel med et menneske som har vært en del av ens eget liv så lenge man kan huske og faktisk er en avgjørende del av hvorfor man er til? Det er sikkert mange svar på akkurat det spørsmålet, ettersom vi håndterer ulike ting forskjellig og ikke minst meget individuelt. For min del må nok svaret bli, at å skulle ta farvel er helt umulig. Min far har vært en av de mest sentrale personene i livet mitt og vil fortsette å være en person som setter dype fotavtrykk, selv etter at han har gått bort. Han kjente tidlig på hva det vil si å møte utfordringer, når han som syv år gammel gutt mistet sin far i en arbeidsulykke. Til sammenligning fikk jeg lov til å ha pappa i livet mitt til jeg var 46, men det føles likevel som altfor tidlig å skulle gå våre separate veier…

Jeg var nok ikke den mest sportslig interesserte i min oppvekst, i motsetning til både min far og begge mine eldre brødre. Men det jeg mistet av kontakt gjennom den berømte lærkula, tok jeg så til de grader igjen på andre måter. Jeg og pappa har begge hatt en sterk interesse for kristendom, både gjennom vår personlige tro og i en mer akademisk kontekst. Vi har vært sosiale vesener, med en stor kontaktflate og en naturlig evne til å formidle på ulike måter. Og ikke minst fikk vi i voksen alder en dyp og god relasjon, hvor det var mulig å snakke ut om det meste som rørte seg i et til tider urolig sinn…

Det ville være løgn, dersom jeg sa at det var problemfritt å vokse opp i frikirka på 1980 og 90-tallet… Med en far i eldsterådet og en gjennomgående konservativ tolkning av bibelen som rettesnor for menigheten, så var det tidvis utfordrende å kjenne på annerledeshet i møte med et lite forståelsesfullt heteronormativt kirkesamfunn. Det var i det hele tatt vanskelig å finne meg selv, når jeg var omringet av så tydelige føringer for hvordan et kristent liv skulle leves og med hvem man skulle leve det… Men der det offisielle synet stod i veien for mitt videre engasjement i frikirka, stod min far som en mann som elsket sin sønn og bare ville gjøre det beste han kunne for det kjæreste han hadde. Konsekvensen av å oppdage at den yngste sønnen var homofil, var at han gikk til skriften, og sikkert noen runder med Vår Herre, for så å endre sin tolkning av hvordan bibelen snakker om homofili. Der legning for mange er en utfordring og noe som gjør familiære forhold vanskelig, opplevde jeg at mitt forhold til pappa ble styrket og hans kjærlighet til meg kom enda tydeligere til syne…

Gjennom hele mitt liv, har foreldrene mine vært gode støtter i ulike situasjoner og en trygg havn hvor jeg kan hente hjelp når det trengs. De siste årene var det pappa som trengte den styrken som fins i kjærligheten mellom en far og hans sønn. Han ble kreftsyk og de siste 5 årene skulle bære preg av mange nedturer på grunn av sykdom, men det ble heldigvis også plass til oppturer og fine opplevelser. Han har vært et eksempel for meg når det gjelder menneskets ukrenkelige verdighet, både gjennom det han sa og det han gjorde. Han har lært meg at alle fortjener den samme sjansen, uavhengig av hvem de er og hvor de kommer fra. Jeg er dypt takknemlig for alt jeg fikk lære og oppleve sammen med pappa, det har bidratt til å gjøre meg til en bedre person.

Det vil alltid være noe som mangler nå som han ikke lenger er blant oss her på jorden, men vi forenes i troen på at vi skal møtes igjen et annet sted når den tid kommer…

På gjensyn, pappa!

Håpet…

Han ønsket bare å leve et godt liv. Nøyaktig hva det gode livet var, det visste han ikke lenger. Det ble stadig vanskeligere å sette fingeren på hva som skulle til, for at han kunne si han levde et godt liv. Han visste bare at det livet han levde nå, ikke var så godt…

Fortiden svevde forbi det indre øyet hans og han søkte å finne tilbake til drømmene sine, de han hadde med seg i oppveksten. De som alltid var så sterke og fulle av lys, som fylte ham med håp og en optimisme som manglet sidestykke. Han pleide å kalle seg evig optimist, men nå klarte han ikke lenger å sette bokstavene i akkurat den rekkefølgen. Ordet var forsvunnet ut av bevisstheten hans…

Timer, dager og uker kom og gikk, mens han sakte mistet alle ord som uttrykte gode ting. Snart var det bare et tomt skall igjen og han hørte en fjern røst som sang en stille klagesang om alt som ikke lenger var. Han klamret seg til de små fragmentene av knapt gjenkjennelige ord. Han var i ferd med å opphøre.

Dersom han mistet håpet, ville han miste alt…

The Power of the Dream…

The year 2020 will be remembered as the year when everything changed. Seemingly out of the blue, the world as we know it became a place of fear and global lockdown due to covid19. The current number of infected people worldwide has come to 3 455 888, with 245 373 lives lost. The impact on society has been massive and left thousands of people unemployed. Those still employed, have been stuck with home office instead of flying off to meetings across the country or around the world. Covid19 has certainly made the world smaller by way of zoom, teams and other digital platforms, and by doing so giving people the chance to connect for meetings from their own living room. As society slows down due to restrictions, our personal time increases even if we have to endure social distancing and quarantine. For me, this means that I’ve had the opportunity to reconnect with family and friends across the globe…

It is the power of the dream that brings us here…

I have other reasons to keep 2020 fresh in my memory, as it marks the 25th anniversary of my arrival at Walt Disney World. I became a Fellowship Ambassador alongside wonderful people from all over the world and made lifelong friends. The year I spent in Florida became important for me in so many ways. The freedom of being away from expectations and prejudice at home, gave me the opportunity to explore and learn more about myself. But more importantly, it taught me the meaning of family. As a gay man, I might not experience what is considered the traditional family for most people. Obviously, I come from somewhere and have both parents and siblings. But when or if I will experience being a parent myself, is something I know nothing about. Not for lack of wanting, more so because I haven’t been given the opportunity… But then again, what is family really? For me, family is about those people in my life that I choose to be my family. The friends that I have extraordinary experiences with, that I can confide in or that will always be there for me when needed. You don’t have to be blood related, to be considered someones family and you don’t have to live in the same household…

I’m supposed to meet my chosen family for a 25th reunion in London this summer, but who knows what the weeks ahead will bring. Still hoping there will be an opening, I have my reservations intact for as long as it seems a possibility. But whatever happens or however long it takes, I know my family will be there – we will continue to meet on zoom, be part of each others lives and give or get the support needed in the ups and downs of life.

Be true to your dream – you might find your family!

Sorg…

Noen ganger tar ordene slutt.

Vi lever i en spesiell tid, hvor landet vårt er utsatt for de mest ekstreme tiltak vi har opplevd i fredstid. Konsekvensen av coronaviruset er fortsatt ikke helt kjent, men det har fått uante konsekvenser for de fleste. Dersom man har vært i utlandet de siste to ukene, er det automatisk karantene. Har man vært i kontakt med noen som er smittet, må man også forholde seg til en ensom tilværelse de neste ukene. Og nå som landet er stengt og nasjonale myndigheter har satt inn ekstreme virkemidler, så er det viktig at flest mulig holder seg hjemme i solidaritet med prosessen for å hindre for mye smitte på en gang…

Så er det mange mennesker over det ganske land som allerede er pårørende… Ikke nødvendigvis på grunn av corona, men fordi noen man er glad i allerede lider under eksisterende sykdom og dermed automatisk tilhører en utsatt risikogruppe. Sånn sett er det bra med alle de gode rådene om håndhygiene og andre virkemidler som kan hindre spredning av smitte. Men corona bidrar også til at man må holde avstand, kanskje til og med holde seg helt borte…

Når livet ebber ut er det aldri enkelt å være til stede, for man vil så gjerne endre det som er vondt og vet at det er umulig. Men når man ikke kan være til stede slik man ønsker, så er det bare vondt. Den tiden man kunne vært sammen, blir i stedet brukt hver for seg for å hindre unødvendig smitte og man går glipp av de små øyeblikkene som kunne bidratt på en god måte midt i en vanskelig prosess…

Til slutt mister man ordene, for det er ikke noe mer å si… Men sorgen trenger ingen ord, den bare er der!