Tidligere i vinter ble jeg spurt om å delta på et kveldsarrangement på Hamresanden, i regi av Tveit menighet og i forbindelse med årets menighetsuke. Han som spurte er en jeg kjenner og som jeg vet vil meg vel, så derfor var det nokså lettvint å svare ja. Ett par uker etter at jeg hadde svart ja, møttes vi til en kaffe og pratet litt om hva som skulle skje i løpet av kvelden omkring temaet når livet møter det som er annerledes.
Jeg visste på forhånd at mitt bidrag var å fortelle litt om hvordan mitt liv som homofil har vært, spesielt med tanke på en kristen oppvekst og en aktiv gudstro den dag i dag. Det er ingen hemmelighet at jeg er homofil, men det er likevel ikke noe jeg roper fra barrikadene og etter hvert som denne kvelden nærmet seg, kjente jeg nok litt ekstra på det – hvem kommer til å sitte i publikum, hvordan vil de reagere på det jeg forteller, osv. Kvelden var i går og det som følger under er manuskriptet jeg hadde med som en slags livbøye, for å ikke synke helt til bunns i noe som er tøft å dele med vilt fremmede.
Jeg har kjent på en annerledeshet helt fra jeg var veldig liten, men det tok mange år før jeg klarte å identifisere hva det handlet om – faktisk måtte jeg bli over 20 før jeg skjønte og klarte å ta innover meg at jeg var homofil. Når jeg kikker i retrospekt, burde jeg egentlig skjønt det innen jeg ble 10.
Min oppvekst var på mange måter veldig god, men samtidig også preget av usikkerhet og til dels frykt for en del ting – udefinerbare ting som sådan. Jeg vokste opp som yngste gutt av 3, i en familie som hadde tilhørighet i frikirka og var over gjennomsnittet engasjert. I ungdomstida begynte jeg i juniorkoret og hadde stor glede av det, samtidig som jeg ikke fant meg til rette i ungdomsmiljøet i Krsand Frikirke – jeg hadde noen utfordringer på det som gjaldt ulike koder og hadde alltid hatt mye lettere for å bli kjent med jenter. Som barn var det like naturlig for meg å leke med dukker som med biler, eller kanskje jeg egentlig ikke lekte så mye med biler. Tenårene mine brukte jeg i Vågsbygd Frikirke, hvor jeg fant tilhørighet i en fin ungdomsgjeng tilknyttet juniorgruppen.
I oppveksten var det aldri snakk om homofili, verken hjemme eller ute, og det var sannsynligvis ikke med overlegg på noen som helst måte – det bare var ikke et tema på 70/80-tallet i spesielt stor grad. Det var med andre ord ikke så veldig godt tilrettelagt i det hele tatt, når det gjaldt å finne ut av seg selv i det som gikk på andre legninger enn hetero. Som oppvokst i kirka, var det også tydelig forkynt eller snakket om, alt det som var synd. Når jeg i ungdomsskole- og gymnasalder fikk en nysgjerrighet eller interesse for gutter som ikke akkurat var platonsk, var det vanskelig å skulle forholde seg til dette – gitt alt det man var fortalt og opplært til. Det ble både utført syndige handlinger og bedt om tilgivelse i løpet av 10 min, og ikke minst bedt om at man kunne våkne neste dag og være normal. Denne annerledesheten har hele oppveksten også bidratt til at jeg hadde store utfordringer med egen kropp, noe som resulterte i at jeg var fritatt gym gjennom hele ungdomskolen og videregående.
I begynnelsen av 20-årene var jeg først et år i Walt Disney World, som nordmann i den norske paviljongen -som var et friår og det beste jeg noen gang har hatt helt isolert sett – og deretter hadde jeg 3 kontrakter for Disney Cruise Line i tidsrommet 1998-2000. Mens jeg jobbet om bord, fikk jeg en dag et spørsmål fra en kamerat som jobbet i Entertainment og det var ca som følgende… «Noen av de andre guttene som jobber i Entertainment, ser at vi går sammen og lurer på om du er homo eller hetero? Javel, hva svarte du til det? Da sa jeg at de må spørre deg selv, men når vi først snakker om det – liker du gutter eller jenter?» Jeg var 24, hadde hatt noen få erfaringer ett par år tidligere, både med jenter og gutter, og endelig kunne jeg si at jeg nok likte gutter bedre enn jenter. «Bjørnar, da er du nok homo» var hans respons. Det var både en lettelse og samtidig en forbannelse, for det gav meg en ny frihet som menneske og la en bør på skuldrene mine i forhold til Gud og tro. Jeg hadde nesten et år hvor jeg var sinna på Gud! Hvorfor ble jeg skapt som homofil, hvis det var så veldig synd. Hva var den greia med kjærlighetens høysang og størst av alt er kjærligheten? Det gav ingen mening og alle drømmer om å skulle stifte familie var plutselig nulla helt ut.
Etter hvert som jeg kom hjem, så skulle jeg fortelle andre at jeg var homofil. Ikke fordi det var et krav, men noe jeg hadde behov for – det var viktig for meg å leve et så ærlig liv som mulig. Det var fint å begynne med mennesker som var mer perifere og deretter nærme seg de man kjente bedre – med en fallhøyde som økte proporsjonalt med hvor mye jeg brydde meg om den enkelte, eller hva det ville bety hvis de ikke lenger ville ha noe med meg å gjøre. Den siste personen jeg fortalte, var min mor – en helg hun var i Oslo sammen med min far, som var på et synodestyremøte – og det var vanskelig, men jeg ble møtt på en utrolig fin måte. Mamma sa: det er jo ikke det at jeg har tenkt på dette hele livet ditt, men når du sier det så blir jeg ikke så overrasket. Dette går helt fint, Bjørnar! Som ung, lettere nervøs og passe fortvila over en del følelser jeg ikke hadde kontroll på eller visste hvordan skulle gå, så var det den beste måten å bli møtt på. Ubetinget kjærlighet!
Nå er jeg noen måneder inn i livet som 50-åring og jeg syns fortsatt det kan være utfordrende av og til. Jeg har ingen problemer med å være ærlig om hvem jeg er og hva det betyr på alle måter, men det er noen ganger veldig krevende å hele tiden måtte komme ut av skapet. I alle nye sammenhenger blir det spørsmål om kjæreste, barn osv og da må jeg på et eller annet tidspunkt svare at jeg er homofil – vel vitende om at jeg ikke vet hva som tenkes om det, av de som mottar informasjonen. Den usikkerheten tror jeg nok heterofile slipper i veldig stor grad, for de passer inn i den normen samfunnet har satt og er tilsynelatende ikke annerledes på noen som helst måte.
Så sa jeg mer enn det som står i selve manuset du nettopp leste og kanskje på litt andre måter, men hovedpoengene er de samme og bunnlinja er denne:
Ingen er bare det du ser, og man vet ikke hvilken historie de man møter bærer på. Derfor er min oppfordring at vi møter hverandre med respekt – som betyr å se om igjen – og når du treffer mennesker som lever et annet liv enn deg selv, så er det ikke nødvendig å alltid ytre sine meninger. Det er ikke slik at den som kan mest om noe, alltid har rett og når det gjelder andres liv er det faktisk de som lever det som er ekspertene.
Jeg ble født i 1973, året etter at homofili ble avkriminalisert. I 1982, når jeg var 9 år, ble homofili fjernet som psykisk diagnose. Vi har kommet langt, men det gjenstår fremdeles endel før vi slutter å beskrive mennesker som annerledes når det ikke er grunnlag for det.
Ordflom 