Hva gjør man når man bare ikke vet?
Noen ganger skulle jeg ønske at man kunne stikke innom butikken på hjørnet og kjøpe et lodd som fortalte hva man skulle gjøre… Det kan man jo dessverre ikke, men forventningene fra både seg selv og andre instanser opphører ikke å eksistere av den grunn. Og når presset er konstant fra flere kanter og man fortsatt ikke vet hvordan man skal komme seg videre, så har man jo valget… Enten fortsette rett fram til man detter over kanten og får bekreftet det frie fallet det føles som om man er i, eller stake ut en helt annen kurs!
Det fine med å ha litt tid til overs, er at man har anledning til å følge med på diverse program og serier. Jeg har alltid hatt en lidenskap for mat og derfor har jeg stor glede av å se Masterchef Australia. Det er spennende å følge den individuelle utviklingen fra begynnelse til slutt og jeg blir utrolig imponert over, og ikke minst inspirert av, all den fantastiske maten som blir skapt i løpet av konkurransen. Jeg har for lengst akseptert at jeg har god kontakt med følelsene mine og er ikke spesielt flau for å grine når jeg ser noe som griper meg på en eller annen måte. Men jeg må innrømme at jeg blir litt overrasket over å oppleve gjentatte ganger, at Masterchef Australia bidrar så sterkt til dogg på brillene…
Det gjør noe med meg når jeg ser på disse håpefulle deltakerene, som er fulle av lidenskap for det de gjør og har en konkret tanke om hva de vil oppnå med livet. Jeg har ingen drømmer om å jobbe med mat nødvendigvis, men jeg har en drøm om å gjøre noe som fyres av den samme typen lidenskap og som gir livet mitt mening på en måte jeg enda ikke har opplevd. Noen ganger kan nok tårene komme fordi jeg er lei meg for drømmer som brast og ting som ikke ble helt som forventet. Men mest av alt er det tårer som hjelper meg å se at jeg fortsatt har mye igjen av livet og at det enda ikke er for sent å stake ut ny kurs…
Jeg vil, jeg vil, og jeg SKAL få det til!
Ordflom 