Kategori: Litt av hvert…

Sorg…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...4 kommentarer

Noen ganger tar ordene slutt.

Vi lever i en spesiell tid, hvor landet vårt er utsatt for de mest ekstreme tiltak vi har opplevd i fredstid. Konsekvensen av coronaviruset er fortsatt ikke helt kjent, men det har fått uante konsekvenser for de fleste. Dersom man har vært i utlandet de siste to ukene, er det automatisk karantene. Har man vært i kontakt med noen som er smittet, må man også forholde seg til en ensom tilværelse de neste ukene. Og nå som landet er stengt og nasjonale myndigheter har satt inn ekstreme virkemidler, så er det viktig at flest mulig holder seg hjemme i solidaritet med prosessen for å hindre for mye smitte på en gang…

Så er det mange mennesker over det ganske land som allerede er pårørende… Ikke nødvendigvis på grunn av corona, men fordi noen man er glad i allerede lider under eksisterende sykdom og dermed automatisk tilhører en utsatt risikogruppe. Sånn sett er det bra med alle de gode rådene om håndhygiene og andre virkemidler som kan hindre spredning av smitte. Men corona bidrar også til at man må holde avstand, kanskje til og med holde seg helt borte…

Når livet ebber ut er det aldri enkelt å være til stede, for man vil så gjerne endre det som er vondt og vet at det er umulig. Men når man ikke kan være til stede slik man ønsker, så er det bare vondt. Den tiden man kunne vært sammen, blir i stedet brukt hver for seg for å hindre unødvendig smitte og man går glipp av de små øyeblikkene som kunne bidratt på en god måte midt i en vanskelig prosess…

Til slutt mister man ordene, for det er ikke noe mer å si… Men sorgen trenger ingen ord, den bare er der!

Hvorfor skal man bry seg…?

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...1 kommentar

Det enkleste er helt klart å ikke bry seg…. Uansett hva det gjelder, så blir man som regel satt i en oppmerket bås, hvis man har mot nok til å uttale seg om noe. I 2010 tok kronprinsen et oppgjør med baksnakking og framsnakket sin søster, som opplevde mye motbør i mediene på grunn av evner hun sa hun hadde. Det gjorde at man skiftet fokus i det offentlige ordskiftet, i alle fall en liten stund…

I det vi er i ferd med å avslutte 2019, har vi gått mange skritt bakover i det offentlige ordskiftet og framsnakk er igjen blitt et fremmedord vi ikke kjenner meningen av. Lokalvalget i Kristiansand høsten 2019 dukker opp som et naturlig eksempel, det samme gjør NAV-skandalen som har rystet landet og ødelagt så uendelig mye for mange. I disse dager er det også en stor debatt omkring forbud mot homokonvertering i religiøse sammenhenger, hvor mye blir sagt som ikke akkurat bidrar positivt…

Jeg mener ikke å si at disse debattene er uviktige eller ikke har livets rett, for det har de absolutt. Men jeg syns det er trist å se hvordan vi glemmer å snakke sak, framfor person. På Facebook finnes det utallige grupper som blir opprettet i kampen for et bedre samfunn, som for eksempel at man skal slippe å bli utsatt for homokonvertering hvis man vokser opp som kristen og skeiv. Går man nærmere inn i debattene i de ulike gruppene, ser man en ordbruk og karakterisering av mennesker med ulik oppfatning som skremmer meg. Målet helliger midlene er det noe som heter og det får man så det monner i disse gruppene… Ut av et ønske om endring til det bedre, vokser det en ukultur i beskrivelsen av andre mennesker som i beste fall kan sies å være særdeles uverdig.

Det er utrolig fint når offentlige personer som kronprinsen tar tak i utfordringer og snur det til noe positivt. De har en rekkevidde som er mye større enn Kari og Ola Nordmann, og får selvfølgelig lettere innpass i de store mediene uten videre. Men når det kommer til stykket, er det oss vanlige nordmenn det er flest av og vi må begynne å være mer bevisst det ansvaret vi faktisk har! Dersom vi skal klare å endre holdninger til hvordan vi omtaler andre mennesker, så må det begynne med oss selv. Hvordan vi omtaler mennesker som har andre oppfatninger enn oss, betyr noe. Å ta til motmæle når noen blir utsatt for usaklig karakterdrap på grunn av ulike meninger i saker, er viktig. Dersom vi ønsker en endring i det offentlige ordskiftet, må det begynne med oss selv og at vi faktisk bryr oss…

Nok er nok!

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Noen ganger er det utrolig vanskelig å skrive fornuftig om viktige ting, spesielt der hvor man har et sterkt engasjement og er følelsesmessig involvert… Det føles noen ganger som om bokstavene bare flyter sammen og blir et eneste stort kaos, hvor ingenting gir mening. Tastaturet lyser mot meg med ord som hvorfor, gi blaffen, ingen bryr seg og sånn kunne man fortsatt. Så har man likevel et behov for å si noe om det som rører seg, både inni en selv og ikke minst i samfunnet for øvrig…

Juni er den tiden på året hvor det feires Pride over det meste av verden. Det er en feiring som jeg ikke har hatt et veldig nært forhold til og det er det sikkert flere årsaker til. Bare det å være oppvokst i Kristiansand, som er den ubestridte hovedstaden i bibelbeltet, har selvfølgelig bidratt til sitt… Og når man er hele 26 før man begynner å finne ut av hvordan det ligger an i eget følelsesliv, så har man i tillegg mistet mye av ungdomstiden hvor denslags gjerne utforskes og blir viktig for identiteten. For min del tror jeg mye av min fraværende tilknytning til Pride, skyldes at jeg som homofil hele tiden blir satt i bås og de er det mange av… Hvis man tilhører den gruppen som identifiserer seg som lhbtq, da er man liksom tilbøyelig til å like eller velge å gjøre alt som samfunnet ellers ikke aksepterer. Og som kristen, har det vært spesielt utfordrende å skulle forsvare at man har en legning som de fleste frimenigheter mener er et valg og noe man kan endre gjennom konverteringsterapi.

Nå er det nok! Begeret er så fullt at det kunne fylt et helt hav… Jeg er lei av å bli satt i bås, ene og alene fordi jeg er homofil! Jeg er lei av å bli tatt til inntekt for at den tradisjonelle kjernefamilien blir ødelagt! Jeg blir opprørt av å hele tiden skulle forsvare at jeg tror på Gud og ikke ser konflikten mellom det å være kristen kontra å forelske meg utelukkende i gutter! Jeg blir oppgitt, når man som homofil blir et tilbehør som heterofile jenter syns er kjempestas å ha på armen! Jeg er utrolig lei av å komme ut av det berømte skapet i alle nye sammenhenger og hater at jeg sannsynligvis må gjøre det resten av livet, til forskjell fra alle heterofile som bare er seg selv og krever sin respekt for det. Uten å måtte forholde seg til problemstillingen i det hele tatt!

Så er det kanskje ikke så rart at jeg har et anstrengt forhold til Pride… Det som egentlig er en vakker feiring av det mangfoldet jeg er en del av, og som alle har en del av hvis de vil, blir stadig angrepet. Og det når sitt høylytte klimaks hvert år, når man begynner å nærme seg juni. Det manifesterer seg i utallige bannere om hvordan homolobbyen ødelegger samfunnet, trakassering av likekjønnede par, demonstrasjoner hvor høyreekstremister får marsjere fritt gjennom byen og brenning av regnbueflagg!

Jeg er så ufattelig lei av å forsvare meg selv for å være den jeg er… Nå er det nok!

Soloppgang…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...1 kommentar

Det har på mange måter vært en litt rar og annerledes start på året, sammenlignet med tidligere år. I løpet av januar har det vært utrolig mange vakre soloppganger og fraværet av typisk sørlandsvinter er påfallende. Det vil si, slapset kommer sikkert nå som jeg har skrevet om hvor deilig vi har hatt det så langt. Men gjør det egentlig så mye, nå som vi snart er ferdig med januar…

Vi går mot lysere tider og om ikke altfor lang tid kommer vi til å klage over at sommeren allerede er over, der vi sliter med å huske hvilken vei klokka skal stilles på vei mot vinteren. Det er forresten tilbake, hvis den funksjonen fortsatt er å finne når vi skriver høsten 2019… Jeg må stadig vekk minne meg selv på at det ikke er så farlig om været er slik eller sånn, det er jo hvordan jeg har det som betyr noe. Hva gjør jeg for å endre ting, dersom jeg ikke er fornøyd med slik det er? Evner jeg å se alt det vakre som omgir meg i det daglige eller er jeg for opphengt i min egen problematikk….

Et av privilegiene ved å måtte gå på jobb nokså tidlig hver dag, er at jeg har fått se en symfoni av vakre soloppganger nesten hver dag i januar. Det er like stort hver gang jeg ser det enorme fargespillet som bretter seg utover horisonten og fargelegger både sjø og himmel. Jeg har tatt et bevisst valg om å stoppe opp noen sekunder på vei til jobb, for å kunne forevige de vakreste farger som utgjør hver eneste soloppgang. Slik er det også med viktige ting i livet, vi har alle et valg vi kan ta eller ikke…

Man må kanskje gjennom noen tøffe ting, for å evne å se at man har et valg i de fleste situasjoner. At alt ikke er like sort/hvitt som det blir presentert eller som man til tider kan oppleve det… Kanskje må man bli litt mer opptatt av å stoppe opp og nyte soloppgangen!

Tresse – 18.01.19 / 08:55