Kategori: Litt av hvert…

Livskvalitet

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Livet. Fullt av gode og mindre gode opplevelser, beskjeder som endrer alt på få sekunder, og øyeblikk man kanskje aldri får en gang til. Livet er glede, sorg, forelske og smerte. Livet er ikke noe man kan spå på forhånd, det må leves. Hvordan det blir når det kommer til stykket er kanskje delvis planlegging, en god porsjon flaks og en uviss andel tilfeldigheter…

Jeg tok ett par avgjørelser i går kveld og i dag morges, som var nokså utenkelig inntil noe plutselig falt på plass i hodet mitt. Det siste jeg gjorde før jeg la meg i går kveld, var å slette en ubrukelig dating-app og med dagens første kaffekopp i hånda bestemte jeg meg for å ta en lengre pause fra Facebook. Så lurer du kanskje på hva det var som falt på plass i hodet, som bidro til at jeg tok slike avgjørelser… Det umiddelbare svaret er endring og gevinsten på sikt er bedre livskvalitet.

I 2015 mens jeg studerte kommunikasjon og skrev en fagrelatert blogg, ble jeg utfordret av en kamerat til å droppe Facebook i 48 timer for å teste om jeg var avhengig. Innlegget kan leses ved å følge lenken, men som avgjørelsen i dag morges viser har jeg fortsatt profil på Facebook. Så hvorfor nå? Som de fleste andre har jeg latt meg påvirke av korona til en viss grad og jeg har i tillegg personlige erfaringer de siste to årene, som har vært utfordrende og tidvis vanskelige å håndtere. Erfaringen fra sosiale medier, er at de har en helt klar tendens til å skape en form for avhengighet og det skjer gjerne ved at man lar det meste av livet organiseres på f.eks Facebook. Der har man enkel tilgang til alle venner og kontakter, det genereres enorme mengder nyheter og det legges opp til å være meget lettvint. Og når livet ute blant folk så til de grader blir kansellert som følge av en pandemi, er det genialt å bruke Facebook for å holde kontakt og være oppdatert. Så er det vel samtidig få steder hvor man blir bombadert med så mye uønsket reklame, mobbing og negativitet som nettopp på sosiale medier.

Jeg er den første til å innrømme at jeg nok har vært mer avhengig av Facebook, enn hva blogginnlegget fra 2015 tilsier. Det har blitt en vane å sjekke hva som skjer, man ønsker å få likes på ting man poster og det blir fort til at man bruker mer tid enn nødvendig på nett. Så holder det ikke å oppdage at man er en smule avhengig, hvis det ikke får noen konsekvenser. Jeg har stor tro på at man alltid har et valg og når man møter en utfordring, så gjør man noe med det eller ikke. For meg handler livet om at jeg ønsker å være til stede for meg selv og de jeg har rundt meg. Jeg ønsker også å ha det så bra som mulig, med de erfaringer og situasjoner som oppstår. Mye av det som skjer utenfor meg selv har jeg liten eller ingen kontroll over. Jeg har også opplevd livets krumspring gjennom erfaringene til familie og venner, når de plutselig står i nye og kanskje vanskelige situasjoner. Også det noe jeg har liten eller ingen kontroll over. Derfor blir det enda viktigere for meg å ta kontroll over alt jeg kan gjøre noe med og sørge for at jeg gir meg selv muligheten for best mulig livskvalitet. Og den finnes der livet leves, ikke på sosiale medier…

Språkets makt…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Språk er en finurlig greie. Språk sier veldig mye om hvem vi er som mennesker. Det sier noe om hvor vi kommer fra, hvilken tid vi er vokst opp i, hvilke samfunnslag vi tilhører eller hva slags utdannelse vi har. Noen behersker flere språk og har dermed fordelen av å kunne gjøre seg forstått overfor ulike nasjonaliteter. Språk kan også si noe om en religiøs bakgrunn og tilhørighet, eller kanskje uttrykke fullstendig mangel på den dimensjonen. Uavhengig av hvilke kategorier man faller inn i når det gjelder språk, så betyr språk noe for alle mennesker og ikke minst betyr det noe hvordan man bruker det.

Det er noe fint med et stort mangfold i det språket som omgir oss og det er viktig at vi kan definere oss i ulike retninger ved hjelp av en fargerik språkdrakt. Språket utfolder sin magi gjennom vakker sang og bærer oss inn i dypet av poesien, med ord som trøster eller gjør oss litt ekstra yr. Men språket har også en bakside og når man møter den i all sin stygge kraft, er det noen ganger vanskelig å stå oppreist…

Man skal ikke plage andre. Man skal være grei og snill. Og for øvrig kan man gjøre som man vil.

Kardemommeloven /Thorbjørn Egner

Når språk blir brukt for å definere andre og skape oppfatninger som ikke stemmer med virkeligheten, er det ikke lenger så vakkert. Ordlyd og debattklima er blitt mye hardere enn før, og vi har tilsynelatende fått ett nytt sett med regler for hvor lite vi trenger å bry oss om andre når vi uttaler oss i kommentarfeltene. Vi snakker i større grad om person framfor sak, spesielt når det gjelder tema hvor vi er grunnleggende uenige. Det snakkes til hverandre på en tøffere måte annet hvert år når det er kommune- og stortingsvalg og de stygge karakteristikkene fortsetter å komme til overflaten hvert år i juni.

Det som for mange hører barndommen til, nemlig kardemommeloven, er en ganske fin rettesnor for hvordan man velger å bruke språket. For det er et valg å være hyggelig eller drittsekk når man snakker til og om andre mennesker. Vi må alle tenke gjennom hvordan vi velger å bruke språket vårt hver dag, i møte med familie og venner, kolleger eller trosfeller. Ikke minst må vi velge hvordan vi bruker språket vårt når vi møter mennesker med andre oppfatninger enn oss selv. Vi trenger jo absolutt ikke å være enige med alle i ett og alt, men når man ikke har noe hyggelig å si er det fullt mulig å la vær…

Livet er nå…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Skam. Ordet som har så stor betydning for så mange, men på ulike måter. Ordet blir brukt i mange forskjellige sammenhenger og dessverre misbrukt i enda flere. Det er et ord som legger sterke føringer for hvordan et menneske ser på seg selv. Om man er god nok eller kjenner følelsen av å aldri nå helt opp… Skam er så lett å bruke som virkemiddel, men så vanskelig å bli kvitt når man først har lært å skamme seg.

Tv-serien med samme navn, er et fint sted å begynne om man vil lære om skam. I løpet av de fire sesongene er det fokus på forskjellige personer og ulike problemstillinger, som jeg tenker at de fleste kan forholde seg til på en eller annen måte. Det dreier seg blant annet om legning, mental helse, religion og spiseforstyrrelser. Og det som er tragisk, er at dette ofte er utenfor egen kontroll og slett ikke noe man trenger å skamme seg over. Men fordi man kjenner på en eller flere av disse utfordringene og har tilhørighet i ulike miljøer, lærer man å skamme seg over det som ikke passer inn i den normen eller det miljøet man tilhører.

Livet er nå! Du er ikke alene! Alt er LOVE!

Skam/Nrk

Min erfaring er at skam kryper inn under huden, ved hjelp av små kommentarer og forsiktige hint. Det er kanskje ikke noe man tenker så veldig over i det daglige, for man vet jo at det som sies er korrekt i forhold til det miljøet det sies i og alltid blir sagt i beste mening. Men å forholde seg til slike kamuflerte personangrep over tid, gjør helt klart noe med dem som opplever det. Jeg måtte bli 47 år gammel og begynne en ny runde med terapi, før jeg klarte å se at jeg skammer meg over hvem jeg er. Det dårlige selvbildet jeg bærer inni meg og ikke deler med spesielt mange, har fråtset i skamfølelse det meste av livet mitt. Jeg har bare ikke vært klar over sammenhengen. Konsekvensen har jeg derimot kjent på så lenge jeg kan huske…

Det var ikke så mye snakk om homofili i min familie i oppveksten og jeg hadde ingen klare tanker om at jeg var homo før jeg gikk på gymnaset. Men samfunnet lærte meg likevel at gutter har kamerater og jenter har venninner, jeg hadde for det meste venninner. Gutter lekte med biler og sparket fotball, jeg likte å kle meg ut og hadde ingenting i mot å leke med dukker. Og oppveksten i et kristent miljø lærte meg endel om forskjellsbehandling på vegne av Gud, så det var vel aldri aktuelt å kjenne på hva slags følelser man egentlig hadde. For når det kommer til stykket, så ønsker man bare å være som alle andre og passe inn i de miljøene man er en del av.

Du skal ikke skamme deg over at du er et menneske. Og du skal ikke skamme deg over at du er det mennesket du er.

Karsten Isachsen

For meg har skam bidratt til at mange situasjoner har blitt vanskeligere enn nødvendig og at jeg har tatt andre valg, eller unnlatt fullstendig å gjøre det jeg egentlig ville, fordi jeg ikke har trodd godt nok om meg selv. Det er utfordrende å oppdage i en alder av 47, at skammen har tatt så mye plass at kjærligheten til seg selv tidvis er totalt fraværende. Samtidig er det godt å få hjelp til å anerkjenne seg selv, akseptere at mitt liv er godt nok som det er og erfare at det er mulig å gjøre endringer. Det er ikke jeg som skal skamme meg for den legningen jeg har eller hvordan jeg ønsker å leve livet mitt, men inntil jeg klarer å snu tankene er det jeg som må leve med konsekvensene av den skammen jeg har blitt påført. Så kan man kanskje tenke at det er litt klisjéaktig å nevne Kardemommeloven eller Ellen DeGeneres, som avslutter alle sine show med ordene be kind to one another. Men det er dessverre slik at de ordene vi bruker setter spor i andre mennesker, enten vi vil eller ikke. Så bruk ordene riktig, ikke la egen frykt eller mangel på kunnskap bidra til at andre skammer seg…

Helse i Koronaens tid…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Dager blir til uker, som igjen blir til måneder og plutselig er det nesten fem måneder siden forrige innlegg. Det er jo i seg selv helt forståelig, for vi er jo alle travle mennesker og har nok å fylle hverdagen med… Eller har vi det?

Vi har fått en helt annen livsstil det siste året, stort sett på grunn av Covid19 og alt hva det har ført med seg. Hjemmekontor i de fleste sektorer, nedstengning etter nedstengning i flere bransjer og et evig virvar av ulike farger i skolene. Det har i det hele tatt fått konsekvenser for de fleste og for en gangs skyld er det ingen særskilt gruppe som rammes, Covid19 har innvirkning på alle mennesker over hele kloden. Det har kanskje også blitt en av utfordringene, for det er liksom ingen som kan fikse de som ikke funker… Vi har lært nye betydninger av uttrykk som kohort, blitt nærkontakt for et fåtall av våre nærmeste familiemedlem eller venner og har i stor grad levd livene våre, i alle fall i jobbsammenheng, på nye plattformer som Teams og Zoom. Og ettersom de fleste aktiviteter er stengt ned, restaurantene kun har take-away og man oppfordres til å omgås mennesker i så liten grad som mulig, så er det nok mange som har mer dødtid i hverdagen enn hva de er vant med.

Det er akkurat litt over ett år siden Norge stengte ned og alt endret seg over natta, men vi er fortsatt ikke tilbake til normalen. Faktisk er det slik at smitten er mer utbredt nå, enn hva den har vært i hele 2020 og man frykter for hva det innebærer i forhold til å gjenåpne samfunnet vårt. Men det er ikke den faktiske smitten som er det store problemet slik jeg ser det, det er alle de langsiktige konsekvensene den har for så mange mennesker. Per i dag er en av ti nordmenn vaksinert og det er en god begynnelse for å åpne opp igjen. Men selv når hele befolkningen er vaksinert, vil man fortsatt slite med mange problemstillinger som følge av Covid19. Før vi i det hele tatt snakket om denne pandemien, var det et fokus på psykisk helse i ulike grupperinger og hva som må gjøres for å bedre livskvaliteten for de det gjelder. Det har også vært diskusjoner om hvordan sykehusene skal organiseres bedre, for å være mer effektive og ikke minst oppnå en bedre inntjening. Gjennom et helt år med Covid19 har vi sett at de systemene vi har, som vi stort sett er godt fornøyde med, faktisk kunne trenge litt fornyelse.

Helse er noe vi alle er opptatt av og på et eller flere tidspunkt i livet kommer vi til å benytte de ulike tilbudene. Og når det skjer, så ønsker vi selvfølgelig at de skal fungere på best mulig måte. Den fysiske helsen har hos de fleste vært ganske god i løpet av det siste året, på grunn av håndvask og alle andre anbefalinger for å hindre smittespredning. Likevel er det prioriteringer som må gjøres, slik at vi har flere intensivplasser tilgjengelige når lignende situasjoner oppstår. Det er også et problem at de ansatte på sykehusene bruker enda mer tid på rapporter og søknader, kontra mer tid med pasienter og den jobben de faktisk har utdannet seg til. Kanskje det var noen ting som fungerte bedre før, når ikke alt skulle måles i penger og effektivitet…

Ser man på psykisk helse i befolkningen, så har Covid 19 fått store konsekvenser for mange og det blir veldig tydelig at Norge ikke har et godt nok tilbud for oppfølging og behandling av dette. Allerede før mars 2020 var det vanskelig å få god forebyggende hjelp når man opplevde livet litt utfordrende og nå er det enda vanskeligere å få time gjennom det offentlige systemet, fordi behovene er enda flere og kapasiteten er like dårlig. Kanskje det er på tide å innse at psykisk helse er like viktig som den fysiske og at samfunnet ville være bedre tjent med å ha en større andel psykologer/psykiatere som var tilknyttet offentlig tilskuddsordning. Ikke bare er det god helse for den enkelte å få hjelp med de utfordringene man har på et tidlig tidspunkt, slik at man unngår at det blir alvorlig og får store konsekvenser for eget liv og livskvalitet. Det er også god samfunnsøkonomi at man får tidlig hjelp, slik at samfunnet på lang sikt bruker mindre penger på behandling eller oppfølging av den enkelte og likevel har hjulpet bedre enn ved å vente til man sitter med tung depresjon.

Om ikke man så den problemstillingen før, så burde man i alle fall se den i lys av annerledesåret 2020 og ta konsekvensen av hva dette året har betydd for den enkelte, men også for Norge som nasjon. Har vi egentlig råd til å ikke bygge ut kapasiteten ved sykehusene våre, ikke ha tilstrekkelig med folk på jobb til enhver tid eller ikke sørge for at det er mulig å få time hos psykolog/psykiater når man trenger det, i stedet for 6 – 12 måneder etter at behovet oppstår. Hvis man er heldig…

.