Tar du utfordringa?

Hvordan går det med nyttårsforsettene? Har de mange resolusjoner du skapte på tampen av fjoråret, blitt til «orker ikke», «har ikke tid» eller «gjør det i morra»?

Nyttårsforsett er, ifølge Illustrert Vitenskap, en tradisjon som går 4000 år tilbake i tid og har sin opprinnelse i Babylon! Det gjaldt litt andre ting enn hva dagens forsett gjerne handler om, nemlig at man leverte tilbake redskaper man hadde lånt. I løpet av de mange årene som er gått siden ideen om forsett oppstod, har konseptet forandret seg basert på ulike tider og samfunn. I dagens samfunn er forsett som regel noe man gjør for seg selv og veldig ofte i forbindelse med helse. Mange av ukebladene med fokus på kvinner og/eller livsstil, kjører store reportasjer i januar hvert år hvor man kan lese om de siste trendene innen trening og diett. Og mange av landets treningssentre tjener gode penger på mennesker som har planer om å trene mer i det nye året, men som veldig ofte ender opp med å bli støttemedlem kort tid etter innmelding… Til og med i sosiale medier er det blitt populært å henvise til noen av forsettene man har satt seg angående trening, spesielt på Instagram. I skrivende stund har for eksempel #sk2016, sommerkroppen 2016, fått 3263 innlegg og året har såvidt begynt… Uansett hvilke forsett det er snakk om, så blir spørsmålet hva man kan gjøre for å hindre at forsettene dabber av etter kort tid?

Hva om man gir seg selv en eller flere utfordringer for en kortere periode, i stedet for å snakke om resolusjoner eller forsett som skal gjelde for et helt år? Utfordringene kan bestå av ulike ting, ettersom vi alle har forskjellige utgangspunkt og sannsynligvis også forskjellige mål vi ønsker å nå. Det som er viktig er at man gir seg selv en utfordring som er litt utenfor komfortsonen, slik at man må gjøre en aktiv forandring i den daglige rutinen. Det vil også være avgjørende at man klarer å gi seg selv en realistisk utfordring, ellers vil det jo falle sammen som et korthus i mild sommerbris før man kommer i gang… Her kan man gjerne bruke alternativ 1: ring en venn man kjenner godt og spør om råd, eller eventuelt søke profesjonell hjelp.

Hvis utfordringen gjelder trening, kan det være lurt å alliere seg med en kamerat eller venninne i den grad det er mulig. På den måten skaper man en forpliktelse som er vanskeligere å sno seg ut av og som kan bidra til at utfordringen blir en suksess. Personlig syns jeg det er veldig motiverende å trene sammen med noen og hvis man trener styrke, kan det også være ganske nyttig for enkelte øvelser. Dersom du ikke har så mye kunnskap om trening i det hele tatt, så fins det mange treningssentre som tilbyr ulike introduksjonskurs eller personlig trener*. Velger du personlig trener får du et skreddersydd opplegg som gjelder kun for deg, noe de fleste opplever som både motiverende og til stor hjelp.

Det kanskje viktigste premisset for å ha suksess med utfordringen, er at man har lyst å gjøre en forandring! De fleste har sikkert gjort seg noen erfaringer om hvordan det går med røykeslutt eller andre forsett, når man ikke er motivert i det hele tatt…

Så blir de stående disse tre: «ut av komfortsonen», «realistisk» og «motivasjon»! Tar du utfordringa?

 

*Jeg har ikke fått betalt for å nevne Aquarama Trening i innlegget. Det er linket til Aquarama fordi jeg selv trener der og er kun et eksempel på et treningssenter som tilbyr tjenesten Personlig Trener! 

O Jul med din glede…??

Desember 2015 har vært litt annerledes enn tidligere år… Det mest synlige på Sørlandet er nok den totale mangelen på snø og vinter generelt, hvor det tidligere i det minste har vært ett par minusgrader å vise til. I år har vinteren for det meste bestått av plussgrader og ekstreme vind- og værforhold, som for noen har ført til totale ødeleggelser. Det kan virke som om barndommens vinter fra 70-tallet, med diverse snømenn og høye fonner, er helt forsvunnet. Personlig har jeg ikke det store behovet for snø i byen, det er egentlig greit når den holder seg på høyfjellet. Men det hadde selvfølgelig bidratt til den tradisjonelle postkort-stemningen i morgen, dersom vi hadde et hvitt dekke i gatene når julen ringes inn…

Hvis vi ser bort fra været, så har det vært en ganske kald høst og vinter i landet vårt! Årets adventstid har vært preget av en debatt som står i sterk kontrast til julens budskap. Flyktningene har vært diskutert over lengre tid i de fleste medier og vi ser at det benyttes retoriske storslegger på begge sider i kampen mot annerledes tankegang.  I morgen leses juleevangeliet i de mange kirker rundt om i landet og vi får nok en gang høre om Jesusbarnet som blir født i en stall, fordi det ikke var husrom å oppdrive for den lille familien. 2000 år etter sitter vi her i et av verdens rikeste land og nekter å gi husrom til de mange som rømmer fra krig og elendighet. Som sammenlignet med oss ikke har spesielt mye materielt sett, men som likevel kanskje har mer enn oss… De har ett samhold og en kjærlighet for sin neste som, tilsynelatende, er i ferd med å forsvinne for den generelle nordmann!

Her på haugen er vi mer opptatt av å kjøpe gaver til alle vi kjenner og julehandelen øker for hvert år. Allerede i begynnelsen av oktober begynner kakemenn og julemarsipan å dukke opp i butikkene og de store kjedene drar etterhvert i gang spektakulære julekampanjer. Det er kanskje bare blitt slik i vårt travle samfunn, at den enkleste måten å vise omsorg og kjærlighet på er å gi gaver. Eller muligens er det et tegn på at vi blir mer og mer følelsesmessig avstumpet, som et resultat av at vi hele tiden skal være perfekte og leve opp til andres forventninger? Det som i hvert fall er helt sikkert, er at mange blakker seg helt og pådrar seg unødvendig gjeld som takk for at man lever opp til et usunt press om å være best på julegaver! Uavhengig av religion eller om man ikke bekjenner religion i det hele tatt, så kunne man ha godt av å bruke tiden på andre ting enn å løpe i butikker. Det er kanskje bare et spørsmål om tid før «Løp og kjøp» har tatt over for  «God Jul», som den hilsenen vi gir hverandre i dagene rundt 24 desember…

Den tiden man bruker sammen med andre, rundt middagsbordet, på kafé eller ute i naturen, er sterkt undervurdert. I vår travle hverdag, er tiden det mest verdifulle man kan gi et annet menneske! Og i motsetning til de materielle tingene man kjøper, så er gode minner noe man alltid har med seg! Kanskje noe å tenke på, idet julefreden senker seg over landet…

Hvem er vi på internett ?

Den siste tida har det vært mye snakk om nettroll i debatter på internett og det ser ut til å være et økende problem i flere sammenhenger… Hva er egentlig et nettroll og hvordan oppstår problematikken?

Jeg tror vi alle kan være enig i at et nettroll er en person som, basert på egen feighet, sitter i skjul og spyr ut negativ larm eller rasisme i offentlige debatter. Problematikken har økt i takt med at det meste digitaliseres og debatten i stor grad flyttes fra vanlige papiraviser til nettaviser og sosiale medier. I tiden før internett hadde alle de store avisene godt fungerende redaksjoner. Når en debatt oppstod i etterkant av en reportasje, var det en praktisk nødvendighet at innlegg og kommentarer fysisk måtte sendes til avisen. På den måten hadde redaksjonen full kontroll på hva som kom inn og hva de selv valgte å sette inn i kommentarfeltet. Avisene, som den fjerde statsmakt, har stort sett vært seg sitt ansvar bevisst og ikke redigert mer enn nødvendig. Men det er selvfølgelig en sikkerhet at noe må gjennom en redaksjon for kontroll og eventuelt redigeres, før det publiseres i avisen. Dagens digitale aviser er opptatt av å skulle publisere så mye som mulig og så ofte som mulig, og her ligger en stor del av nettrollets levevilkår! Redaksjonene er så godt som fjernet i mange nettaviser og man har ett fåtall personer som, i tillegg til å være journalister, også må redigere og drive hele produksjonen av avisen. Det sier seg selv at man ikke har kapasitet til å være vakthund døgnet rundt, når man også skal produsere og utgi i høyt tempo det meste av tiden. Heldigvis ser vi at flere nettsteder har innført en strengere kontroll av hvem som kommenterer, ved at man må identifisere seg, og i tillegg har en moderator som følger med på det som postes.

«I have decided to stick to love… Hate is too great a burden to bear!»

Martin Luther King jr.

Noe som også har forsvunnet i takt med internettets popularitet, er den generelle høfligheten og individets forhold til fellesskapet. Internett og de ulike sosiale mediene har bidratt til at vi er mer egosentriske og i større grad enn før, har mindre tid og omsorg for hverandre! Vi svever på en sky av selvrealisering og finner det viktigere å framstå som perfekte via Instagram eller Facebook, enn vi bryr oss om virkeligheten og «de nære ting»! Det har nok til alle tide vært idioter i samfunnet, som har lagd larm og kvalme omkring ulike tema. Men terskelen for å skrive om det offentlig, har blitt mye lavere etter at vi fikk internett! Ikke minst fordi man i stor grad har kunnet være mer anonym på internett, enn man fikk lov til i papiravisens debattfelt. Det forekommer i de fleste kommentarfelt i forbindelse med store tragedier og de hatefulle ytringene er dagligdags oppførsel i flere av bloggene, kanskje spesielt de såkalte rosabloggene…

Hvordan responderer vi i forhold til det vi ser av rasisme og negativ larm i media og på blogginnlegg … ? Her har vi som mennesker et stort ansvar, for er det ikke slik at den som tier samtykker?

Alle kan bidra…

Det kan virke som om verden snart opphører å eksistere, hvis vi ser på alt det tragiske som har skjedd i løpet av de siste årene og ikke minst de siste 6-7 dagene… Terrorangrep i Beirut torsdag 12 november, med over 40 drepte og mer enn 200 skadde. Nytt terrorangrep i Paris fredag 13 november, med nærmere 130 drepte og ca 100 hardt/kritisk skadde og totalt skadeomfang på flere hundre. I dag er det igjen tumulter i Paris, hvor det foregår en stor anti-terroraksjon for å hindre angrep og unngå tap av flere liv. Det forekommer store naturkatastrofer oftere og i større omfang enn før, med fatale konsekvenser for både lokalbefolkning og verdenssamfunn. Og et bakteppe for alt dette er den konstante strømmen av flyktninger, som prøver å finne trygghet og skape seg ett nytt liv hvor daglige trusler ikke eksisterer!

Det er så lett å skille mellom oss og dem. Vi her i Norge som deler ut Nobels Fredspris hvert år, men som likevel deltar i internasjonale krigshandlinger eller selger våpen. De andre som, fordi de er muslimer, mest sannsynligvis tilhører en eller annen radikal retning innen Islam og ønsker å bringe dette til Europa i ly av å være flyktninger. Det er også svært populært blant enkelte å anta at alle som kommer til Norge, ønsker familiegjenforening ene og alene for å skvise de etniske nordmennene ut av sitt eget land.

Vi som sitter trygt i våre stuer her i Norge og lurer på hvor vi skal feriere til vinteren, eller hvorvidt skisesongen starter tidlig på Hovden, burde kanskje stige ned fra vår høye hest og innse at det er snakk om mennesker! Mennesker som blør like rødt som vi, når de blir torturert av IS fordi de har en annen oppfatning av hva Islam er. Eller som må flykte, fordi det ikke lenger eksisterer en by der de har bodd i generasjoner. Mennesker som har de samme drømmer og ønsker for sine kjære som vi har, men som ikke hadde like flaks som oss når de fikk livets lodd utdelt! Og vi som har fått alt av goder rett i fanget, burde kanskje være villige til å dele med våre medmennesker, som i nøden ikke har så mye mer enn det de kan bære. Selv om Norge ikke kan ta inn alle som trenger hjelp, så kan alle som bor i Norge gjøre en innsats for de som faktisk kommer! Vi kan gå i oss selv og utfordre den fremmedfrykten som bor i oss, slik at vi klarer å møte enkeltmennesker ut fra det faktum at de er nettopp det – mennesker!

Den eneste måten å møte terrorens hatretorikk på, er å stå sammen på tvers av etniske og religiøse skiller, slik at vi kan danne en multikulturell motbevegelse som kjemper for universelle menneskerettigheter og viser styrke gjennom mangfold! Det skjedde i dagene etter 22 juli 2011 og det skjedde også sist helg i forbindelse med terroren i Paris. Det burde være noe som skjer daglig, uten tragiske hendelser og som en naturlig konsekvens av at vi er mennesker som ønsker å leve i fred!