I kraft av seg selv har kurset i Digital Formidling vært utfordrende på flere måter!! Det har tidvis vært vanskelig å skrive de ulike blogginnleggene ettersom det har vært mange like oppgaver, noe som også flere har poengtert på forelesning. Dette har sikkert noe å gjøre med at det er flere forelesere som bidrar i faget og de har alle sine ulike måter å gjøre ting på. Utover de litt like oppgavene, har det vært interessant å skrive blogg. Jeg har oppdaget at det er en måte å uttrykke seg på som passer meg godt og noe som jeg sannsynligvis kommer til å fortsette med etter at faget er avsluttet. Rent praktisk har kurset framstått som noe uoversiktlig og mye av fokuset har vært på sosiale medier, kanskje ikke så mye på hva annet som ligger i digital formidling. Det er kun gjennom et par arbeidskrav at man blir kjent med verktøy som skal brukes i eksamen. Slik sett har nok ikke kurset svart helt til mine forventninger.

Som nevnt i det første blogginnlegget, er dette kurset del av en større sammenheng. Ikke bare er det et av fagene som utgjør årsstudium i kommunikasjon, men det er også siste semester i det som vil bli en bachelorgrad. Selv om det av og til har vært litt utfordrende eller kanskje har vært annerledes enn hva jeg forventet i forkant, så er det også meget tilfredsstillende å fullføre utdannelse. Jeg kjenner meg privilegert som har fått muligheten til å returnere til skolebenken og fullføre noe som ble påbegynt for 20 år siden. Hele livet er en læringsprosess, men verdien av å kunne komme tilbake og få akademisk påfyll er sterkt undervurdert. Ikke minst vil det å ha fullført en bachelorgrad bety mye i jobbsammenheng, når man ønsker å skifte fokus fra ett interessefelt over til noe helt nytt. Slik sett kan man kanskje si at målet bare er delvis nådd ved ferdigstilt grad og først ved ansettelse i ny jobb har man nådd målet fullt og helt!

 

I 2015 har de fleste tilgang til minst en datamaskin i hjemmet og dersom man regner med smarttelefon, nettbrett og datamaskin på jobben, så har de fleste tilgang til nettet døgnet rundt! Ikke bare er den enkelte blitt flinkere til å bruke datamaskin, men man har også tilegnet seg nødvendig kunnskap om hvordan man beskytter maskinen og sensitiv informasjon mot datavirus og tyveri. De fleste er godt kjent med begrepet phishing og det finnes vel knapt noen som ikke har mottatt e-post fra en rik, men akk så ukjent, onkel i et fjernt land man nesten ikke har hørt om! De fleste skjønner at det dessverre ikke dreier seg om en ukjent onkel, men et svindelforsøk og man har således blitt flinkere til å ikke gi fra seg informasjon eller å åpne vedlegg som virker mistenksomme. Dessverre kan det virke som mange fortsatt ikke har inntatt den samme kildekritikken når det gjelder sosiale medier…

På facebook er det ganske vanlig å ha privat profil og dermed er det nok mange som tror at man ikke eksponeres for uønsket informasjon i så stor grad. Og har man ingen eller veldig få venner, så er nok det en riktig antakelse. Men de fleste har jo noen hundre venner og dermed er sikkerheten bare så god som det svakeste leddet! Ettersom e-postsvindel ikke har så stor suksess lenger og i stor grad blokkeres av spamfilter, er det blitt mer vanlig å finne samme taktikk på sosiale medier. Prinsippet går ut på å tilegne seg privat informasjon, som så kan misbrukes. Men innfallsvinkelen er gjerne litt annerledes og blant de mest populære er ulike konkurranser hvor man registrerer seg for å kunne vinne premier. Og man trenger kun en venn som liker og deler, før man har svindelen tilgjengelig…

Hva kan man så gjøre for å unngå å bli et offer for de mange svindler som florerer i sosiale medier? Man kommer i de fleste tilfeller veldig langt med sunn fornuft! Dersom noe er for godt til å være sant, så er det som regel ikke sant og det bør automatisk føre til at man er mer kritisk! Det er fullt forståelig at det frister å vinne et gratis cruise i Karibien eller en drømmeferie i Walt Disney World, men disse selskapene lever av å tjene penger og det er derfor nokså usannsynlig at de ville valgt å gi vekk slike premier. For å verifisere hvorvidt konkurransen er legitim, bør man derfor kontakte det firmaet som utlyser konkurransen for å få en bekreftelse. Det vil selvsagt være lurt å oppsøke alternativ informasjon om det firmaet man skal kontakte og på andre steder enn de sosiale mediene, ettersom all informasjon på konkurransesiden kan være falsk. Som en hovedregel bør man aldri oppgi sensitiv informasjon, hverken via facebooksider/sosiale medier eller på e-post. De etater, banker og andre som trenger slik informasjon, vil aldri be om det på en slik måte. Likeledes er det lurt å være forsiktig med hvor man legger fra seg e-postadressen, ettersom mange nettsteder ikke er akkurat hva de fremstår som. I såfall er det en god idé å ha en yahoo el hotmailadresse som kan brukes når man er usikker på aktøren. Kapittel 3 i boken «Hva er internett?» av Gisle Hannemyr illustrerer denne problematikken på en god og utførlig måte.

Når det kommer til stykket er det ens eget ansvar å sikre seg og dersom noe går galt, har man kanskje ikke utvist god nok kildekritikk!

https://www.youtube.com/watch?v=QUyla_nMJis&feature=youtu.be

Det har lenge pågått en aktiv debatt omkring papiravisens nært forestående død og likeledes har det oppstått en debatt om hvorvidt innholdet på nett er like bra, eller om man kun er interessert i antall klikk. I kommentaren ”Slik banaliseres mediene” er journalist Frederik Drevon opptatt av hvordan nettjournalistikken framstår som en blek kopi av tidligere tiders storhet… Han peker på nettavisens behov for å generere oppmerksomhet om artikler på bakgrunn av reklameinntekt, ikke nødvendigvis fordi reportasjen er så bra! Journalistikk på nett er, i følge Frederik Drevon, redusert til å være korte setninger som ikke byr på så veldig mye når det gjelder innhold. Så feil kan man ta!

Nettjournalistikken kan sikkert være dårlig både grammatisk og innholdsmessig til tider, men det gjelder jo også papiraviser til en viss grad. Det er jo ikke slik at en avis er god kun fordi den utgis på papir og at en reportasje er dårlig fordi den forekommer i en nettavis! Det sier seg selv at både papir- og nettavis er avhengig av god journalistikk, for å kunne levere godt innhold! Det som er så genialt med nettavisen er alle mulighetene som finnes, som en papiravis bare kan drømme om…

Med et enkelt lite tastetrykk har man plutselig muligheten til å distribuere sin egen reportasje til et enormt publikum! I motsetning til papiravisen, som utgis en gang i døgnet og som regel i begrenset opplag, så er det ingen øvre grense for hvor mange som kan lese en artikkel på nett. Det er også blitt vanlig å re-blogge, re-tweete og dele på ulike sosiale medier og det gjør sitt til at en god nettreportasje eksponeres på en helt annen måte enn samme reportasje i papirutgave.

Ved å hevde at det kun dreier seg om klikk i nettavisene, så sier man også at leserne på nett er ganske dumme og bryr seg minimalt om det som skrives hvis det bare er sensasjonelt nok! Det stemmer jo heller ikke, siden seriøse aviser både nasjonalt og internasjonalt har kommet med nettaviser som innholdsmessig er ganske like den utgaven de (eventuelt fortsatt) trykker på papir hver dag. Det at papiravisen er i ferd med å dø ut, betyr jo ikke at den gode journalistikken dør… den har bare flyttet seg fra papir til nett! Men det er selvfølgelig lettere å finne de gode reportasjene hvis man leter i Aftenposten eller New York Times, i stedet for diverse tabloidaviser eller Se og Hør!

Det multimodale er også i en helt annen posisjon på nett, når man kan benytte bilder, klipp og lydopptak om hverandre og i skjønn harmoni med en velskrevet tekst. Hvis man har litt kreativitet og teknisk innsikt i kroppen, så kan man benytte hypertekst og produsere unike opplevelser som ikke er mulig i papirutgaven. Slik sett må det jo være en kreativ journalists våte drøm å skrive for en nettavis, sammenlignet med det gamle, kjedelige konseptet som er i ferd med å dø ut i papirformat.

Så blir muligens utfordringen for journalistene å skrive gode artikler og få dem publisert i de nettavisene hvor god journalistikk er det samme som høyt antall klikk!

Det vanligste er sikkert å tenke på roller i forbindelse med teater eller film, hvor noen framstiller en spesiell person eller begivenhet. Likeledes har man roller i kraft av de offisielle posisjonene man innehar, som for eksempel å være medlem av et kongehus, storting eller regjering. Men til syvende og sist er det slik at alle mennesker har ulike roller gjennom livet og bruker disse rollene til å leve gjennom forskjellige livssituasjoner. Så kan man jo spørre hva roller har med aviser å gjøre?

Som konsument av en eller flere aviser innehar vi leserens rolle! Vi velger selv hvilke aviser vi vil lese, avhengig av hvilke interesser vi har. Felles for de fleste papiravislesere er at man sitter på den mottagende siden av en monolog. Avisene vil selvsagt følge nyhetene og i størst mulig grad være oppdatert på det som skjer i samfunnet, men det er avisen som bestemmer hvordan dette skal formidles til leseren. Til tross for at leserinnlegg og kommentarer har eksistert ganske lenge, så var det først ved nettavisens inntreden at monologen ble til dialog!

Det åpner seg en helt ny verden når avisene går fra papir til nett… Den digitale teknologien bidrar til at leseren kan respondere på nyhetene i det øyeblikket det leses og dermed være delaktig på en helt annen måte. Selv der det ikke er mulig å kommentere direkte på en sak, vil det som regel alltid være mulig å skrive til avisen der og da. Men det betyr også at leseren har en større frihet til å velge bort det som ikke er så interessant og dermed setter leseren et helt annet press på avisen enn tilfellet var med papirutgaven. En nettleser er muligens litt mer travel eller distrahert enn en som koser seg med papiravisens flotte portrett- eller featurereportasjer, i tillegg til at det er uendelige valgmuligheter når man surfer på nettet. Derfor er det utrolig viktig at avisene spiller på lag med leseren og helst på en slik måte at man ikke bare fanger oppmerksomheten, men også holder på den! Hvis man ikke klarer å fange leseren i løpet av noen sekunder, så er det allerede for sent!

Gjennom digitaliseringen har vi fått en mulighet, og tilsynelatende også et behov, for å være oppdatert med siste nytt hele tiden… Det er nok ikke bare positivt og personlig tror jeg digitaliseringen er med på å lage et mer nyansert skille på god og mindre god journalistikk. Trenden med at noen få skal klare det de mange gjorde før, gjør sitt til at mange nettaviser flommer over med agurknytt og dårlig språk. Men i motsetning til før, så er det nå leserens valg i mye større grad og det som ikke er bra nok blir valgt bort, selv om det kanskje er fantastisk journalistikk!