Forfatter: Bjørnar Abusdal

The Power of the Dream…

Den av Bjørnar Abusdalpå Reflections...Legg igjen en kommentar

The year 2020 will be remembered as the year when everything changed. Seemingly out of the blue, the world as we know it became a place of fear and global lockdown due to covid19. The current number of infected people worldwide has come to 3 455 888, with 245 373 lives lost. The impact on society has been massive and left thousands of people unemployed. Those still employed, have been stuck with home office instead of flying off to meetings across the country or around the world. Covid19 has certainly made the world smaller by way of zoom, teams and other digital platforms, and by doing so giving people the chance to connect for meetings from their own living room. As society slows down due to restrictions, our personal time increases even if we have to endure social distancing and quarantine. For me, this means that I’ve had the opportunity to reconnect with family and friends across the globe…

It is the power of the dream that brings us here…

I have other reasons to keep 2020 fresh in my memory, as it marks the 25th anniversary of my arrival at Walt Disney World. I became a Fellowship Ambassador alongside wonderful people from all over the world and made lifelong friends. The year I spent in Florida became important for me in so many ways. The freedom of being away from expectations and prejudice at home, gave me the opportunity to explore and learn more about myself. But more importantly, it taught me the meaning of family. As a gay man, I might not experience what is considered the traditional family for most people. Obviously, I come from somewhere and have both parents and siblings. But when or if I will experience being a parent myself, is something I know nothing about. Not for lack of wanting, more so because I haven’t been given the opportunity… But then again, what is family really? For me, family is about those people in my life that I choose to be my family. The friends that I have extraordinary experiences with, that I can confide in or that will always be there for me when needed. You don’t have to be blood related, to be considered someones family and you don’t have to live in the same household…

I’m supposed to meet my chosen family for a 25th reunion in London this summer, but who knows what the weeks ahead will bring. Still hoping there will be an opening, I have my reservations intact for as long as it seems a possibility. But whatever happens or however long it takes, I know my family will be there – we will continue to meet on zoom, be part of each others lives and give or get the support needed in the ups and downs of life.

Be true to your dream – you might find your family!

Sorg…

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...4 kommentarer

Noen ganger tar ordene slutt.

Vi lever i en spesiell tid, hvor landet vårt er utsatt for de mest ekstreme tiltak vi har opplevd i fredstid. Konsekvensen av coronaviruset er fortsatt ikke helt kjent, men det har fått uante konsekvenser for de fleste. Dersom man har vært i utlandet de siste to ukene, er det automatisk karantene. Har man vært i kontakt med noen som er smittet, må man også forholde seg til en ensom tilværelse de neste ukene. Og nå som landet er stengt og nasjonale myndigheter har satt inn ekstreme virkemidler, så er det viktig at flest mulig holder seg hjemme i solidaritet med prosessen for å hindre for mye smitte på en gang…

Så er det mange mennesker over det ganske land som allerede er pårørende… Ikke nødvendigvis på grunn av corona, men fordi noen man er glad i allerede lider under eksisterende sykdom og dermed automatisk tilhører en utsatt risikogruppe. Sånn sett er det bra med alle de gode rådene om håndhygiene og andre virkemidler som kan hindre spredning av smitte. Men corona bidrar også til at man må holde avstand, kanskje til og med holde seg helt borte…

Når livet ebber ut er det aldri enkelt å være til stede, for man vil så gjerne endre det som er vondt og vet at det er umulig. Men når man ikke kan være til stede slik man ønsker, så er det bare vondt. Den tiden man kunne vært sammen, blir i stedet brukt hver for seg for å hindre unødvendig smitte og man går glipp av de små øyeblikkene som kunne bidratt på en god måte midt i en vanskelig prosess…

Til slutt mister man ordene, for det er ikke noe mer å si… Men sorgen trenger ingen ord, den bare er der!

Hvorfor skal man bry seg…?

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...1 kommentar

Det enkleste er helt klart å ikke bry seg…. Uansett hva det gjelder, så blir man som regel satt i en oppmerket bås, hvis man har mot nok til å uttale seg om noe. I 2010 tok kronprinsen et oppgjør med baksnakking og framsnakket sin søster, som opplevde mye motbør i mediene på grunn av evner hun sa hun hadde. Det gjorde at man skiftet fokus i det offentlige ordskiftet, i alle fall en liten stund…

I det vi er i ferd med å avslutte 2019, har vi gått mange skritt bakover i det offentlige ordskiftet og framsnakk er igjen blitt et fremmedord vi ikke kjenner meningen av. Lokalvalget i Kristiansand høsten 2019 dukker opp som et naturlig eksempel, det samme gjør NAV-skandalen som har rystet landet og ødelagt så uendelig mye for mange. I disse dager er det også en stor debatt omkring forbud mot homokonvertering i religiøse sammenhenger, hvor mye blir sagt som ikke akkurat bidrar positivt…

Jeg mener ikke å si at disse debattene er uviktige eller ikke har livets rett, for det har de absolutt. Men jeg syns det er trist å se hvordan vi glemmer å snakke sak, framfor person. På Facebook finnes det utallige grupper som blir opprettet i kampen for et bedre samfunn, som for eksempel at man skal slippe å bli utsatt for homokonvertering hvis man vokser opp som kristen og skeiv. Går man nærmere inn i debattene i de ulike gruppene, ser man en ordbruk og karakterisering av mennesker med ulik oppfatning som skremmer meg. Målet helliger midlene er det noe som heter og det får man så det monner i disse gruppene… Ut av et ønske om endring til det bedre, vokser det en ukultur i beskrivelsen av andre mennesker som i beste fall kan sies å være særdeles uverdig.

Det er utrolig fint når offentlige personer som kronprinsen tar tak i utfordringer og snur det til noe positivt. De har en rekkevidde som er mye større enn Kari og Ola Nordmann, og får selvfølgelig lettere innpass i de store mediene uten videre. Men når det kommer til stykket, er det oss vanlige nordmenn det er flest av og vi må begynne å være mer bevisst det ansvaret vi faktisk har! Dersom vi skal klare å endre holdninger til hvordan vi omtaler andre mennesker, så må det begynne med oss selv. Hvordan vi omtaler mennesker som har andre oppfatninger enn oss, betyr noe. Å ta til motmæle når noen blir utsatt for usaklig karakterdrap på grunn av ulike meninger i saker, er viktig. Dersom vi ønsker en endring i det offentlige ordskiftet, må det begynne med oss selv og at vi faktisk bryr oss…

Nok er nok!

Den av Bjørnar Abusdalpå Litt av hvert...Legg igjen en kommentar

Noen ganger er det utrolig vanskelig å skrive fornuftig om viktige ting, spesielt der hvor man har et sterkt engasjement og er følelsesmessig involvert… Det føles noen ganger som om bokstavene bare flyter sammen og blir et eneste stort kaos, hvor ingenting gir mening. Tastaturet lyser mot meg med ord som hvorfor, gi blaffen, ingen bryr seg og sånn kunne man fortsatt. Så har man likevel et behov for å si noe om det som rører seg, både inni en selv og ikke minst i samfunnet for øvrig…

Juni er den tiden på året hvor det feires Pride over det meste av verden. Det er en feiring som jeg ikke har hatt et veldig nært forhold til og det er det sikkert flere årsaker til. Bare det å være oppvokst i Kristiansand, som er den ubestridte hovedstaden i bibelbeltet, har selvfølgelig bidratt til sitt… Og når man er hele 26 før man begynner å finne ut av hvordan det ligger an i eget følelsesliv, så har man i tillegg mistet mye av ungdomstiden hvor denslags gjerne utforskes og blir viktig for identiteten. For min del tror jeg mye av min fraværende tilknytning til Pride, skyldes at jeg som homofil hele tiden blir satt i bås og de er det mange av… Hvis man tilhører den gruppen som identifiserer seg som lhbtq, da er man liksom tilbøyelig til å like eller velge å gjøre alt som samfunnet ellers ikke aksepterer. Og som kristen, har det vært spesielt utfordrende å skulle forsvare at man har en legning som de fleste frimenigheter mener er et valg og noe man kan endre gjennom konverteringsterapi.

Nå er det nok! Begeret er så fullt at det kunne fylt et helt hav… Jeg er lei av å bli satt i bås, ene og alene fordi jeg er homofil! Jeg er lei av å bli tatt til inntekt for at den tradisjonelle kjernefamilien blir ødelagt! Jeg blir opprørt av å hele tiden skulle forsvare at jeg tror på Gud og ikke ser konflikten mellom det å være kristen kontra å forelske meg utelukkende i gutter! Jeg blir oppgitt, når man som homofil blir et tilbehør som heterofile jenter syns er kjempestas å ha på armen! Jeg er utrolig lei av å komme ut av det berømte skapet i alle nye sammenhenger og hater at jeg sannsynligvis må gjøre det resten av livet, til forskjell fra alle heterofile som bare er seg selv og krever sin respekt for det. Uten å måtte forholde seg til problemstillingen i det hele tatt!

Så er det kanskje ikke så rart at jeg har et anstrengt forhold til Pride… Det som egentlig er en vakker feiring av det mangfoldet jeg er en del av, og som alle har en del av hvis de vil, blir stadig angrepet. Og det når sitt høylytte klimaks hvert år, når man begynner å nærme seg juni. Det manifesterer seg i utallige bannere om hvordan homolobbyen ødelegger samfunnet, trakassering av likekjønnede par, demonstrasjoner hvor høyreekstremister får marsjere fritt gjennom byen og brenning av regnbueflagg!

Jeg er så ufattelig lei av å forsvare meg selv for å være den jeg er… Nå er det nok!