Hvordan måler man et godt vennskap? Ligger det en skjult forventning om at gode venner alltid er enige, på samme måte som man ofte ikke blir bestevenner med de man er konstant uenig med? Og hvordan blir det, når man kommer til det punktet hvor vennskap og integritet står mot hverandre. Hva er det da som går seirende ut?

Det er selvfølgelig ikke slik at man alltid er enige med vennene sine, men man er kanskje mer tilbøyelig til å ha likere meninger og interesser når man kaller noen for venner fremfor bekjente. Derav nettopp vennskapet, som må bygge på noe mer utover at man går i samme klasse eller vokser opp i samme miljø. Så er det også grader av vennskap, hvor noen er mer perifere og andre er del av den innerste sirkelen, hvor man kanskje ikke har så mange hemmeligheter og derfor større grad av gjensidig tillit. Enten man snakker om vennskap eller andre tilsvarende forhold, så er sannheten at fallhøyden øker proporsjonalt med graden av tillit. Et vennskap som er i den innerste sirkelen, vil i de fleste tilfeller overleve alt og har samtidig den høyeste fallhøyden av alle vennskap. Og som en naturlig konsekvens, så blir ringvirkningene så mye større når det dype vennskapet blir konfrontert med behovet for ivaretakelse av egen integritet…

Jeg lever stort sett et godt liv, med de opp- og nedturer som de fleste mennesker opplever i løpet av livet. Men som homofil og en del av det skeive miljøet, må jeg samtidig forholde meg til å være en sak som andre har mange, og relativt sterke, meninger, om. Når jeg i tillegg er kristen, skal jeg også tåle at troen min blir debattert i like stor grad som legningen min. Det som gjør at jeg overlever alle de perifere meningene ukjente mennesker har om meg og mitt liv, er at jeg har et godt nettverk bestående av familie og nære venner. Verdien av å få være seg selv som et helt menneske i trygge rammer, får ekstra stor betydning når man møter regelmessig frykt og mangel på kunnskap ute i samfunnet. Likeledes blir sjokket tilsvarende stort og sorgen vanskelig å håndtere, når et vennskap i den innerste kretsen må ofres for at egen integritet skal bestå og jeg skal kunne fortsette å leve som et helt menneske. Det hadde vært mye enklere å ikke konfrontere det jeg opplever som sterkt urettferdig, spesielt når jeg ikke helt skjønner hva jeg har gjort galt, og ikke minst fordi vennskap i den innerste sirkelen har stor verdi og er verdt å kjempe for. Men når problemstillingen oppstår på grunn av legning, som jeg aldri kan endre og som alltid vil være et sårbart punkt, blir det vanskelig å ikke skulle stå opp for seg selv…

Hvis konsekvensen av å opprettholde et vennskap, er at man må kompromisse på egen ivaretakelse og selvrespekt, blir kostnaden høyere enn nytteverdien og man blir tvungen til å ta et aktivt valg for eller imot. Det er nok mange som velger å bite i det sure eplet og tillate andre å «styre» showet, for de gode vennskapene er så viktige og kanskje ikke alltid de man har flest av. Så kan man også velge å prioritere annerledes, ved å stå opp for seg selv og gå en langt vanskeligere vei, men hvor resultatet er at man ivaretar egen integritet og på sikt lever bedre med seg selv…