Vi er alle nokså sammensatte mennesker, som er så mye mer enn det som er synlig eller det vi lar andre se, og likevel er det noen ganger så vanskelig å se forbi det umiddelbare i seg selv eller andre. Alle erfaringer vi bærer på, enten de er gode eller mindre gode, bidrar til å forme oss og legger en viss føring for veien videre. Som en direkte konsekvens blir det noen ganger så veldig vanskelig å få ut det man føler på innsiden, fordi det ofte har en negativ klangbunn i oss selv og i tillegg indirekte impliserer andre mennesker. Hvordan skal vi klare å sortere det som er vanskelig og komplisert, men på en måte som ikke bare sender byrden videre eller gjør det vanskeligere for de som er på andre siden av en problemstilling? 

Det er ingen hemmelighet at jeg vet hva det vil si å gå i motbakke, ettersom jeg har vært forholdsvis åpen om mye i tidligere blogginnlegg og det til en viss grad også har blitt snakket om i offentlige rom. Noen kjenner kanskje best til at jeg har vært åpen om legning og at det har vært utfordrende opp mot en personlig tro, mens andre kjenner familien min godt og vet litt om de erfaringene som følger egne eller kollektive traumer. Og som en nokså direkte konsekvens av mange vanskelige erfaringer, så har jeg også kjent på kroppen hva det vil si å være midt i en depresjon. Og for å svare enkelt på spørsmålet som kanskje dukker opp, så har jeg det bra i dag. Ikke fordi alle utfordringer er svart ut og ikke lenger utgjør en problemstilling, men fordi jeg har valgt å bruke tid på å håndtere det vanskelige og fortsatt velger å gjøre det. 

Jeg har skrevet både om det å ta aktive valg kontra de passive, som fortsatt er valg vi tar, og det som gjelder hvordan vi bruker ordene våre. Begge deler er noe jeg har jobbet hardt med for egen del de siste årene og som har vært viktig for å komme meg videre fra vanskelige erfaringer og situasjoner. Min erfaring er at de ordene vi velger å bruke, blir en katalysator for veien videre… Det er ikke alltid så enkelt å svare på en god eller grasiøs måte, når man møter det stikk motsatte fra andre. Eller hvordan kan vi forvente at et svar på tiltale blir godt eller i det minste nøytralt, hvis vi selv legger an til drittkasting i første setning. Og ikke minst er det viktig å huske på at vi kan velge å ikke svare med samme mynt eller legge opp til at det blir en uverdig dialog – når ordene først er sagt, så er det vanskelig å ta de tilbake. 

Mitt liv i dag bærer fortsatt preg av den oppveksten jeg har hatt, med direkte konsekvenser for hvordan jeg lever livet eller hva jeg tenker om meg selv. Ikke minst har ord som ble sagt i ulike sammenhenger, og i noen tilfeller ikke direkte til meg en gang, satt seg fast og farget innsiden min rød av skam. Når jeg har det slik, så er det helt sikkert noe mange andre også kjenner på og det sier litt om hvor vanskelig det er å manøvrere i dette landskapet. Hva skal man tåle i kraft av å være menneske kontra å ta seg nær av alt og når skal man få lov til å ha en berettiget reaksjon? Og ikke minst, hvordan skal vi snakke sammen om de vanskelige tingene som angår flere og kanskje begynne en helingsprosess på innsiden…

Jeg har ikke så gode svar på dette, men håper vi kan bli bedre til å skille sak og person når vi omtaler hverandre, og huske på at ordene vi velger å bruke har ulike utfall…