Noen ganger må man ha mange nok kjipe opplevelser eller bare bli gammel nok, for å finne gullkornene som gir en ny og bedre retning for livet. Som så mange andre, er jeg både gammel nok og har kjent på et levd liv, med alt hva det innebærer av vanskelige situasjoner og opplevelser. Og når man har kjent på noe lenge nok, skjer det av og til at man klarer å gjøre positive endringer…

Helt fra jeg var liten, har livet mitt vært styrt av frykt. Frykt for å ikke passe inn. Frykt for å ikke være like flink som alle de andre. Frykt for å ikke være god nok, fordi jeg var annerledes. Dette til tross for at jeg ikke visste helt hva som var annerledes, utover å være en utypisk gutt som ikke lekte med biler og hadde flere venninner enn kamerater. I ungdomsårene og langt opp i voksen alder, har frykten tatt fra meg handlingsrommet jeg trengte for å ta gode avgjørelser og bidratt til å opprettholde skam over hvem jeg er.

Frykten er fortsatt tilstede i meg, spesielt når det kommer til situasjoner eller diskusjoner som gjelder legning, for det er slitsomt når jeg reduseres til å være en sak. Men et eller annet sted på veien, fant jeg kraften jeg trengte for å gjøre endringer. Det har skjedd gjennom mange og verdifulle samtaler med gode venner, i tillegg til at jeg har reflektert mye over mangt som resultat av regelmessig terapi. Det skjer noe når man ikke lenger ser i speilet, men klarer å se ut av vinduet. Mens andre alltid har vært kaptein i eget liv og styrt på en god måte, måtte jeg bli nærmere 50 for å snu skuta og seile i det farvannet som gjør meg godt…

En av de viktigste endringene jeg har klart å gjøre, er å innse hva som er en god og hensiktsmessig ansvarsfordeling. Vi må eie våre egne problemer og jobbe konstruktivt med løsninger, framfor å legge ansvaret over til dem som representerer problemstillingen. Derfor kan jeg ikke lenger bære ansvaret for at andre mennesker får et vanskelig trosliv eller kjenner på frykt, som en konsekvens av at jeg eksisterer og ønsker å høre til. Jeg kan bare bære ansvaret for eget liv og leve det så godt jeg kan, med alt hva det innebærer.

Jeg må være på plass i meg selv, for å være tilstede hos andre på en god måte!