Livet består av mange faser og ulike erfaringer som kan variere fra vakkert og vidunderlig til vanskelig og vondt. De sarteste små øyeblikk, hvor man kjenner på en uendelig strøm av lykke og rett bak neste sving møter man kanskje smerte og nederlag. Takk og lov at man ikke vet hva som venter hver dag, enten det er gode eller mindre gode opplevelser. Det er selvfølgelig mulig å legge planer for hva man ønsker at neste dag skal inneholde og i mange tilfeller blir utfallet enten slik man planla eller enda bedre hvis man har litt flaks. Men det er også dager hvor det meste går helt galt og alt kjennes meningsløst…

Noen ganger er det som om det vanskelige har fått overbalanse i livet og tar akkurat litt for mye plass, gjerne på de mest ubeleilige tidspunkt. Så kan man selvfølgelig fundere på om det finnes beleilige tidspunkt og de fleste ville nok sagt et klart nei til akkurat det. Det som oppleves utfordrende, er å håndtere følelser med opprinnelse i fortid og tilhørighet til situasjoner eller opplevelser som ikke kan endres. Hendelsen er kanskje tilbakelagt og fortrengt, men kroppen husker og tar vare på smerten helt til de dypeste kjellerrommene flommer over. Så kommer man til det punktet hvor det ikke lenger nytter å fortrenge, man må kjenne på en nedlåst smerte og håndtere den slik at den ikke lenger har makt. Det innebærer kanskje også at man kjenner seg fremmed i seg selv. Hvem er man egentlig når man skreller bort de mange lagene som har beskyttet mot smerten og de tapte drømmene.

Det er ikke farlig å ha det vondt, men det er vanskelig å være på et sted i livet som ikke alltid gir så mye mening…