Dager blir til uker, som igjen blir til måneder og plutselig er det nesten fem måneder siden forrige innlegg. Det er jo i seg selv helt forståelig, for vi er jo alle travle mennesker og har nok å fylle hverdagen med… Eller har vi det?

Vi har fått en helt annen livsstil det siste året, stort sett på grunn av Covid19 og alt hva det har ført med seg. Hjemmekontor i de fleste sektorer, nedstengning etter nedstengning i flere bransjer og et evig virvar av ulike farger i skolene. Det har i det hele tatt fått konsekvenser for de fleste og for en gangs skyld er det ingen særskilt gruppe som rammes, Covid19 har innvirkning på alle mennesker over hele kloden. Det har kanskje også blitt en av utfordringene, for det er liksom ingen som kan fikse de som ikke funker… Vi har lært nye betydninger av uttrykk som kohort, blitt nærkontakt for et fåtall av våre nærmeste familiemedlem eller venner og har i stor grad levd livene våre, i alle fall i jobbsammenheng, på nye plattformer som Teams og Zoom. Og ettersom de fleste aktiviteter er stengt ned, restaurantene kun har take-away og man oppfordres til å omgås mennesker i så liten grad som mulig, så er det nok mange som har mer dødtid i hverdagen enn hva de er vant med.

Det er akkurat litt over ett år siden Norge stengte ned og alt endret seg over natta, men vi er fortsatt ikke tilbake til normalen. Faktisk er det slik at smitten er mer utbredt nå, enn hva den har vært i hele 2020 og man frykter for hva det innebærer i forhold til å gjenåpne samfunnet vårt. Men det er ikke den faktiske smitten som er det store problemet slik jeg ser det, det er alle de langsiktige konsekvensene den har for så mange mennesker. Per i dag er en av ti nordmenn vaksinert og det er en god begynnelse for å åpne opp igjen. Men selv når hele befolkningen er vaksinert, vil man fortsatt slite med mange problemstillinger som følge av Covid19. Før vi i det hele tatt snakket om denne pandemien, var det et fokus på psykisk helse i ulike grupperinger og hva som må gjøres for å bedre livskvaliteten for de det gjelder. Det har også vært diskusjoner om hvordan sykehusene skal organiseres bedre, for å være mer effektive og ikke minst oppnå en bedre inntjening. Gjennom et helt år med Covid19 har vi sett at de systemene vi har, som vi stort sett er godt fornøyde med, faktisk kunne trenge litt fornyelse.

Helse er noe vi alle er opptatt av og på et eller flere tidspunkt i livet kommer vi til å benytte de ulike tilbudene. Og når det skjer, så ønsker vi selvfølgelig at de skal fungere på best mulig måte. Den fysiske helsen har hos de fleste vært ganske god i løpet av det siste året, på grunn av håndvask og alle andre anbefalinger for å hindre smittespredning. Likevel er det prioriteringer som må gjøres, slik at vi har flere intensivplasser tilgjengelige når lignende situasjoner oppstår. Det er også et problem at de ansatte på sykehusene bruker enda mer tid på rapporter og søknader, kontra mer tid med pasienter og den jobben de faktisk har utdannet seg til. Kanskje det var noen ting som fungerte bedre før, når ikke alt skulle måles i penger og effektivitet…

Ser man på psykisk helse i befolkningen, så har Covid 19 fått store konsekvenser for mange og det blir veldig tydelig at Norge ikke har et godt nok tilbud for oppfølging og behandling av dette. Allerede før mars 2020 var det vanskelig å få god forebyggende hjelp når man opplevde livet litt utfordrende og nå er det enda vanskeligere å få time gjennom det offentlige systemet, fordi behovene er enda flere og kapasiteten er like dårlig. Kanskje det er på tide å innse at psykisk helse er like viktig som den fysiske og at samfunnet ville være bedre tjent med å ha en større andel psykologer/psykiatere som var tilknyttet offentlig tilskuddsordning. Ikke bare er det god helse for den enkelte å få hjelp med de utfordringene man har på et tidlig tidspunkt, slik at man unngår at det blir alvorlig og får store konsekvenser for eget liv og livskvalitet. Det er også god samfunnsøkonomi at man får tidlig hjelp, slik at samfunnet på lang sikt bruker mindre penger på behandling eller oppfølging av den enkelte og likevel har hjulpet bedre enn ved å vente til man sitter med tung depresjon.

Om ikke man så den problemstillingen før, så burde man i alle fall se den i lys av annerledesåret 2020 og ta konsekvensen av hva dette året har betydd for den enkelte, men også for Norge som nasjon. Har vi egentlig råd til å ikke bygge ut kapasiteten ved sykehusene våre, ikke ha tilstrekkelig med folk på jobb til enhver tid eller ikke sørge for at det er mulig å få time hos psykolog/psykiater når man trenger det, i stedet for 6 – 12 måneder etter at behovet oppstår. Hvis man er heldig…

.