Farsdag. En dag som tidligere ble markert nokså moderat i vårt hjem. Joda, vi gratulerte pappa med dagen og hadde litt ekstra god dessert og som regel kake. Og oftere enn ikke, i det minste når jeg var liten, så vanket det også en gave. Men det er en dag som etter min mening er litt unødvendig. Det burde ikke være slik at man trenger en spesiell dag for å sette pris på sin far, eller mor for den saks skyld, for det kan man gjøre hver dag hele året. Og når den tiden kommer at man ikke lenger har sin far til stede, så blir det mest av alt en vond dag…

De siste ukene har innboksen flommet over av reklame som gjelder farsdag og i alle kanaler møter man det kommersielle som minner om alle de fine gavene som kan kjøpes til far. For ett år siden ble det nokså tydelig at vi måtte forberede oss på en tid hvor alle merkedager ble den siste. Og nå er det kommet dit at alle merkedager er den første. Den første farsdagen er heldigvis snart over, men om ikke så lenge skal den første julen gjennomføres med alt av tradisjoner hvor pappas fravær blir så altfor tydelig…

Jeg har selvfølgelig ingen planer om å kjøre agenda mot handelsstanden, som i 2020 trenger at folk handler mer enn noensinne. Men jeg ønsker å bidra til at man kanskje setter litt mer pris på familie og venner i det daglige, spesielt nå som ulike restriksjoner setter store begrensinger på hvordan vi lever livene våre. Alle er mer enn det vi ser og det er ikke alltid så lett å vite hva som skjuler seg på innsiden. Det hadde vært fint om dette forferdelige året kunne bidra til at vi blir flinkere til å se hverandre, selv om vi muligens må gjøre det på andre måter enn vi pleier. Kanskje kan vi også bli flinkere til å ikke sette på masken når andre spør hvordan vi har det, men åpne litt opp og vise de mer sårbare sidene vi alle bærer på…

Du er savnet, pappa!