Hvordan tar man egentlig farvel med et menneske som har vært en del av ens eget liv så lenge man kan huske og faktisk er en avgjørende del av hvorfor man er til? Det er sikkert mange svar på akkurat det spørsmålet, ettersom vi håndterer ulike ting forskjellig og ikke minst meget individuelt. For min del må nok svaret bli, at å skulle ta farvel er helt umulig. Min far har vært en av de mest sentrale personene i livet mitt og vil fortsette å være en person som setter dype fotavtrykk, selv etter at han har gått bort. Han kjente tidlig på hva det vil si å møte utfordringer, når han som syv år gammel gutt mistet sin far i en arbeidsulykke. Til sammenligning fikk jeg lov til å ha pappa i livet mitt til jeg var 46, men det føles likevel som altfor tidlig å skulle gå våre separate veier…

Jeg var nok ikke den mest sportslig interesserte i min oppvekst, i motsetning til både min far og begge mine eldre brødre. Men det jeg mistet av kontakt gjennom den berømte lærkula, tok jeg så til de grader igjen på andre måter. Jeg og pappa har begge hatt en sterk interesse for kristendom, både gjennom vår personlige tro og i en mer akademisk kontekst. Vi har vært sosiale vesener, med en stor kontaktflate og en naturlig evne til å formidle på ulike måter. Og ikke minst fikk vi i voksen alder en dyp og god relasjon, hvor det var mulig å snakke ut om det meste som rørte seg i et til tider urolig sinn…

Det ville være løgn, dersom jeg sa at det var problemfritt å vokse opp i frikirka på 1980 og 90-tallet… Med en far i eldsterådet og en gjennomgående konservativ tolkning av bibelen som rettesnor for menigheten, så var det tidvis utfordrende å kjenne på annerledeshet i møte med et lite forståelsesfullt heteronormativt kirkesamfunn. Det var i det hele tatt vanskelig å finne meg selv, når jeg var omringet av så tydelige føringer for hvordan et kristent liv skulle leves og med hvem man skulle leve det… Men der det offisielle synet stod i veien for mitt videre engasjement i frikirka, stod min far som en mann som elsket sin sønn og bare ville gjøre det beste han kunne for det kjæreste han hadde. Konsekvensen av å oppdage at den yngste sønnen var homofil, var at han gikk til skriften, og sikkert noen runder med Vår Herre, for så å endre sin tolkning av hvordan bibelen snakker om homofili. Der legning for mange er en utfordring og noe som gjør familiære forhold vanskelig, opplevde jeg at mitt forhold til pappa ble styrket og hans kjærlighet til meg kom enda tydeligere til syne…

Gjennom hele mitt liv, har foreldrene mine vært gode støtter i ulike situasjoner og en trygg havn hvor jeg kan hente hjelp når det trengs. De siste årene var det pappa som trengte den styrken som fins i kjærligheten mellom en far og hans sønn. Han ble kreftsyk og de siste 5 årene skulle bære preg av mange nedturer på grunn av sykdom, men det ble heldigvis også plass til oppturer og fine opplevelser. Han har vært et eksempel for meg når det gjelder menneskets ukrenkelige verdighet, både gjennom det han sa og det han gjorde. Han har lært meg at alle fortjener den samme sjansen, uavhengig av hvem de er og hvor de kommer fra. Jeg er dypt takknemlig for alt jeg fikk lære og oppleve sammen med pappa, det har bidratt til å gjøre meg til en bedre person.

Det vil alltid være noe som mangler nå som han ikke lenger er blant oss her på jorden, men vi forenes i troen på at vi skal møtes igjen et annet sted når den tid kommer…

På gjensyn, pappa!