Han ønsket bare å leve et godt liv. Nøyaktig hva det gode livet var, det visste han ikke lenger. Det ble stadig vanskeligere å sette fingeren på hva som skulle til, for at han kunne si han levde et godt liv. Han visste bare at det livet han levde nå, ikke var så godt…

Fortiden svevde forbi det indre øyet hans og han søkte å finne tilbake til drømmene sine, de han hadde med seg i oppveksten. De som alltid var så sterke og fulle av lys, som fylte ham med håp og en optimisme som manglet sidestykke. Han pleide å kalle seg evig optimist, men nå klarte han ikke lenger å sette bokstavene i akkurat den rekkefølgen. Ordet var forsvunnet ut av bevisstheten hans…

Timer, dager og uker kom og gikk, mens han sakte mistet alle ord som uttrykte gode ting. Snart var det bare et tomt skall igjen og han hørte en fjern røst som sang en stille klagesang om alt som ikke lenger var. Han klamret seg til de små fragmentene av knapt gjenkjennelige ord. Han var i ferd med å opphøre.

Dersom han mistet håpet, ville han miste alt…