Noen ganger tar ordene slutt.

Vi lever i en spesiell tid, hvor landet vårt er utsatt for de mest ekstreme tiltak vi har opplevd i fredstid. Konsekvensen av coronaviruset er fortsatt ikke helt kjent, men det har fått uante konsekvenser for de fleste. Dersom man har vært i utlandet de siste to ukene, er det automatisk karantene. Har man vært i kontakt med noen som er smittet, må man også forholde seg til en ensom tilværelse de neste ukene. Og nå som landet er stengt og nasjonale myndigheter har satt inn ekstreme virkemidler, så er det viktig at flest mulig holder seg hjemme i solidaritet med prosessen for å hindre for mye smitte på en gang…

Så er det mange mennesker over det ganske land som allerede er pårørende… Ikke nødvendigvis på grunn av corona, men fordi noen man er glad i allerede lider under eksisterende sykdom og dermed automatisk tilhører en utsatt risikogruppe. Sånn sett er det bra med alle de gode rådene om håndhygiene og andre virkemidler som kan hindre spredning av smitte. Men corona bidrar også til at man må holde avstand, kanskje til og med holde seg helt borte…

Når livet ebber ut er det aldri enkelt å være til stede, for man vil så gjerne endre det som er vondt og vet at det er umulig. Men når man ikke kan være til stede slik man ønsker, så er det bare vondt. Den tiden man kunne vært sammen, blir i stedet brukt hver for seg for å hindre unødvendig smitte og man går glipp av de små øyeblikkene som kunne bidratt på en god måte midt i en vanskelig prosess…

Til slutt mister man ordene, for det er ikke noe mer å si… Men sorgen trenger ingen ord, den bare er der!