Noe av det verste med å gå på en smell, er at man kan risikere å bli kjørt helt ut på sidelinjen over lengre tid. Hvor lang tid man bruker på de ulike prosessene som følger i etterkant av en depresjon, vil variere fra person til person. Det samme kan sies når det gjelder hvor store konsekvensene blir… Noen klarer å sjonglere det å møte veggen med å bli værende i jobb, mens andre får en lengre, og noen ganger ufrivillig, pause fra arbeidslivet. Jeg opplevde å møte veggen sommeren 2012 og det er først nå i 2017, altså 5 år senere, at jeg føler meg klar for å møte arbeidslivet igjen og er motivert for å returnere til en «normal» hverdag.

Den største utfordringen kommer likevel sterkest til uttrykk når man prøver å gjeninnta sin naturlige plass i arbeidslivet…

I løpet av disse 5 årene har jeg vært gjennom diverse utfordringer og opplevd at livet til tider har vært som en berg og dalbane. Det skyldes naturlig nok at jeg tidvis har vært i ulike stadier av depresjon, noe som selvsagt bidrar til alt annet enn stabilitet. Heldigvis finnes det god behandling å få og min erfaring er at en varig endring til det bedre ofte tar litt tid. Det har også litt å gjøre med velferdssystemet vårt, som prøver så godt det kan og likevel har en lang vei å gå når det gjelder å møte mennesker som sliter. Med mindre man har opplevd hva det vil si å være avhengig av NAV, har man liten eller ingen forståelse for hvor stigmatiserende det kan være. Hvis man er uheldig med veileder eller ikke har ressurser i kraft av egen styrke og støtte fra de rundt seg, så risikerer man å gå til grunne før man kommer seg ut igjen. Den største utfordringen kommer likevel sterkest til uttrykk når man prøver å gjeninnta sin naturlige plass i arbeidslivet…

Det har blitt flere som søker jobb og færre jobber å søke på, det er bare slik det er for tiden. I mange av de jobbene som legges ut, er det ofte interne søkere fremst i køen og mulighetene er derfor omtrent lik null. Så møter man også 200 pluss andre arbeidssøkere som er like sultne på jobb som man selv er, og da kommer man noen ganger til kort. Ikke bare har man mistet en lengre periode av arbeidslivet med å være inaktiv, men man skal også prøve å forklare på en god måte hvorfor man ikke har vært i arbeid på en stund. Det er i tillegg en særlig utfordring å være jobbsøker i Kristiansand, ettersom så mye går på bekjentskap. Men uansett hvor god søknad man skriver eller hvor perfekt cv man har til enkelte jobber, så har det ingenting å si om man ikke kommer til intervju.

Noen ganger kan det å ha kommet seg gjennom en depresjon nærmest oppleves som en søndagstur i parken, sammenlignet med hva det krever mentalt å få avslag etter avslag når man bare ønsker å være i jobb. Men akkurat som jeg har kommet ut på andre siden i løpet av disse fem årene, har jeg alle intensjoner om å komme meg ut i arbeidslivet innen rimelig tid. Det gjelder å snu skuffelse over gjentatte jobbavslag til frisk pågangsmot og alltid huske at i morgen er det en helt ny dag med nye muligheter…