Uttrykket skynde seg langsomt har jeg kjent til helt siden jeg var liten, men det har ikke alltid gitt spesielt mye mening. Før jeg hadde forstand til å forstå meningen bak, så tenkte jeg nok at det var ganske rart å skulle skynde seg og samtidig gjøre det langsomt. Det var liksom ingen god logikk i det, sannsynligvis fordi ordene skynde og langsomt står i så sterk kontrast til hverandre. Som barn forstår man ofte ting veldig bokstavelig og det å skynde seg betyr jo at man gjør noe så fort man bare kan. Likeledes er det jo lite ved ordet langsomt som bokstavelig kan forstås som noe i nærheten av å skynde seg…

Som voksen har det samme uttrykket fått en helt annen mening. Etterhvert som jeg har forsert de ulike utfordringene livet har å by på, så har jeg virkelig forstått hva det vil si å skynde seg langsomt! Noen ganger til glede og andre ganger til stor frustrasjon… Det kan være så utrolig verdifullt når man har flotte opplevelser, at man nettopp da skynder seg langsomt og tar vare på alt det fine! De øyeblikkene hvor man klarer å nesten stanse helt opp i all sin hast og glede seg over de minste små ting som gjør at dagen blir akkurat det lille bedre. Eller når man kjenner frustrasjonen vokser i takt med at hode og kropp ikke går helt hånd i hånd, fordi man vil så mye mer enn hva man har kapasitet til…

Noen ganger koster det mye å skulle skynde seg langsomt! Det får konsekvenser for ting man har lyst til, men som man vet blir vanskelig å gjennomføre… Etterhvert blir man flinkere til å vurdere sin egen styrke og mengden energi man må el kan bruke i en gitt sammenheng. Skynde seg langsomt betyr for meg at jeg blir nødt å vurdere de begrensningene jeg har eller opplever i det daglige. Jeg har, som alle andre, et ønske om at alt skal gå på skinner til enhver tid, og at livet smiler mot meg som en stor og varm sol… Men jeg vet at det ikke alltid er tilfellet for meg. Jeg har et levd liv bak fasaden og ting jeg sliter med i større eller mindre grad. Derfor skynder jeg meg langsomt, slik at hele meg blir med i prosessen og sørger for at hvert skritt i riktig retning ikke kan reverseres.

De fleste som opplever en eller annen form for depresjon, vil sikkert være enig i at den ikke bare oppstår over natten. Det kan fort oppleves slik den dagen man når brytningspunktet, men ved nærmere ettertanke ser man at det har det sneket seg innpå over lengre tid. Små ting som gjør at man stadig fungerer litt dårligere og har kortere lunte enn hva som er vanlig. Den påvirker søvn, forholdet til andre mennesker, sosiale egenskaper og kan være sterkt ødeleggende i jobbsammenheng. Når man kommer til det punktet hvor man bryter sammen og får en diagnose, så tenker man at nå er bunnen nådd og heretter blir det bedre…

Veien ut av en depresjon kan ofte være like kronglete og innviklet som veien inn…

Det er en sannhet med modifikasjoner… Selvfølgelig blir det bedre når man vet hvorfor kropp og sinn ikke fungerer som vanlig, men det er også nå den store jobben begynner! Når man har kommet så langt ned som man trodde mulig, så skal man enda lenger ned før det går oppover. For å bli kvitt en depresjon må man, som i alle andre sykdomstilfeller, finne årsaken til hvorfor man ble syk. Når man brekker en arm, kan man lett fikse den ved å ha armen i gips en gitt periode. Når man er deprimert, må man gjøre dypdykk ned i en fortrengt materie av traumer og vonde opplevelser, i vissheten om at det ikke holder å gjøre det kun én gang…

Veien ut av en depresjon kan ofte være like kronglete og innviklet som veien inn… Det er ikke så uvanlig å kjenne på ulike fysiske problemstillinger når man er på vei inn i en depresjon, og det skyldes sannsynligvis at kroppen prøver å fortelle deg at noe er galt. Kroppen er en fantastisk maskin, som hele tiden prøver å justere seg selv. På samme måte trenger kroppen tid til å justere seg på vei ut av en depresjon. Når man har gjennomgått behandling for de traumene som ligger til grunn for depresjonen, så ville det være rart om man gikk fra dårlig til velfungerende fra den ene dagen til den andre. Hvis man ønsker å forbli mentalt frisk, eller forhindre at man faller like langt ned neste gang, så er man avhengig av å gjøre endringer. Man må huske på å ta hensyn til seg selv og egen kapasitet, og det kan være vanskelige justeringer å ta innover seg til tider. Kroppen gjør det den får beskjed om, mens hodet er prisgitt de impulsene man gir spillerom. En av årsakene til at man blir deprimert, er kanskje at man ikke klarer å filtrere tankene så godt og heller ikke ser de faresignalene som kroppen gir.

Når man kommer ut på den andre siden av en depresjon, så har man også vært gjennom den tøffeste kampen man kan kjempe som menneske. Det handler om å overleve og, til syvende og sist, gjøre sitt ytterste for at hverdagen blir et bedre sted å være. Noen ganger er det en kamp som tar lang tid, men de beste endringene tar tid og varer desto lenger!