Regnet drypper i ujevn rytme, helt uten forvarsel og det frister lite å oppholde seg utendørs. Inne strømmer klassisk musikk ut av høyttalerne, lukten av røkelse brer seg i rommet og undertegnede sitter med forvirrede tanker i hodet…tanker som står i sterk kontrast til vakre toner fra fiolin og flygel.  

Hodet holder på å eksplodere og skriket undertrykkes av hensynet til alle andre… Vonde ledd og muskler er bare småtteri, sammenlignet med den smerten som infiltrerer hjernen på de mest fandenivoldske måter! Uvissheten sniker seg inn som destruktivt ugress og tar bort den siste rest av trygghet! Det koster mer enn det smaker å være midt i livet og ikke ha noen som helst retning å forholde seg til… 

De positive tankene gravlegges og får lov til å hvile seg i påvente av morgendagen. Håpet om at alt ordner seg vil aldri forsvinne, men enn så lenge eksisterer det ikke… Noen ganger skal det være lov å ikke ha det bra, selv for en evig optimist!