På vei til toppen…

En klok person sa en gang til meg at det er i motbakke det går oppover… Jeg har tenkt på det som ble sagt mange ganger og det har stadig evnen til å trøste, eller gi mot og styrke når det trengs. Rent bokstavelig kan man si at det er logisk at det går oppover i en motbakke, siden det går nedover i en utforbakke. Det er vel noe de fleste turgåere har opplevd hver gang de kommer til en skikkelig bratt kneik. Da blir trøsten ganske fort at man, til tross for en steil oppforbakke, i det minste har en utforbakke å se fram til når man snur og går tilbake. Og med mindre man har veldig dårlig tid, så er det ofte slik at man benytter anledningen til å ha en god rast på toppen før man begynner på returen…

Ser man forbi det åpenbare, skjønner man fort at det dreier seg om helt andre ting enn fine, og muligens tunge, naturopplevelser. Det henviser til de situasjonene man ikke har kontroll over, eller når livet bare oppleves tøft og vanskelig. Da kan det å være i motbakke, og oppleve at alt er håpløst, av og til være et tegn på at det begynner å gå riktig vei. Ute i naturen går man i motbakker for å komme til toppene og nyte den fine utsikten. På samme måte kan de emosjonelle motbakkene bety at man har nådd bunnen og er i ferd med å returnere fra den dype fallgruven man har oppholdt seg i! Dermed blir det å være i en motbakke det samme som å returnere til toppen…

Personlig har jeg opplevd å være i en heftig motbakke over ganske lang tid, noe som har vært både vanskelig og frustrerende! På sett og vis er jeg fortsatt i motbakke, men til forskjell fra tidligere er jeg nå helt klar over det! Jeg har kommet såpass langt opp fra dypet, at jeg helt tydelig ser den toppen jeg engang falt fra og har en ny forståelse for hvor denne motbakken fører meg. Det er slett ikke sikkert at den fører meg tilbake til den samme toppen og forhåpentligvis blir det til et sted som er bedre sikret mot høye fall. Og i motsetning til ute i naturen, hvor bakken blir tyngre jo lengre opp man kommer, så er det helt motsatt i de emosjonelle motbakkene. Dess lengre mot toppen man kommer, desto bedre føles det!

Fra Baneheia...

Kresen eller bare utgått på dato?

Er du egentlig bare skikkelig kresen? Siden du er singel, altså…  Spørsmålet kommer med jevne mellomrom og jeg pleier å svare at jeg ikke er kresen, men at jeg vet hva jeg liker. Så kan man jo begynne å lure på om det kanskje stemmer likevel, ettersom jeg har vært singel i 6-7 år og fortsatt ikke har noe som helst på gang av den romantiske sorten! Det at jeg blir 43 år om mindre enn én måned, er jo ikke med på å gjøre saken så mye bedre akkurat… Det kjennes som om tida går altfor fort og jeg har fått en helt annen forståelse av hva kvinner mener, når de sier at den biologiske klokka tikker. Rett over 40, sier du, mens du smiler og legger til at 40 er det nye 30! Jeg takker for oppmuntringen og nevner forsiktig at homofile menn over 35 anses for å være gamle og 40 er garantert det nye 50 i min verden. Jeg trøster meg med at sex-appealen for mannlige kjendiser øker proporsjonalt med alderen og håper det vil gjelde for meg også…

Det er nok mange faktorer som spiller inn i forhold til at jeg er singel, som for eksempel at mange flytter til Oslo, eller andre større byer, og derfor er det litt manko på tilgjengelige menn i Kristiansand. En annen årsak er muligens at jeg ikke har engasjert meg tilstrekkelig i de riktige miljøene, men bør man gå i visse miljøer kun basert på legning? Jeg er komfortabel med egen legning, men jeg velger stort sett venner og miljø ut fra andre kriterier enn at jeg er homo… Og så må man ikke glemme den romantiske faktoren være på riktig sted, til riktig tid! Kanskje jeg bare har vært på feil sted eller til feil tid…

Noe som er mye verre enn at jeg har frekventert de gale miljøene til feil tid, er hvordan hele samfunnet har forandret fokus og blitt mye mer overfladisk. De siste årene har vi skiftet fokuset over til sosiale medier og hvis man ikke deltar, så har man allerede tapt! Ikke bare skal man være på hugget for å fremme sin egen karriere eller bedrift, man skal også være tilgjengelig 24/7 og helst ikke ha for mye morratryne… De sosiale mediene har revolusjonert hvordan vi ser ting og hvordan vi framstår! Det er selvfølgelig positivt med utvikling, men er all utvikling til det gode? Mine foreldre var ungdommer på slutten av 1950 tallet og min mor uttalte en gang stor glede over å få vokse opp i en tid uten mobiler og data. Det var en tid hvor man ikke hadde så god økonomi, men hvor man hadde tid til hverandre. Nå lever vi i et av verdens rikeste land og har det velferdsmessig godt, men ingen har tid til hverandre! Fokuset på det overfladiske, det perfekte, det vakre har blitt så sterk at vi ikke lenger ser forbi fasaden! Er vi mennesker blitt ferskvare, som utgår på dato når vi ikke lenger har et riktig ytre? Og står vi i fare for å glemme hvordan vi kommuniserer med hverandre, hvis ikke det skjer via de ulike sosiale mediene?

Til tross for de mange mulighetene som fins via internett og sosiale medier, så er jeg fortsatt singel. Jeg har testet ut forskjellige nettportaler og bruker jevnlig ulike apper på mobilen for å se hvem som fins i nærheten. Men selv om man plutselig sitter med hele verden i fanget, så er det likevel ikke noe lettere å finne den man ønsker å dele livet med. Det blir vel egentlig bare vanskeligere når alt skjer på nett, hvor man er prisgitt det inntrykket noen ønsker å formidle. Når man treffer mennesker ute i virkeligheten, er sjansen mye større for at man danner seg et riktig førsteinntrykk. Det er også enklere å bli kjent med det som skjer bak fasaden og det er på sikt det viktigste når man har lyst på kjæreste. Hva betyr vel et fint ytre, hvis ikke det indre holder mål? Så lever jeg godt med å bli kalt kresen og ikke minst i vissheten om at det i hvert fall ikke er meg som er utgått på dato…

Optimistens delirium…

Regnet drypper i ujevn rytme, helt uten forvarsel og det frister lite å oppholde seg utendørs. Inne strømmer klassisk musikk ut av høyttalerne, lukten av røkelse brer seg i rommet og undertegnede sitter med forvirrede tanker i hodet…tanker som står i sterk kontrast til vakre toner fra fiolin og flygel.  

Hodet holder på å eksplodere og skriket undertrykkes av hensynet til alle andre… Vonde ledd og muskler er bare småtteri, sammenlignet med den smerten som infiltrerer hjernen på de mest fandenivoldske måter! Uvissheten sniker seg inn som destruktivt ugress og tar bort den siste rest av trygghet! Det koster mer enn det smaker å være midt i livet og ikke ha noen som helst retning å forholde seg til… 

De positive tankene gravlegges og får lov til å hvile seg i påvente av morgendagen. Håpet om at alt ordner seg vil aldri forsvinne, men enn så lenge eksisterer det ikke… Noen ganger skal det være lov å ikke ha det bra, selv for en evig optimist!