Seize the moment…

I was visiting my best friend last night and, as so many times before, we got to talking about future plans and potential dream jobs etc. As someone who’s just finished a year at university to complete a Bachelor’s Degree, I guess you could say that I’m a little anxious when it comes to the «getting a job» part of my future… While my friend had no problem understanding how I felt about the lack of potential jobs at the moment, he also challenged me to think about it differently… Why not just enjoy the summer and leave the stress behind, since it does little to solve your situation and a lot to potentially ruin it? Maybe you’ll look back to the summer of 2015 and realize that it was the best summer of your life because you had complete freedom!  It made me think about how I live my life and how I would like to live it! Do I spend too much time planning the future or thinking about everyone else and what their opinion might be?

It seems to me that, in order to be considered successful in life, we have to work long hours every day and be engaged in several activities in our spare time. We need to renovate our houses every other year to stay updated with the latest trends and it appears that, while we have everything we want, we’re missing out on what really matters in life… Don’t get me wrong, I’m all for the trendy renovations or updating with the newest gadgets that the market supply! And I’m no better than the next guy, when it comes to being part of social media or wanting new things… I’m just thinking that somewhere along the way, we lost touch with the ability to enjoy the small things and live in the moment!

When I look back at a certain day or week, I realize that the moments I cherish the most are the moments that enhance my life quality. Wether it be a friendly conversation on the verandah while having coffee or going for a walk by myself listening to music, those moments matter! And why not make the most of it while I have the chance… I know I’ll get that job sometime soon and I’ll be busy as you wouldn’t believe, while doing exactly as my friend predicted: thinking back to the summer of 2015 when I had complete freedom and could do exactly as I wanted!

Are you ready to stop and seize the moment?

Ingen er bare det du ser…

En kamerat fra gymnastida spurte meg nylig et spørsmål som alltid har vært vanskelig å svare på… ”Hvorfor hadde du aldri gym når vi gikk på videregående?”

Vi tok eksamen artium i 1992 og det er fortsatt et ubehagelig spørsmål, men nå har jeg i hvert fall svaret. Det er det samme svaret til hvorfor jeg ikke hadde gym på ungdomsskolen eller var spesielt aktiv i noe sportslig det meste av oppveksten. Nå skal det sies at sport på 80-tallet stort sett var fotball hvis du var gutt. Og som yngst av 3 gutter, var det vanskelig nok å konkurrere med 2 eldre brødre som var meget gode i fotball. Men det fantes selvfølgelig andre sportslige aktiviteter og jeg fant meg aldri til rette med noen av dem heller… Det hadde vært så enkelt å kunne si at jeg simpelthen ikke var atletisk anlagt og derfor helt håpløs i fysiske aktiviteter, men det forklarer jo slett ikke hvorfor en tilsynelatende frisk gutt blir fritatt gym fra 8 klasse og ut gymnaset. I tillegg har jeg de senere år oppdaget at jeg har en kropp som er meget lett å trene. Det enkleste svaret på spørsmålet, er rett og slett at jeg ikke visste helt hvem jeg var og slet i stor stil med å forholde meg til både kropp og psyke.

Hele livet mitt har jeg kjent på en følelse som aldri har latt seg identifisere, bare tilkjennegitt at jeg har følt meg annerledes. Det sies at jeg kom til verden via et nokså traumatisk keisersnitt og hvorvidt det har spilt en rolle er vanskelig å si. Jeg trodde lenge at det var på grunn av epilepsi at jeg kanskje følte ting annerledes. De fire første årene av livet mitt var en berg og dalbane gjennom epileptiske anfall og jeg husker at jeg ofte våknet på sofaen med et pledd over meg, uten at jeg husker hvordan jeg kom dit. Takket være en fornuftig og bestemt mor, som så hvordan medisiner bidro til drastisk personlighetsforandring, klarte jeg å vokse av meg epilepsien ved å ikke bruke medisiner og har aldri hatt noen form for relatert anfall siden. Det skapte nok et sterkere bånd mellom min mor og meg, som samtidig har bidratt til at det føltes tryggest å være i hennes nærhet når ting var nytt og usikkert. Denne usikkerheten fulgte meg gjennom det meste av skolegang, fra første klasse og helt opp i videregående. Det hadde også en høy pris å ikke være interessert i fotball eller andre tradisjonelle sportslige aktiviteter. Jeg var den av guttene som alltid ble valgt sist når vi spilte fotball i gymtimen og som aller helst bare ville forsvinne ned i ett mørkt hull. Jeg opplevde ikke å være det vi nå ville kalt for et tradisjonelt mobbeoffer, som ble slått og plaget regelmessig. Men jeg var nok akkurat såpass annerledes, at jeg ikke passet helt inn i de sammenhenger som er så viktige når man er i en viss alder.

I voksen alder har jeg vært innom mange jobber og hatt mer eller mindre suksess med det jeg har foretatt meg. Jeg har representert Norge i EPCOT/Walt Disney World, jobbet på cruiseskip i Karibien, solgt merkeklær, vært museumsguide og ikke minst vært konduktør på Sørlandsbanen i 5 år. Usikkerheten og følelsen av å være annerledes, som var en stor del av oppveksten, har i voksen alder blitt den fellesnevneren som har gjort meg til en rastløs person som har hatt vanskelig for å fullføre studier eller bli værende i ulike jobber.

Så er det sikkert mange som kjenner meg, som kanskje ikke helt kjenner igjen det jeg skriver. Det kan jeg for så vidt skjønne… Uten å vite det, tok jeg i bruk ulike overlevelsesteknikker. Jeg vokste opp til å bli en person som alltid var flink i sosiale sammenhenger, hadde et naturlig godt humør og har nok alltid fremstått som ganske selvsikker. Mine sosiale ferdigheter har fulgt meg i voksen alder og bidratt til at jeg mestrer å stå foran store forsamlinger, guide grupper på engelsk og improvisere der det trengs! I voksen alder har jeg også møtt utfordringer av ulik karakter og opplevd hva det vil si å plutselig våkne midt i en depresjon. Og det beste som har skjedd i voksen alder, er selvsagt at jeg har møtt kompetente mennesker som har hjulpet meg ut av det mørke hullet og gitt meg redskaper til å gå videre i dette mysteriet som heter livet.

Ingen er bare det du ser