Sosiale medier har lenge vært en integrert del av hverdagen blant de yngre i samfunnet og tilsynelatende den mest foretrukne måten å kommunisere med andre på. I motsetning til mange blant den eldre garde, som kanskje foretrekker tekstmeldinger, er det også utstrakt bruk av bilder når de unge kommuniserer med hverandre. Det fascinerer meg hvor selvfølgelig alt er for dagens unge og hvor fort de tilpasser seg det store mylderet av stadig nye måter å kommunisere på. Men er all utvikling, god utvikling?

Det viser seg nå at de unge ofte har mer enn en profil på for eksempel instagram. En offentlig profil, hvor alle bildene er sterkt sensurert og til enhver tid viser en tilnærmet perfekt tilværelse og den høyst private, hvor bare noen få gode venner har tilgang til den uredigerte hverdagen. Det blir tilsynelatende stadig mer viktig å være en del av de små gruppene og ikke minst de riktige gruppene. Derfor prioriteres også de sosiale medier som tilrettelegger best for den slags bruk. Hvorfor skjer denne endringen i bruken av sosiale medier? Er det faktisk blitt slik at dagens unge er utsatt for et større og kanskje annerledes press enn før, sammenlignet med når man ikke var tilgjengelig for hele verden hele døgnet? Har sosiale medier blitt enda en arena hvor man kan mobbe og utelate?

Bruken av sosiale medier har eksplodert og har ført til at internett kanskje er den viktigste arenaen å være tilstede i. Hvordan skal man så snakke med den største brukergruppen, når denne i større grad velger å være mindre tilgjengelig? Det kan virke som om de bedriftene el virksomhetene med suksess, har forstått viktigheten av å være tilgjengelig i sosiale medier. Derfor kan det være essensielt å ha en eller flere ansatte som kun jobber mot sosiale medier, som er i den samme aldersgruppen og dermed har en medfødt forståelse for måten å kommunisere på. En annen mulighet er å være den som skaper trendene selv, gjennom utvikling av nye sosiale nettsteder og tilstedeværelse på ulike blogger. Sist, men ikke minst, blir det viktig å skape engasjement! Vi er blitt multitaskere og generelt mer rastløse i vår bruk av internett og det som er populært en dag, er helt ut den neste… med unntak av det som engasjerer oss. Da returnerer vi igjen og igjen!

 

 

 

 

Som barn av 70 – tallet, er det ikke så vanskelig å huske tilbake til en tid hvor det å drive med data var for de spesielt interesserte. En av klassekameratene mine på barneskolen bodde i USA ett år og kom tilbake som dataentusiast, mens vi andre visste minimalt eller ingenting om emnet. Utover 80 – tallet ble det stadig mer vanlig å spille diverse dataspill med commodore 64, selv om langt fra alle eide egen maskin. Og internett som vi kjenner det i dag, var et helt ukjent begrep!

I dagens samfunn er det helt vanlig å ha internettilgang i de fleste sammenhenger og jeg er sannsynligvis ikke spesielt enestående her jeg sitter med både bærbar og stasjonær datamaskin, i tillegg til nettbrett og smarttelefon. Jeg har ordnet meg på en slik måte at jeg har tilgang til internett nesten uansett hvor jeg måtte befinne meg og internett har blitt så viktig generelt sett, at jeg har tilgang til det meste når jeg velger å gå online. Jeg kan faktisk organisere hele livet mitt ved å benytte ulike tjenester på internett, hvilket er både tidsbesparende og kostnadseffektivt.

Men er det bare positivt at det meste blir tilgjengelig på internett? Selv om vi bor i ett relativt trygt land, kan internett være en fallgruve og i tillegg gjøre oss tilgjengelige langt utenfor Norges grenser. Vi bruker kredittkort for å betale diverse tjenester, vi oppgir epostadresser i forskjellige sammenhenger og vi legger fra oss spor vi sjelden eller aldri er klar over selv, men som hos feil person kan utnyttes i vår disfavør. Der vi er forsiktige ute i den virkelige verden, for det er vi opplært til, mangler vi kanskje litt innsikt i hvordan vi sikrer oss best mulig på den store verdensveven? Likevel ser jeg en mye større utfordring i hva internett, med alle dets muligheter og tjenester, gjør med vårt sosiale liv. Vi er så opptatt av å være tilgjengelige på alle mulige digitale plattformer til enhver tid, at vi nærmest kommuniserer via snap og sms med personer som sitter rundt samme bord. Facebook må sjekkes uansett hvor upassende det er og nye selfies må postes på instagram minst ett par ganger daglig. I vår higen etter å framstå som de mest populære, tilgjengelige og hyggelige mennesker i sosiale medier, står vi i fare for å bli selvopptatte og totalt utilgjengelige individer ute i det som blir et stadig kaldere og mer kynisk samfunn…

 

 

 

Et av fokusområdene som kommunikasjonsstudent ved UiA er sosiale medier og blogging er blant redskapene som benyttes. I faget digital formidling vil det å skrive en refleksjonsblogg være sentralt og tema for innleggene som publiseres utover våren er gitt på forhånd. Hvordan de løses vil derimot være mer subjektivt og i større grad avhengig av egne meninger om de ulike temaene.

Som en del av oppgaven med å skrive blogg, har jeg brukt tid på å tenke gjennom hva jeg ønsker med kurset i digital formidling. Kan jeg sette kurset i en egen boks og se hva det betyr i kraft av seg selv, el må jeg ta det med som del av en større sammenheng? I kraft av seg selv, så er det uten tvil et meget interessant kurs og sannsynligvis ganske viktig i en tid hvor digitale medier tar mye plass. Det å kunne kommunisere digitalt og vite hvordan man bruker forskjellige verktøy, blir stadig mer viktig. Samtidig er det helt meningsløst for meg å ta dette ene kurset, dersom det ikke er del av en større helhet. Helheten er i første omgang at det er del av et årsstudium i kommunikasjon, som bidrar til at jeg blir ferdig med en bachelorgrad. I en større sammenheng blir det også del av en viktig prosess, hvor det å fullføre en bachelorgrad etter 20 år blir det synlige resultatet av en mental omstilling og opprydning. Med det perspektivet for øyet, blir det å fullføre årsstudiet også løsningen på hvordan jeg skal nå målet.